Religions- og livssynsmangfoldet øker, men folk slutter ikke å dø av den grunn. Hvordan håndterer vi det?
Det norske tros- og livssynslandskapet forandrer seg. Denne utviklingen preger naturlig nok også gravferdssektoren, og endringene vil bli stadig mer merkbare for hvert år som går.
Den norske kirke har kirker i alle landets kommuner, og deres behov er godt ivaretatt. Samtidig er det slik at mange tros- og livssynssamfunn mangler seremonilokaler for å markere livets utgang på en verdig og god måte. Den norske kirke har riktignok gravkapeller, som kan brukes av andre religioner og livssyn, men de er ofte preget av kristen symbolikk.
Også andre lokaler tas i bruk, men de er ikke nødvendigvis egnet til formålet. Derav tittelen på dagens debatt om gravferd: «Begrav meg gjerne, men ikke i en gymsal!»
Erfaringer og utfordringer for STLs medlemssamfunn
Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL, ble bedt om å begynne arrangementet ved å fortelle om situasjonen, slik den oppleves for tros- og livssynsminoritetene.
Hun fortalte at situasjonen i byene var nokså god, mens den var desto mer krevende i distriktskommunene. Blant annet gjør mangelen på plass seg gjeldende i mange tilfeller:
– Seremonirommene har som regel plass til 150 til 200 mennesker. Hinduene, som er en ganske liten gruppe, har i normalt et oppmøte på 300 mennesker på sine begravelser.
Andre utfordringer er kristen symbolikk en del av de tilgjengelig lokalene, mens andre mangler den verdigheten man ønsker seg ved en slik anledning.
Jan Christian Kielland, avdelingsdirektør i Kirkerådet i Den norske kirke fortalte om regelverket knyttet til gravferd i lokaler eid av Den norske kirke. De skal i utgangspunktet kun brukes for kristne seremonier.
– Den norske kirke er derfor ikke løsningen.
På dette punktet var både Kielland og Joys enige.
Bruk av gravkapell
Johannes Sørhaug, leder av Norsk forening for gravplasskultur, fortalte om bruken av gravkapell. De ble først introdusert på 1800-tallet. Tanken bak var at det ikke skulle gjøres forskjell på folk.
Noen steder er det gravkapellene som blir mest brukt til gravferdsseremonier, andre steder er det kirkerommet som er klart mest populært.
Gravkapellene kan i utgangspunkt brukes av alle. Man er ikke engang sikker på om gravkapellene er vigslet eller ikke.
– Jeg vet ikke om gravkapellene jeg har ansvar for er vigslet eller ikke, og vi har tatt som utgangspunkt at de ikke er det.
Raskeste løsning er at kirken åpner sine seremonirom for alle
Lars Erik Svanholm, daglig leder i Svanholm & Vigdal gravferd mente at den raskeste måten å skaffe til veie nok seremonirom på er ved å ta i bruk Den norske kirkes eksisterende lokaler.
– Det vil gi størst effekt for flest mulig, raskest.
Hvis ikke det skjer, vil gravferdsbyråene etablere egne seremonirom.
Flere ønsker en livssynsåpen seremoni. For ganske mange kan den gjerne være i en kirke, men uten orgelmusikk og salmer, ifølge Svanholm.
– Det blir fremmedgjørende.
De fremmøtte fikk høre om erfaringer med livssynsåpne seremonirom, fra både Porsgrunn og Trondheim. Disse har blitt svært populære og står for en betydelig prosentandel av begavelsene i disse kommunene.
Ikke Den norske kirkes ansvar
I den avsluttende panelsamtalen slo Joys fast at det var viktig å presisere at det ikke er Den norske kirkes ansvar å begrave norske borgere. Det er kommunene som har ansvaret for at folk får en verdig gravferd.
Kielland var enig.
– Sturla Stålsett skrev en kronikk hvor han utfordret kirken til å fortsette å være gjestfrie. Det er ikke en løsning, fastslo han.
Kielland mente derimot heller ikke var noen god løsning dersom byråene endte opp med store deler av dette ansvaret.