English
Det har lenge vært meldt at oppfølging av rapporten Tro det eller ei er rett rundt hjørnet, og dette var også noe av bakteppet for panelsamtalen på Litteraturhuset i regi av STL Oslo tirsdag 29. August. Derfor var det til stor glede at byråd Omar Samy Gamal kunne melde at oppfølgingen av Tro det eller ei nå faktisk er rett rundt hjørnet.
Tirsdag 29. august inviterte Samarbeidsrådet for tros og livssynssamfunn Oslo (STL Oslo) til panelsamtale om tros- og livssynspolitikk på Litteraturhuset i Oslo. Målet for arrangementet var både å bli bedre kjent med partienes tros- og livssynspolitikk, men det var også en gyllen anledning til å etterlyse oppfølgingen av rapporten Tro det eller ei. Denne rapporten lå klar 15. mars 2020. Samtalen fikk dermed et litt annet preg da byråd Omar Samy Gamal (SV) kunne melde at nå er vi faktisk kommet til neste steg i prosessen: Nå er meldingen faktisk klar og skal straks til behandling i byrådet.
Byråd Gamal måtte likevel stå til rette for hvorfor prosessen har tatt såpass lang tid. Forklaringen ligger mye til dels i at corona-pandemien og håndtering av den naturlig nok opptok mye av tiden i 2020 og 2021. Samtidig har man villet lage en melding som får et bredt flertall. Ønsket har vært å lage et solid grunnlag for veien videre, slik at man forhåpentligvis får en politikk som ikke skifter hvert fjerde år. Byråden fikk backing fra Miljøpartiet de Grønnes utsending, Arne Haabeth: – Mange har en forventning om at alt skal gå så raskt, også i politikken. Men demokratiske prosesser tar tid. Målet denne meldingen må jo være, som byråden sa innledningsvis, å få en bred oppslutning om denne meldingen.
Hva mener egentlig partiene?
Paneldeltakerne var blitt utfordret på å gjøre rede for sin tros og livssynspolitikk. Arve Juritzen har tidligere beklaget seg i Vårt land over manglende tros- og livssynspolitikk i bystyre-programmet til Oslo Høyre. – Jeg valgte å kritisere eget parti fordi jeg synes vi skulle hatt en langt mer offensiv tros- og livssynspolitikk, også i bystyreprogrammet vårt. Men det er jo en varierende interesse for dette feltet også innad i de politiske partiene, og det gjelder jo alle partier, slo Juritzen fast. Varaordfører Abdullah Alsabeehg nikket gjenkjennende til Juritzens poeng: – For mange av oss er tro og livssyn viktig, men samtidig er det en viss berøringsangst for dette feltet. De fleste av oss er jo oppvokst med at er en privatsak. Derfor tenker jeg at det er så viktig med et livssynsåpent samfunn. I og med at tro og livssyn er en så stor del av identiteten vår, er det viktig at vi tør å snakke om det. Vi forstår hverandre mye bedre med et livssynsåpent samfunn, konstaterte Alsabeehg.
Øyvind Håbrekke, som er førstekandidat for KrF i Oslo understreket at KrF, ikke så overraskende kanksje, har et stort engasjement på det feltet benyttet anledningen til å minne om at KrF var de som fremmet forslaget om et utvalg for tro og livssyn i utgangspunktet. – Uten det initiativet, hadde vi antakelig ikke hatt Tro det eller ei eller denne prosessen i det hele tatt. Jeg synes det er beklagelig at det har tatt så lang tid, men det er veldig bra at meldingen nå kommer.
I partiet Rødt brukes begrepet livssynsnøytralt, hvilket Saredo Ali, som var Rødt sin talskvinne for kvelden, forklarte slik: – Vi i Rødt er opptatt av at offentlige institusjoner som for eksempel skolen ikke skal være preget av religion, men at det skal være en nøytral sone. Vi mener at Oslo, og Norge for den saks skyld, skal være et sted for alle mulige religioner, men det skal også være fritt frem å ikke være religiøs. Så for oss er ikke nøytralitet tolket som noe negativt.
For Venstre er likebehandling av tros- og livssynssamfunn som et viktig prinsipp. Gøril Havro trakk også frem viktigheten av kunnskap og åpenhet: – Vi ønske også et større mangfold i hva man møter av tro og livssyn i barnehage og skole. Mer synlighet er bra. Vi trenger rom der vi kan møtes og snakke sammen. Det fører til mer gjensidig forståelse, uttalte Havro.
