English
Først takk for invitasjon til dette møtet. Tematikken og timingen er åpenbart riktig.
Uten å trekke det for langt er det vel det å si at den form for terrorangrep og reaksjonene på dem vi så i Paris ikke nødvendigvis blir de siste. Dessverre. Den politiske situasjonen i mange land med dårlig ledelse og stor frustrasjon i befolkningene, har med Covid-19 på toppen økt faren for uforutsette hendelser nettopp fordi alt er i bevegelse og spiller inn på hverandre. På vårt felt kan vi si at religionen politiseres og poltikken religionifiseres med det resultat at tros- og livssynsfriheten innskrenkes, motsetningene øker og de demokratiske og legale verktøyene i kassen minsker.
FNs spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet bekrefter at tros- og livssynsfriheten globalt innskrenkes både i statenes lovverk og praktisk utøvelse, hvilket PEW Research Center, Religion & Public Life, også stadfester med sin forskning. Det er svært bekymringsfullt fordi ytringsfriheten henger så tett sammen med religionsfriheten og de sammen utgjør kjernen i våre demokratiske samfunn. De betente debattene rundt blasfemi viser nettopp denne koblingen. Når tros- og livssynsfriheten og ytringsfriheten blir satt opp mot hverandre, gjerne på en måte der man skal velge den ene framfor den andre, eller at den ene må undertrykkes for at den andre skal blomstre, er det grunn til å være på vakt. Vi så det i Frankrike da den franske læreren Samuel Paty ble halshugget for å ha vist karikaturer av profeten Mohammed. Og vi så det i Norge da den islamfiendtlige organisasjonen SIAN tok til å brenne koranen på sin såkalte krenketurne. Til det siste er det å si at religionsfrihet ikke innebærer beskyttelse fra å bli såret. Det innebærer ikke retten til ikke å bli krenket. På den andre siden er ikke retten til å ytre seg det samme som at det er smart, klokt eller riktig å si hva som helst. Heller ikke i religionens navn.
I Norge har vi de siste 30 år valgt dialogens og samarbeidets vei. Fra myndighetenes fulle anerkjennelse i lovverket av frikirkene på 60-tallet, til erkjennelsen av at arbeidsinnvandrerne fra 70-tallet selv i større grad også identifiserte seg som muslimer, buddhister, katolske og ortodokse kristne osv. og statens plikt til å tilrettelegge bedre for minoritetssamfunnene og deres tilhørende. 1. januar 2021 trer ny lov om tros- og livssynssamfunn i kraft som et foreløpig stoppested på å fylle – eller kanskje oppfylle – det livssynsåpne samfunn.
Vi tenker nok at STLs 25-årige historie med både majoritet og minoritet, religiøs og ikke-religiøs i samarbeid har betydd noe i denne utviklingen.
STL ble etablert i 1996 i forbindelse med at man fant sammen for å sikre en bred og representativ religionsundervisning i norsk skole. Overordnet mål for organisasjonen var å få til likebehandling i lovverket spesielt gjennom dialog med hverandre og med myndigheter. Denne samlingen på grasrotnivå av både gamle og nye samfunn gjorde at det ble et bredt saksfelt STLs råd måtte håndtere. Med stor variasjon i kunnskap om norsk lov og internasjonale menneskerettigheter ble det forsiktig «skritt for skritt»-utvikling der alle kom med og ble myndiggjort underveis. Det er grunn til å framheve at det er godt å være livssynsminoritet i Norge. Slik er det ikke alle steder, og også våre minoritetssamfunn med andre opprinnelsesland kan utfordres på sitt samarbeid med krefter i gamlelandet. STL tar gjerne en rolle for kontakt mellom UD og minoriteter her.
Litt historikk for å bli kjent med STL må til, også fordi det de siste årene synliggjør en bevisst satsing fra STL på problemstillinger som har preget samfunnsutviklingen denne perioden. Tematikken viser i tillegg at ytringsfriheten er brukt og signalene langt på vei tatt imot fra storsamfunnets side.
