Generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys tale på Human-Etisk Forbunds landsmøte

Kjære Human-Etisk Forbunds landsmøte.

Det er fint å være sammen med dere, og jeg håper dere har hatt et godt landsmøte!

Jeg vil begynne med å takke dere i Human-Etisk Forbund. Takke dere fordi dere ble med i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) allerede i 1996 da STL ble opprettet og for at dere har vært med aktivt siden.

Når jeg snakker om STL – særlig i utlandet – trekker jeg fram 3 forhold som er viktig for at STL har lykkes i sitt arbeid: 1) At majoritetstrossamfunnet (Den norske kirke) er konstruktivt med. 2) At den muslimske representasjonen er bred (sunni og shia, og nå også ahmadiyya) og at vi har humanetikerne, de ikke-troende med i fellesskapet. Det finnes som dere sikkert vet en rekke interreligiøse råd i Europa og utenfor, men de samler religiøse, og har ikke med de ikke- religiøse. Jeg vil derfor takke dere fordi dere er med. Dere har alltid stilt med representasjon på høyeste nivå – både i rådet med generalsekretær og mellomleder og med styreleder i religions- og livssynslederforum som vi for øvrig alltid har problemer med å beskrive – ikke kan vi kalle dem toppledere fordi det ikke er alle medlemssamfunn som har en slik ordning og ikke kan vi kalle dem åndelige ledere, fordi, ja HEF ikke har en slik…

Å ha med HEF i STL har gjort oss (og nå skal jeg sitere meg selv) sannferdige og transparente. Det er noe med å ha humanistene, dere, de ikke-troende med i dette fellesskapet som gjør oss edruelige. Vi har alltid måttet lete etter prinsipielle løsninger og faktabasert grunnlag for beslutninger. Det står seg, og kommer oss alle til gode. Og i den anledning er det på sin plass med en oppfordring: Dere har mye kompetanse som en profesjonell organisasjon. Mange av medlemssamfunnene i STL er mye mindre og mer sårbare. Flere drives utelukkende på ulønnet basis. Dette er utfordrende. Oppfordringen til dere er å by på dere selv. Også lokalt. I mange lokalsamfunn er det nettopp HEF, Dnk og kanskje en muslimsk menighet som er de som først finner sammen. Fortsett med det, del av deres kompetanse, bygg struktur og vær tålmodige. Kanskje dere kan bistå noen av dem som er mindre, kanskje dere kan samarbeide med noen av medlemssamfunnene på prosjekter av felles interesse? Å jobbe for fellesinteresser er ofte hånd i hanske med å arbeide for egne interesser.

Andelen av befolkningen som er medlem i et minoritetssamfunn eller ikke er registrert noe sted vokser på bekostning av andelen som er i Den norske kirke. Dnks egen framskriving viser at halvparten kommer til å være utenfor Dnk om 20 år – det er et bilde som allerede er en realitet i Oslo. Disse tallene er altså de som er registrert og tilhørende. Nå vet vi jo at registrene kan være mangelfulle, at noen tar for mye Møllers tran og at andre tar for lite. De 15 prosentene som ikke står noe sted, har også sine rettigheter. I Oslo kommunes tros- og livssynsutvalg, som både Trond Enger og jeg sitter i, er vi opptatt av disse. Mange av dem er innvandrere som kanskje ønsker å tilhøre et sted, mens andre har et bevisst forhold til ikke å slutte seg til et tros- eller livssynssamfunn. Det er uansett ikke riktig å inkludere dem i eget bakland – de er faktisk ikke registrert.

Vi er glad for at ny lov om tros- og livssynssamfunn kommer nå. Men vi er også ganske spent. Da forslaget kom på høring høsten 2017, var det i grunnen mye å ta fatt i. I høringsbrevet stod det et målet med ny lov var å øke likebehandlingen. Dette så vi ikke så mye av i selve lovteksten. Hvordan det blir i endelig lov og stortingsmelding blir spennende å se, og vi i STL kommer til å lese teksten med argusøyne – ikke minst med fokus på hvordan dette skal implementeres. Vi stoler selvsagt på at HEF – sammen med de andre medlemssamfunnene – kommer til å ta sin rolle i det videre arbeidet.

Det går bra i Norge. Mens religionsfriheten innskrenkes over hele kloden, har minoritetene gode kår i landet vårt. Religionen som nok mange trodde skulle dø ut mot slutten av forrige årtusen, er her fortsatt, og er nok kommet for å bli. Man har jo før prøvd å utrydde religionen, uten særlig hell, men med ganske skrekkelige resultat. 86 prosent sier de tror på noe, en gud eller en kraft. Det må vi leve med, enten vi liker det eller ikke. Dette inkluderer selvsagt også Hef. Men vi skal også være på vakt for endringer på dette feltet.

Selv om tros- og livssynsfriheten er norsk lov, er den ikke uten press. Vi vet at en del politikere på den ene siden vil innføre tydelige restriksjoner på å bli registrert som et tros- eller livssynssamfunn. I ønsket om å bygge et liberalt samfunn med gode og liberale verdier, kan man ende opp med å kaste barnet ut med badevannet og ende opp med å bli illiberale i sin konsekvens. Det er klart at trossamfunn må følge norsk lov, og det må være mulig å melde seg inn og ut, uten at det får konsekvenser i for eksempel barnefordelingssaker eller arv. Men hvis trossamfunn må være slik eller slik for å komme gjennom nåløye, ja, da er vi på vei mot et trangere samfunn, et mer illiberalt samfunn.

På den andre siden er det krefter som ønsker tro og livssyn helt vekk, i alle fall hvis den er annerledes fra det kjente og kjære. Noen politikere – og redaktører – har begynt å snakke om Dnk som kulturarv og noe annet enn et trossamfunn og som trenger særlig beskyttelse på bekostning av andre. Det er heller ikke beskrivelser som bidrar til å bygge vårt livssynsåpne samfunn. Kulturarven tilhører oss alle, og er skapt av alle. Ofte har det vært en pris for minoritetene, enten det var de gudløse eller de med en litt annen Gud eller praksis. Kulturen hentet og henter også impulsene fra migrasjon, fra teknologisk nyvinning, fra kunsten, fra fagforeninger, fra idretten og fra naturen. Verdiene er ofte universelle, i alle fall ligner de til forveksling på hverandre på tvers av tro/ikke-tro og kultur – selv om de har ulik begrunnelse.

Oppgaven vi bør stå sammen om framover er nettopp å bygge det livssynsåpne samfunnet. Bygge uenighetsfellesskapet med plass til alle. Takk for HEFs fortsatte innsats på dette feltet. Og fortsatt godt landsmøte.