Partileder i Partiet Sentrum, Geir Lippestad, trakk frem kunnskap om mangfoldet som en nødvendig faktor for likebehandling. – Selvfølgelig er det å tro eller å ikke tro en privatsak. Men kommunen må forholde seg til at veldig mange mennesker har en tro eller et livssyn. Skal det være gode tilbud i byen så må man ha mer kunnskap om menneskene som bor der. For å få reell likebehandling, må man ha respekt for at folk er forskjellige, konstaterte Lippestad.
Hva er kommunens ansvar når det blir utrygt å utøve sin tro?
Samtalen videre tok utgangspunkt i hvordan vi møter problemstillingen koranbrenning. Ytringsfrihet og medias rolle ble ikke adressert i denne omgang. Politikerne fikk spørsmålet: Hva bør kommunen gjøre i møte med koranbrenning? Hva er kommunens ansvar når det blir utrygt å utøve sin tro?
Geir Lippestad startet med å trekke frem jussen: – Når du trekker frem trygget må vi spørre oss: Hva ligger bak trygghet? Det er for eksempel at man kan be politiet om hjelp. Vi har selvfølgelig ytringsfrihet, samtidig har vi har et sterkt vern av religiøse minoriteter. Koranbrenninger er tydelig diskriminering. Kommunen har et større handlingsrom enn det den har benyttet. På dialogmøter med politiet kan kommunen prioritere hatkrimminalitet og minoriteters trygghet mer. Byråden må være tydelig på at dette må prioriteres høyere av politiet.
Saredoo Ali fra Rødt fulgte opp innledningen om trygghet: – Når det snakkes om koranbrenning så blir det ofte veldig mye fokus på ytringsfrihet. Men vi må snake mer om religionsfrihet, forsamlingsfrihet og ikke minst bevegelsesfriheten til dem som rammes.
Venstres paneldeltaker, Gøril Havro pekte på kompleksiteten i problemstillingen med koranbrenning: – Noen enkeltpersoners hat skal ikke få ta all oppmerksomheten fra oss andre. Men når de først har gjort det, så har politikerne et ansvar for å si ifra at det ikke er greit. Det betyr ikke at koranbrenning skal forbys. Men det bør være grenser for hvor man ha den type «demostrasjoner». Det er viktig å skape trygge bomiljøer og det skal oppleves trygt å gå til fredagsbønn i moskeen. Arve Juritzen var også opptatt av å ikke gi koranbrenninger unødvendig oppmerksomhet. Han pekte på at et eventuelt forbud kan virke mot sin hensikt i og med at koranbrenninger uansett vil forekomme, og med et forbud vil det bli enda mer oppmerksomhet rundt det.
Varaordfører Abdullah Alsabeehg pekte på at vi ikke helt kan se bort ifra det som skjer ute i verden: – Oslo er en internasjonal by og hva vi velger å gjøre eller ikke gjøre i møte med dette blir lagt merke til. Så lenge det skjer her, vil det få oppmerksomhet. Derfor må ta aktivt avstand og må si tydelig fra at vi ikke ønsker koranbrenning. Det er et viktig signal, understreket Alsabeehg.
Livsynssynsåpent hus
Utgangspunktet for siste del av samtalen var behovet for livssynsåpne rom i Oslo. Mange, særlig av de små tros- og livssynssamfunnene mangler rom til sin aktivitet. – Ingen av oss kan nok stå og love finansiering av livssynsåpent hus, men alle vi som er her ønsker oss den type rom, konstaterte Arve Juritzen. Øyvind Håbrekke trakk frem at livssynsåpne rom er en del av pakken for et livssynsåpent samfunn. Han brukte anledningen til å peke på muligheten til å gi kirkebyggene i byen et løft, noe som ville generere midler til andre trossamfunn, hvilket han pekte på som en vinn vinn-situasjon: – Vi kan gi kirkebyggene et velfortjent løft, og samtidig utløse midler til de andre tros- og livssynssamfunnene, som da kunne vært brukt til blant annet lokaler. Byråd Gamal brukte anledningen til å berømme prosjektet om livssynsåpent hus i hovinbyen: – Det som er veldig spennende med dette Pådriv-prosjektet, er at her har man gått sammen og sagt at dette er noe man vi få til i felleskap, på tvers av tros- og livssynssamfunn – for så å invitere kommunen inn. Nettopp fordi dette er et så godt utgangspunkt, fortjener også denne prosessen en ordentlig behandling.