I 2014 etablert STL aktiviteter som kunne møte radikaliseringen som var på fremmarsj. Nasjonal konferanse for lærere i skolen om hvordan møte misbruk av religion, internopplæring med politiet i egne miljøer, frokostseminarer osv ble avholdt. Ikke minst ble STLs lokale dialoggrupper på 11 steder rundt i landet viktige partnere.
Flyktningkrisen i 2015 medførte at STL utviklet egen guide for hjelpeapparatet om hvordan leve med tro og livssyn i Norge. Vi inviterte også alle våre medlemmers ledere på medietrening med profesjonelle krefter for å bli mer kompetente deltakere i offentlige debatter.
Til vårt 20 årsjubileum i 2016 skrev en forsker ved HL-senteret rapporten «å insistere på likebehandling» – om STLs fotspor i norsk lovverk. I samarbeid med Fengselsetaten, Forsvaret og Universitetssykehusene i Oslo arrangere STL for første gang en nasjonal Chaplaincy– på norsk-konferanse om likeverdige offentlige tjenester.
2017 så forskningsprosjektet, som det første i landet, Kartlegging av tros- og livssynssamfunn i Oslo sammen med Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO) dagens lys. Guideheftet vårt om å leve med tro og livssyn i Norge ble videreutviklet som ressurs under det obligatoriske introduksjonskurset for nye borgere i Norge.
Deretter ble dette utvidet til samarbeid med IMDi i 2018 om en videoserie rundt negativ sosial kontroll med religiøs begrunnelse da dette teamet frontet mediedebattene. Teologisk Fakultets 10 årlige satsing på utdanning for religiøse ledere med ikke-norsk bakgrunn, ble i 2019 utvidet til en ordinær Master i Lederskap, etikk og samtalepraksis i samarbeid med STL.
Fjoråret satte barnevernet på agendaen og STL har inngått avtale med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (BUFdir) om pensumutvikling og kursing til videreutdanning av barneversnansatte bl.a. sammen med VID vitenskapelige høyskole. Kursing med nye partnere f.eks. Norske Kvinners Sanitetsforening har som statens nye mantra i handlingsplaner fokus på lokal integrering.
2020, koronaens år, tydeliggjorde betydningen av STL som et verdifullt nettverk og som operativ infrastruktur da livsviktig smitteverninformasjon på ulike språk og med religiøst språk og begrunnelser kunne spres raskt og effektivt.
STLs religions- og livssynsforum der alles religiøse ledere har samlet seg siden 2008 har i tillegg bidratt med innspill og refleksjoner i ulike verdispørsmål. Kulturministre, redaktører, filosofer, bioteknologirådet, osv. har ofte innledet til forumets samtaletemaer som makt og avmakt, religion og vitenskap, hva er problematisk i min religion i hellige tekster, hva er synet på den andre, tradisjoner rundt døden, FNs bærekraftmål, strategier mot fattigdom og klima og miljøengasjement osv. Forumet har i tillegg kommet med felles uttalelser etter terrorhandlinger, i forbindelse med 70-årsmarkeringen for menneskerettighetsdeklarasjonen, samt en aksjon for å få barn fra Morialeiren hjem til Norge. Ikke minst har forumet vært aktive i «tryggibønn»-aksjonene landet rundt etter terrorangrepene de siste årene, ikke minst etter moskeangrepet i Bærum.
STL har en representant i Likestillings- og diskrimineringsombudets Brukerutvalg, og samarbeider med LDO på området av felles interesse. STL sitter fast i styret for Senter for studier av Holocaust og livsynsminoriterer i Norge og har for tiden styreleder der.
Vi er høringsinstans for et bredt felt fra justissektor, helse, kultur, tro og livssyn, integrering, utdanning og frivillighet, og har vært aktiv deltaker i utviklingen av handlingsplaner mot rasisme, muslimhat, antisemittisme m.fl. Vi jobber også opp mot alle politiske partiers programutvikling.
