English
Takk for denne anledningen. Jeg nøyer meg med fire korte poeng, og deretter en oppfordring på hvor innsatsen bør rettes fremover.
Pkt 1: STL er den nasjonale organisasjonen som adresserer religion eksplisitt som en komponent av betydning i en migrasjons- og integreringskontekst. At STL har et stående mandat fra tros- og livssynsmiljøene selv til både å løfte fram de positive bidragene de gir, og å peke på og kritisere negative trekk, er uttrykk for en særlig tillit og legitimitet.
Pkt 2: Tro og livssyn har stor betydning for den enkelte i seg selv, men miljøene fyller også funksjoner utover de rent religiøse. Etter familien er ofte menigheten den viktigste arenaen. For mange innvandrere er menigheten en landingsplattform for nyankomne, et sted å treffe likesinnede med tilnærmet lik bakgrunn og livssituasjon som en selv. Det er også et sted foreldre kan utforske foreldrerollen i kjent, men ny kontekst.
Pkt 3: Tros- og livssynsmiljøer kan både hemme og fremme den enkeltes integrasjon i det norske samfunnet. STL jobber mot negativ sosial kontroll i menighetene med målgrupper som religiøse ledere, kvinnegrupper, foreldre og ungdom. I høst rakk vi før koronaen igjen stengte å ha særdeles spennende workshops med unge hinduer og unge tamilske katolikker. Samlinger med både voksne, ledere i menighetene og ungdommen selv, er en solid ramme for å adressere nettopp sensitive spørsmål i trygge omgivelser, med innestemme. STL er bindeleddet mellom trossamfunnet og storsamfunnet – med kunnskap fra begge hold.
Pkt 4: Tros- og livssynssamfunnene som utgjør STL er en vital infrastruktur. Under koronaen så vi det tydelig ved at info raskt kom ut til den ytterste «nøgne ø» gjennom trossamfunnet og den religiøse lederen. Den lokale integrasjonen skjer gjennom menigheten der de nyankomne får utforsket hvordan man best kan bevare det man har med seg med det nye man kommer til. Innvandrere snakker ofte om å stå med én fot i religionen og én i det norske samfunnet. Når man står på begge bena, står man trygt – det er når man står på én fot man står i fare for å vakle eller falle.
Så – hvor må innsatsen fokuseres?: For å lykkes i integreringsarbeidet må kunnskapen om tro og livssyn bedres. Vårt informasjons- og kursarbeid bør i enda større grad omfatte kommuner, minoritetsrådgivere, politiets SLT-koordinatorer osv. Likestillings- og Diskrimineringsombudet har bedt om et samarbeid om kursing av sine ansatte og flere kommuner har signalisert behov. Vi har også et samarbeid med BUFdir og VID vitenskapelig høgskole om bidrag i etterutdanningstilbudet om minoriteter i barnevernet.
Ny lov om tros- og livssynssamfunn trer i kraft ved nyttår og bekrefter det livsynsåpne samfunnet. Den målsetningen må oppfylles nettopp ved at det blir mulig å leve ut sin tro eller ikke-tro, integrert i det norske samfunnet. Da må aktører som STL vekk fra prosjektfokuset og jobbe mer langsiktig. Vi gjør det allerede, men dette kan i langt større grad gjøres med en annerkjennelse som det nasjonale ressursmiljøet vi allerede er. Også på integreringsfeltet.
Takk for oppmerksomheten.
Foto: Evelyn Pecori
15. desember 2020