Gøril Havro pekte på viktigheten av at folk må kunne ha sine viktige seremonier i gode rom hvor det det er verdige rammer. – Det skal for eksempel ikke være slik at man må få kisten inn gjennom vinduet i en gravferd, minnet hun om. Saredoo Ali fra Rødt trakk frem klasseperspektivet, rundt spesielt gravferder: – Mange har ikke råd til en gravferdsseremoni. Kommunen burde stille mer opp, slik at alle har muligheten til å begrave sine nærmeste og gi det hele en verdig ramme, uavhengig av økonomiske muskler, slo hun fast. Hun fikk støtte fra et litt uventet hold, nemlig fra Høyres talsmann for kvelden, noe Arve Juritzen selv poengterte: – Det er kanskje litt pussig av meg, som en næringspolitisk høyremann, å si det jeg nå skal si: Det haster litt med dette rommet. Fordi den kommersielle bransjen er i ferd med å bygge sine egne rom. Så vi trenger livssynsåpne seremonirom, slik at den bransjen ikke overtar også det å tilby disse type rom.
STL og tros- og livssynssamfunnenes rolle
Juritzen benyttet også anledningen til å komme med noen forventninger til STL Oslo. – Jeg vil peke på det som vi var inne på i sted om styrken som liger i alle tros- og livssynssamfunnene. STL Oslo kan fungere som et svært nyttig redskap i verktøykassa til kommunen. Vi må bruke denne kraften for eksempel i konfliktforebyggende arbeid. Det er en masse vi kan bruke den kraften som alle Oslos tros- og livssynssamfunn sammen står for, til. Byråd Gamal poengterte at deler av det Juritzen trakk frem er ting som STL og STL Oslo allerede gjør. – Jeg mener at det viktigste er at STL Oslo skal være den felles stemmen som kan utfordre politikerne på at vi trenger en tydeligere tros- og livssynspolitikk. Det er svært viktig at kommunen er i dialog med dem som kjenner dette feltet, konstaterte han. Håbrekke benyttet også anledningen til å trekke frem betydingen av STL lokalt og nasjonalt: – Vi har jo snakket litt om hvem som har bidratt til at vi har et samfunn med relativt lavt konfliktnivå. Og i den forbindelse skal man ikke undervurdere hvilken rolle STL på nasjonalt nivå har hatt og den dialogen som har foregått der over mange år. Håbrekke minnet samtidig om viktigheten av at STL (Oslo) og tros- og livssynssamfunnene skal være noe mer enn verktøy i verktøykassa: – I et livssynsåpent samfunn skal det være lov være litt annerledes og å stå for som andre kan synes er dumt, rart eller til og med ubehagelig.
Møteleder Tor Øystein Vaaland oppsummerte kvelden slik: – Det vi har opplevd nå, det er at Rødt og Høyre har gått sammen om et klasseperspektiv. Så har vi hørt at alle vil ha en tydeligere tros- og livssynspolitikk. Vi har ikke helt klart å differensiere blokkene når det gjelder dette feltet, og det er i seg selv interessant.
—
Panelet ble også utfordret på å trekke frem hva de mener er det aller viktigste for å styrke tros- og livssynspolitikken. Her er svarene:
Partiet Sentrum: Øke kunnskapen om tro og livssyn på kommunalt nivå.
Venstre: Likebehandle alle tros- og livssynssamfunn.
Høyre: Mer oppmerksomhet og dialog om tro og livssyn. Det er noe mer enn en privatsak.
Krf: Politisk vilje til å løfte opp tros- og livssynsfeltet og synlighet, særlig i media.
SV: Det viktigste nå er å få på plass en konkret politikk. Få på plass prinsippene.
AP: Anerkjenne mangfoldet i byen, ikke minst den frivillige innsatsen i de ulike tros- og livssynsamfunnene.
Rødt: Tilrettelegge for alles utøvelse av sin tro eller sitt livssyn – f.eks. gjennom livssynsåpne seremonirom eller ved å hindre koranbrenning foran moskeer.
MDG: Normalisering av tro og livssyn i politiske rekker.
Panelet besto av: Arne Haabeth, MDG; Sareedo Ali, Rødt; Abdullah Alsabeehg, Arbeiderpartiet; Omar Samy Gamal, SV; Øyvind Håbrekke, KrF; Arve Juritzen, Høyre; Gøril Havro, Venstre og Geir Lippestad, Partiet Sentrum. Styreleder i STL Oslo, Tor Øystein Vaaland, ledet samtalen.
Foto: Kai Erik Westergaard (STL)
1. september 2023