STL deltar i den offentlige debatten om tema knyttet til religion og livssyn. I rådet jobber vi for fellesinteresser og rimelige særinteresser. Det betyr at minoritetene og majoriteten ofte gir sin støtte til rettigheter eller «kampsaker» som er viktig for de få. Et eksempel på det kan være arbeidet med påbudet om å vise ørene på passfoto. Dette er en ubetydelig sak for de fleste, men for vårt lille sikh-miljø var dette av avgjørende betydning. 6 år brukte – først og fremst – sikhene selv, men også STL og andre av medlemssamfunnene på å få gjennomslag på at man ikke – som ellers i verden – skulle måtte ta av seg turbanen og vise ørene ved passkontroll. Sikkerheten ble ikke svekket, og vi som samfunn klarte å legge til rette for at en minoritet kunne leve et godt liv, tilrettelagt uten at det gikk ut over noen.
Det er mange diskusjoner som har foregått i det offentlige ordskiftet, og som STL har tatt del i. Noen ganger gjør vi det fordi noen av våre – eller feltet – er berørt. Det kan være finansiering av tros- og livssynsfeltet generelt, eller at man ønsker å frata (politisk) støtten, ofte rettet mot muslimer. Det kan være håndhilsing – ja, dere husker vel da det ennå var tillat? Da raste det en diskusjon om at Norge ble forsøkt islamifisert ved at enkelte ikke ønsket å håndhilse. Det er ikke så mye av den diskusjonen nå. Ofte er det politikere som enten har en sak de vil fronte eller score poeng på. Det kan gjerne være en hendelse og en politiker som hiver seg på, og sier at nå må «de» (minoriteten) slutte med «det». Eller nå må «vi» – storsamfunnet – kreve at «de» (minoriteten) begynner med «det».
Det siste eksempelet på en slik sak er FRPs håpløse utspill om at alle prekener i gudshus må oversettes til norsk for å forhindre ekstremisme. Jeg tror ikke jeg trenger å gjengi alle argumentene i dette forum, men kan kort slå fast at vi synes det var et autoritært forslag som mistenkeliggjorde en hel sektor, var svært kostbart og byråkratisk og rett og slett ikke traff formålet i det hele tatt.
Hvordan nevner jeg disse sakene? Jo, fordi vi tror at de medfører noen ting:
La meg avslutte med et par refleksjoner knyttet til SIANs krenketurne og våre reaksjoner. Mange av våre medlemssamfunn – muslimske som andre – var opptatt av dette. Hvordan kunne vi som tros- og livssynssamfunn best møte dette? Reaksjonene gikk på at vi ikke ville kneble ytringsfriheten, ei heller ville vi at SIAN skulle få mer oppmerksomhet enn de trengte. De religiøse lederne sa i felleskap noe om dette og ba egne medlemmer om ikke å møte opp i det som flere ganger hadde endt med sammenstøt med demonstrantene og politiet. Bakgrunnen for dette var bl.a. at Muslimsk Dialognettverk hadde oppfordret sine ungdommer til å ikke møte opp, ikke gi oppmerksomhet og la være å blåse opp betydningen av det den lille gruppen SIAN representerer.
Alle tros- og livssynssamfunnene var klare på at ytringsfriheten gjelder, at det ikke er en rettighet til å slippe å bli såret, men at man heller ikke kan kreve å ikke bli motsagt. Vi sa: la hatet stå alene og la oss finne andre måter å motarbeide SIANs budskap på. Imam Senaid Kobilica var også ærlige på at det var krefter i miljøene rundt moskeene som ville kunne utnytte situasjonen for å skape konfrontasjoner. Frustrasjonene er der og kan antennes sa han under Debatten på NRK. Det var en ærlig og modig ytring. Det var en vanskelig balansegang, og den handlet om hva det var riktig å gjøre. Det vi ikke synes var vanskelig var at vi som fellesskap av tros- og livssynssamfunn skulle stå sammen. Og det er også vår styrke. Og da tror jeg at jeg lar det være med det.
Hvordan jobber vi med ytringsfrihet og blasfemi? Vi gjør det sammen, med å lytte til hverandre, bryne oss på hverandre og ha fokus både på egen gruppe og storsamfunnet.
Foto: Evelyn Pecori
15. desember 2020
