English
STLs generalsekretær svarer Arild Tornes fra Norsk Vegansamfunn
Av Ingrid Rosendorf Joys
Da jeg ble intervjuet av Vårt Land angående Norsk Vegansamfunns søknad om å bli registrert som livssynssamfunn stilte jeg spørsmål ved om det var riktig å betegne veganismen som et livssyn, eller om det var mer riktig å betegne det som en livsstil.
Det reagerer veganer Arild Tornes på. Forståelig nok, gitt at Norsk Vegansamfunn (NVS) ønsker å søke om tilskudd til tros- og livssynssamfunn, og har planer om å finansiere sin virksomhet på denne måten.
Formålet til NVS, å ekskludere «alle former for utnyttelse av og grusomhet mot dyr for mat, klær eller andre formål», er utvilsomt idealistisk. At Vegan Society omtaler veganisme som en «philosophy and way of life» er også vel og bra, men jeg stiller meg likevel tvilende til om betegnelsen livssyn er den rette på en organisasjon som Norsk Vegansamfunn.
Særlig gjelder dette i en norsk kontekst. Vi har et rikt sivilsamfunn i Norge, hvor mange gode formål understøttes gjennom ulike former for organisasjonsstøtte fra det offentlige. Den ordningen NVS ønsker å komme inn på har imidlertid en helt særegen historie. Den kan spores tilbake til tiden da vi hadde en statskirkeordning i Norge og det ble krevet inn kirkeskatt fra alle borgere. Ettersom det var urimelig at medlemmer av andre tros- og livssynssamfunn skulle betale for driften av Den norske kirke, ble denne kirkeskatten betalt tilbake til de samfunnene de selv tilhørte.
Med denne bakgrunnen i mente er det interessant å lese leder av NVS, Kristne Flunes, kommentar i Aftenposten:
– For dem som synes at veganisme er noe veldig nytt og ukjent, tenker jeg at det at det kalles et livssyn, kan bidra til å gjøre det enda mer fremmed. Derfor er det viktig at folk forstår at det ikke er slik at når man er veganer, kan man for eksempel ikke være kristen.
Her fremgår det tydelig at det ikke er urettferdigheten ved at eksempelvis buddhister og sikher skal finansiere driften av Den norske kirke fremfor sitt eget trossamfunn som er motivet for å søke om tilskudd. Tvert om er det viktig for å Flunes å stadfeste at man kan være medlem i NVS og like fullt tilhøre en annen tro.
Allerede her begynner det å skurre litt i forståelsen av NVS som et livssynssamfunn. Vi kan sammenligne med de tros- og livssynssamfunnene jeg kjenner best, medlemmene av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Noe trossamfunn er det åpenbart ikke, i motsetning til de fleste av STLs medlemmer. Da gjenstår våre to livssynssamfunn, Human-Etisk Forbund og Holistisk Forbund.
Hva angår vegansamfunnets moralske fundament synes det å være omfattende nok. Det er ikke vanskelig å se at det å skulle tillegge alle dyr noenlunde samme verdi som mennesket har implikasjoner på nesten alle samfunnsfelt og alle samfunnsplan.
For at NVS skal kunne høre hjemme i den norske familien av tros- og livssynssamfunn er det imidlertid noen andre ting som også bør være på plass. Eksempelvis forholder alle våre medlemmer seg til det guddommelige eller åndelige på et vis. Human-Etisk Forbund gjør også det. Helt siden opprettelsen av HEF i 1956 har forbundet vært til for nordmenn som ikke vil ha noe med troen på det guddommelige å gjøre. For å sitere fra Norsk humanistmanifest 2007: «Humanismen er uten forestillinger om guder eller andre overnaturlige makter.» Også Holistisk Forbund forholder seg til en åndelig dimensjon. For å sitere fra deres vedtekter: «Holisme innebærer en erkjennelse av at alt er forbundet og er en del av samme åndelige virkelighet».
En annen sentral dimensjon ved norske tros- og livssynssamfunn er ritualene. For våre trossamfunn er dette åpenbart svært viktig, men det bør minnes om at dette er tilfellet også for våre to livssynssamfunn. Faktisk var arbeidet med å få på plass borgerlig konfirmasjon som et alternativ til det originale kristne overgangsritualet noe som pågikk i flere år før opprettelsen av Human-Etisk Forbund. Også Holistisk Forbund tilbyr sentrale overgangsritualer, men det er viktig å minne om at disse kommer i tillegg til et yrende mangfold av åndelig praksis blant de individuelle medlemmene.
Norsk Vegansamfunn må gjerne etablere en rituell praksis i etterkant av å bli registrert som livssynssamfunn, men det oppleves da noe påtatt sammenlignet med HEF, som vokste ut av arbeidet med et overgangsrituale, og Holistisk forbund, som består av svært praksisorienterte medlemmer.
Det er ikke én enkelt mangel som gjør at jeg er skeptisk til hvorvidt Norsk Vegansamfunn hører hjemme hos oss, men summen av manglende eksklusivitet, rituell praksis og en tydelig stillingtagen til åndelige spørsmål. Videre synes vegansamfunnet å vektlegge politisk aktivisme i en grad som minner mer om ideelle organisasjoner utenfor tros- og livssynssektoren.
Det norske sivilsamfunnet er fullt av idealistiske organisasjoner som kjemper for de sakene de opplever som viktig. Ofte så viktige at de blir både «en filosofi og en levemåte». Det er med på å gjøre Norge til et av verdens beste land å leve i. Det er likevel ikke naturlig at de alle skal betegne seg som livssynssamfunn. Jeg vil ikke nedvurdere veganernes ektefølte engasjement, men jeg er samtidig skeptisk til å viske ut skillet mellom tros- og livssynssamfunn og øvrige organisasjoner.
Jeg er altså fremdeles ikke overbevist om at Norsk Vegansamfunn hører naturlig hjemme hos oss i tros- og livssynssektoren spesielt, men de har åpenbart en plass i det bredere norske sivilsamfunnet generelt.
En kortere versjon av dette innlegget ble publisert i Vårt Land (27.10.2020). Foto: Evelyn Pecori.
3. november 2020
