Av Ingrid Rosendorf Joys
Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde argumenterer i lørdagens Aftenposten for at vi i Norge verken skal følge Norges grunnlov eller menneskerettighetene. Det er ikke første gang det skjer, men er likevel oppsiktsvekkende. Det er regjeringens nye lov om tros- og livssynssamfunn som denne gangen vekker harme hos disse politikerne fra regjeringspartiet FrP.
I følge Amundsen og Tybring-Gjedde er loven slik at den favoriserer muslimske trossamfunn. De mener at loven heller burde sørget for at de fikk lite eller intet.
Amundsen og Tybring-Gjedde er på tynn is både juridisk og politisk. At de selv er en del av den regjeringen som nylig presenterte loven får være regjeringens eget hodebry, men jeg vil påpeke følgende:
For det første: Det er ikke slik at muslimske trossamfunn får mer enn andre. Den foreslåtte ordningen er nesten identisk med den eksisterende, og sikrer likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn. Hvis medlemstallet går ned i Den norske kirke (Dnk), får Dnk en økning per hode, og det fører til at tros- og livssynssamfunn utenfor Dnk også får det.
For det andre: Det er ikke slik at en stat er pålagt å understøtte trossamfunn økonomisk. Når den likevel gjør det – som i vårt livssynsåpne samfunn – er den pålagt å likebehandle samfunnene. Dette finner sin begrunnelse i menneskerettighetene. I tillegg er det nedfelt i Grunnlovens paragraf 16 at «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». Det er altså ikke slik at en kan velge ut dem som passer oss eller dem vi liker. Det hører andre stater til, og de vil vi neppe sammenlikne oss med.
For det tredje: Trossamfunnene er viktige samfunnsinstitusjoner. De legger til rette for etisk refleksjon og gir medlemmene en identitet. Ofte er trossamfunnet det viktigste fellesskapet etter familien. Samfunnsoppgaver mange av dem løser – som kvinnegrupper, norskundervisning, kor, barnetreff og så videre – kommer hele befolkningen til gode. Trossamfunnene bygger på sitt beste gode lokalsamfunn nedenfra. Det gjelder også muslimske trossamfunn. Vår norske modell bygger tillit mellom trossamfunn og storsamfunnet, og det er både sikkerhetsmessig og samfunnsøkonomisk klokt.
Amundsen og Tybring-Gjedde har dog rett i en ting, og det er at støtten kommer fra skattebetalerne. 85 prosent av oss er medlem i et tros- eller livssynssamfunn. Det er våre skattepenger, og støtten regnes ut fra antall medlemmer i det respektive -samfunnet. At det betegnes som en favorisering av muslimer, har ingen rot i virkeligheten.
Dette er en lengre versjon av et innlegg publisert i Aftenposten 05.07.2019.