Avskjedstalen til Ingrid Rosendorf Joys

Onsdag 6. mars tok STL avskjed med Ingrid Rosendorf Joys, etter hennes åtte år som generalsekretær, les mer om feiringen her Det ble holdt en rekke innlegg fra norske samfunnstopper i tros- og livssynssektoren, media, akademia og politikken.

Her kan du lese talen Ingrid Rosendorf Joys holdt.

«Åtte år. Det er vemodig å slutte i STL, men jeg gleder meg til de nye utfordringene i Caritas. Det er ingen push, bare pull. Siden 2016 har STL vært min prioritet morgen, middag og kveld, heldigvis med gode avbrekk.

Det er lett å bli engasjert i STL-sakene, fordi det handler om det felles gode, storsamfunnet og hvordan vi skal få til å leve sammen. Det er viktige ting på spill. Jeg tror på dialogen. Jeg tror på å bygge et godt samfunn i all vår forskjellighet. Jeg tror på uenighetsfellesskap som Vibeke (NRK) nevnte.

I 27 år har STL drevet med religions- og livssynsdialog og jobbet for et livssynsåpent samfunn med likebehandling. Å insistere på likebehandling som Alexa (fra HL-senteret) sa og skrev. Dette har vært gylne år. Alle piler pekte oppover. Etter murens fall har optimismen rådet sosialt og økonomisk, både i Norge og globalt. Det er ikke til å stikke under stol at rammene for dialog og samarbeid på tvers av religions- og livssynsskiller har vært svært gode. Nå er det krig i Europa, høyere levekostnader, økende fattigdom og større forskjeller mellom fattig og rik. Mine barns generasjon er den første i nyere tid som ikke kommer til å overgå sin foreldregenerasjon i levestandard. Klimakrisen rammer oss alle. Den treffer de fattige først og sterkest, men den når oss også – direkte og indirekte. Mer enn 110 millioner mennesker – hver syttifjerde verdensborger – er på flukt. Det er utfordrende for oss, og en menneskelig tragedie for dem det gjelder.

Potensialet i vårt samfunn, det livssynsåpne samfunnet, ligger i at vi er robuste nok til å tåle at selv når forskjellene oss imellom vokser, ryker ikke strikken. Potensiale ligger i samhold i mangfold – også når mangfoldet utfordrer på nye måter og med sterkere kraft. Vi kjenner det i disse tider. Potensialet er at vi i vår forskjellighet bygger fellesskapet. Fellesskapet er det som redder oss. Både i storsamfunnet og på tros- og livssynssektoren.

Minoritetene våre får stadig større selvtillit. Så mye at de skriver i Vårt Land som Erling (fra Vårt Land) nevnte. Det er naturlig og positivt, og kommer av størrelse og tilstedeværelse. Det kan også utfordre samfunnet. Særlig når noen velger å leve andre liv. Kanskje har de verdier som majoriteten finner avleggs eller negative. Ungdommen, også, eller kanskje særlig minoritetsungdommen, utdanner seg, men forblir i det religiøse samfunnet og velger å følge en annen sti.

Er det negativ sosial kontroll, kanskje ekstrem holdninger som Uzair (C-rex) snakket om, eller et valg? Svaret kan være både det ene og det andre. Er det negativ sosial kontroll, må det jobbes med, i trossamfunnet. Er det et valg, utfordres storsamfunnets selvbilde. Tåler vi sånne valg? Tåler vi andre utviklingsveier enn den storsamfunnet har gått? Eller ender vi i vår liberalitet med å bli illiberale og forbyr det vi ikke liker.

Tilliten står på spill framover. Tilliten er Norges bærekraftige olje. Den har vi dyrket og styrket over lang tid. Tilliten var det som gjorde at vi under covid satt inne og ventet på at Bent Høie skulle slippe oss ut. Tilliten handler om at vi antar vi vil hverandre vel. At myndighetene vil vårt beste. Selv om vi ikke kjenner hverandre, vil vi hverandres beste. Når rammene rundt endres, blir tilliten utfordret.

