Rigide tilskuddsregler resulterer i forskjellsbehandling

Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL.

Et sikkert vårtegn har med tiden dessverre blitt at flere tros- og livssynssamfunn ikke makter å møte dokumentasjonskravene til fylkesmannen i tide til å utløse de tilskuddene de har krav på. Det er her viktig å merke seg at tilskuddet ikke er en utlysning eller søknad, men tilbakebetaling av den såkalte kirkeskatten. Det er altså midler samfunnene har krav på.

Det må naturligvis være en frist for å melde fra til myndighetene om medlemstall. Likevel registrerer Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) at reglene slik de er i dag er for rigide og ikke fungerer etter sin hensikt, som er å sørge for at de pengene medlemmene har betalt inn kommer dit de skal – til tros- og livssynssamfunnene de er samlet inn på vegne av. Det er gode grunner til å revurdere regelverket når det hvert år er slik at flere samfunn ikke klarer å møte tilskuddskravene innen tidsfristen. Særlig når man tar i betraktning at et gjennomsnittlig tros- og livssynssamfunn i Norge ofte har mer til felles med en frivillig forening enn med en profesjonell virksomhet med heltidsansatte.

De fleste norske trossamfunn baserer seg i betydelig grad på frivillighet. Mange drives utelukkende gjennom ulønnet, frivillig arbeid.

Det er både en styrke og en svakhet, men i denne sammenhengen gjør det disse samfunnene svært sårbare. Å drifte et tros- eller livssynsfellesskap ut i fra disse forutsetningene er utfordrende. Enkeltpersoner og styrer kan være helt essensielle for driften, og utskiftingen av disse, eller enda verre, sykdom og dødsfall, kan i noen tilfeller gjøre det svært vanskelig for et slikt fellesskap å komme seg på beina igjen. Særlig dersom de som tar over ikke har tilstrekkelig opplæring eller kunnskap til å eksempelvis sende inn påkrevd informasjon om medlemstall til fylkesmannen.

Samlet er det snakk om millionbeløp som aldri havner hos tros- og livssynssamfunnene de er myntet på. For mange samfunn utgjør dette det primære driftsgrunnlaget. Slik situasjonen er i dag, hvor flere ikke makter å møter kravene, synes det åpenbart at ordningen ikke er tilpasset den form for hovedsakelig frivillig basert virksomhet som de fleste tros- og livssynssamfunn altså er.

STL var i sin tid pådriver for å få på plass det nåværende systemet, men mye har hendt siden den gang. Blant annet har det skjedd store endringer knyttet til teknologi og personvern.

Nytt i år er også at man ikke lenger sender ut en påminnelse om fristen, slik man tidligere gjorde i et rundskriv som også inneholdt informasjon om dokumentasjonskravene. En slik innskjerping kan ta et nyvalgt styre, eller en nyansatt koordinator, på senga og dermed sørge for at det i verste fall ikke lenger gjenstår noe samfunn å styre eller koordinere.

Staten er ikke forpliktet til å ha en tilskuddsordning som den vi i dag har, men vi tror likevel at en slik ordning er av det gode. Dels for å sikre likebehandling av tros- og livssynssamfunn i tråd med menneskerettighetene og Grunnlovens paragraf 16, men også fordi tros- og livssynssamfunnene fyller en viktig rolle i det norske sivilsamfunnet, og betyr svært mye for mange nordmenn.

Man kan naturligvis være uenig med oss om verdien av tilskuddsordningen, men når vi nå først har en slik ordning er det viktig at den er bygget på like rettigheter og reell likebehandling. Ikke bare i teorien, men også i praksis. Når det viser seg at flere små- og mellomstore samfunn ikke får utbetalt midlene de har krav på er det på tide å vurdere tiltak for å sørge for at også de mindre samfunnene behandles i tråd med intensjonen for tilskuddsordningen.