English
Anledning gjør tyv, lyder et kjent munnhell som minner oss om at for mye tillit slett ikke er bra. Mistillit, anvendt likt og rettferdig, kan derimot være et gode.
Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL). Opprinnelig publisert i ABC nyheter 4.10.2023
Norge er et tillitssamfunn, får vi ofte høre. Den høye graden av tillit er en del av den norske suksessoppskriften, legges det gjerne til.
Det er mye sant i begge disse påstandene. Nordmenn er et tillitsfullt folk. Vi har høy tillit til hverandre, inkludert fremmede, såkalt generalisert tillit. Vi stoler også stort sett på institusjonene våre, som skole, rettsvesenet, helsevesenet og politiet. Det er også riktig at denne tilliten fører mye godt med seg. Stoler man på andre mennesker, og på at systemer virker som de skal, sparer man tid og penger.
Tillit er et ord med svært positive konnotasjoner. Mistillit blir derimot ofte sett på som uheldig. I virkeligheten er dette nøytrale begreper. Tillit kan nemlig også være skadelig, dersom den er uforbeholden, eller blir misbrukt av tillitsmottaker, men velapplisert mistillit kan forebygge skade og være av det gode. Man kan endog si at en særlig type mistillit, institusjonalisert mistillit, som gir seg til kjenne i form av dokumentasjonskrav og andre kontrollmekanismer, er en forutsetning for at vår norske modell, med en omfattende velferdsstat, fungerer slik den skal.
Mistillit kan være bra, men må anvendes riktig, og ikke minst rettferdig.
Alle støter vi på denne formen for mistillit, eksempelvis i arbeidslivet, som skattebetalere, og som mottagere av goder velferdsstaten tilbyr. Vi må ta vare på bilag om vi ønsker tilbakebetaling av utlegg vi har hatt i jobbsammenheng. Vi må ha attest fra legen ved langvarig sykefravær. Mener vi oss berettiget til fradrag på skatten, må vi kunne dokumentere det.
Dette lever vi godt med. Vi forstår alle at det er nødvendig, og til fellesskapets beste, at vi forsøker å sikre oss mot urettmessig utnytting av goder og rettigheter. Faktisk kan denne typen mistillit, paradoksalt nok, være tillitsstyrkende. En forutsetning er imidlertid at den institusjonaliserte mistilliten er universell. Dersom noen grupper, som trøndere, eller menn, blir underlagt strengere kontroll enn eksempelvis bergensere eller kvinner, forsvinner den tillitsstyrkende effekten ved institusjonalisert mistillit. Det oppleves som mistenkeliggjørende og diskriminerende. Ettersom tillit ofte går i begge retninger, er det vanskelig å ha tillit til noen som mener du og din gruppe er mindre til å stole på enn andre grupper i samfunnet.
For å ta et konkret og forhåpentligvis gjenkjennelig eksempel: Min tillit til styret i borettslaget vårt ville ikke blitt styrket, for å si det forsiktig, dersom det ble innført en regel om at kun bergenserne bosatt der ble pålagt å dokumentere at vi ikke brukte gjesteparkeringsplassen utover tilmålt tid.
Politikere er blant dem som kommer uheldigst ut i målinger om tillit i det norske samfunnet. I hvert fall noe av forklaringen kan være en mangel på troverdige kontrollmekanismer, altså institusjonalisert mistillit, med hensyn til tilbakebetaling av reiseutgifter, dekking av utgifter til pendlerbolig, så vel som uryddig håndtering av habilitetskonflikter. Det finnes regler for alt dette også for lønnsmottagerne på Løvebakken og i Regjeringskvartalet, men implementeringen synes å være preget av for mye tillit og en mangel på den gode sorten mistillit.
Det har ikke politikerne vært tjent med, må man kunne slå fast. At tilliten til politikerne er svekket er imidlertid ikke bare et problem for dem, det er uheldig for landet at folket i mindre grad stoler på de kvinner og menn som skal lede det. Løsningen synes å være å innføre bedre kontrollmekanismer, på linje med de kravene andre yrkesgrupper er underlagt.
Institusjonalisert mistillit er et gode for organisasjoner så vel som individer. Mange organisasjoner, inkludert min egen, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), søker om prosjektmidler for å gjennomføre ulike mål vi setter oss. Får vi tilslag på en søknad må vi naturligvis dokumentere at midlene blir brukt slik de er ment. Det er ikke et onde, men et gode, da det reduserer sjansen for at noen utnytter slike ordninger til egen vinning, og styrker tilliten til at de fungerer slik de skal. Disse kontrollmekanismene må være like for alle, bergensere og trøndere, kvinner og menn, sekulære og religiøse.
Slik er det også for tros- og livssynssamfunn. For å utløse tilskudd må de fylle ut en årlig rapport. Dette er dekket i den nye tros- og livssynsloven. Det er tros- og livssynssamfunnene veldig godt fornøyd med. De trives godt med både innsyn og tilsyn fra myndighetene. Nå foreslås det imidlertid å endre loven, som kan ende opp med å få noen gufne drag av mistenkeliggjøring av denne bestemte typen organisasjoner. Ett av forslagene er nemlig innføring av et såkalt demokratikrav i tros- og livssynsloven, hvor det slås fast at tros- eller livssynssamfunn som undergraver demokratiet kan miste registrering og støtte.
Det er helt fint å ha et slikt demokratikrav, dersom det omfatter norske virksomheter i sin alminnelighet. Og slik er det for så vidt, gitt at man har en straffelov som gjelder for alle norske borgere. Hvorfor skal man i tillegg bake det inn i tros- og livssynsloven? En nærliggende forklaring kan være at lovgiverne mener at nettopp tros- og livssynssamfunn er en særlig trussel mot demokratiet vårt. Det er ikke til å undres over at tros- og livssynssamfunn i Norge har reagert svært negativt på dette forslaget.
Mistillit kan altså være bra, men må anvendes riktig, og ikke minst rettferdig. Tillit kan derimot være uheldig, dersom den gis i større monn til noen enn til andre. Størst mulig grad av likebehandling må være målet. Vanlige lønns- eller trygdemottakere synes lite om å være underlagt strengere dokumentasjonskrav enn politikere. Det oppleves verken som riktig eller rettferdig. På samme måte oppleves det ikke godt for tros- og livssynssamfunn å bli skilt ut som en særlig suspekt gruppe som skulle være tilbøyelige til å undergrave demokratiet vi alle er en del av.
10. oktober 2023