Vi har verktøyet, eller kanskje like riktig; STL er verktøyet. Vi kaller det nødvendighetsdialog. Dialogen vi har, ikke fordi vi kjenner hverandre eller liker hverandre. Joda, vi blir kjent og begynner til og med å like hverandre, men det er ikke utgangspunktet. Nødvendighetsdialogen har vi fordi det er nødvendig.

Religion og livssyn er til stede, i vårt samfunn og hos de som kommer hit. Det kan styrke integrasjonen ved at trossamfunnet blir landingsplattformen for innvandrere. Dit de lander, og fortsetter fra. Da er trossamfunnet en støtte i integreringen. Når trossamfunnet ikke er en landingsplattform som peker retning inn i storsamfunnet, er trossamfunnet i stedet en bremsekloss. Da blir religionen en del av problemet og noe som styrker utenforskap.

Det livssynsåpne samfunnet skal legge til rette for at folk skal kunne leve ut sin religion eller sitt livssyn fra vugge til grav, også i det offentlige rom, i institusjoner, i streder og på torg. Det livssynsåpne samfunnet er et ideal – det krever mye arbeid å realisere det i praksis. Det må bygges – sten på sten. Fra at maten er tilpasset i fengsler, at våre gamle kan treffe sin foretrukne samtalepartner, og at barn i barnehage kan gjenkjenne sitt liv når man snakker om id, hannuka, jul eller diwali. Hvis vi lykkes i dette, bygger vi et robust samfunn der tilliten ikke er avhengig av at vi ligner på hverandre, men at vi alle tilhører det store norske vi, i vår forskjellighet.

STL er en del av det norske demokratis totalforsvar. Framover vil det være viktig å vise fram samarbeidet – uenighetsfellesskapet vårt – til offentligheten og storsamfunnet for å bygge ned fordommer, hindre polarisering og styrke medborgerskapet og de demokratiske institusjonene. Samtidig må vi styrke tros- og livssynssamfunnenes evne til å være «gode hjem utenfor hjemmet» og bidra inn i byggingen av lokalsamfunn og det store mangfoldige, norske «vi».  For det er det som står på spill.

Globalt ser vi at religionen politiseres og enda verre kanskje; politikken religionifiseres. Se til Israel og Palestina. Se til Ukraina og Russland, se til Sri Lanka. For å nevne noen. Det er ikke religiøse konflikter, men religion er en komponent. Og er religionen en del av problemet, bør religion være en del av løsningen.

Også i det norske samfunnet ser vi tendenser til at politikere gjør forsøk på å slå mynt på religion. Det er gjerne en foretrukket og en ikke. Begge deler bør vi være obs på. STLs arbeid står seg på å være prinsipielt og ikke snevert interessepolitisk.

Jeg har vært generalsekretær i 8 år. Det har vært gøy, utfordrende, givende og noen ganger vanskelig. Jeg skal ikke gå gjennom år for år og hva vi gjorde, men jeg har lyst å trekke fram fire ting:

Arbeidet med den nye trossamfunnsloven (2017 og før og etter) – det livssynsåpne samfunnet. Det var mye som sto på spill. Noen forlag i den loven var ikke til å leve med. Vi fikk endret det, og reddet den.

Arbeidet under Covid – vi dro ikke religionsfrihets-/menneskerettighetskortet, men ble en del av løsningen.

Dialog om vanskelige vers som Jørgen (fra Pen/Utøya AS) nevnte. Dialog med religiøse ledere og skeive. Verdens første. Der vi bestemte oss for å snakke med hverandre og ikke om hverandre. Dette arbeidet gjorde vi i fellesskap.

Selvsagt var verdens beste sekretariat på ballen, i forkant, kreative og stod distansen ut. Styret viste retning, ikke bare de populære retningene, men også de krevende. Rådet tok de store samtalene, og de trengs framover. Religions- og livssynslederforum er det nærmeste vi kommer «nasjonens etiske stemme».

Takk til alle sammen, takk for tilliten. Takk for meg.»

Merk: Talen er skrevet for å fremføres muntlig og bærer preg av det.