Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Å ikke fikse ting som fungerer er en god tommelfingerregel. I år er det valgår. Det betyr at det igjen er høysesong for å bryte denne regelen.
Det skal sies at det riktig mange ting ved samfunnet vårt som fungerer utmerket. Det har mange forklaringer, og det er naturlig å peke på den norske modellen, med et tett og godt samarbeid mellom det offentlige og frivilligheten og sivilsamfunnet, som en vesentlig faktor i suksessoppskriften. Det kommer alt fra idrettslag til ulike interesseorganisasjoner til gode. Politiske partier er ett eksempel, de mottar støtte på sentralt, fylkeskommunalt og kommunalt nivå, i tillegg til andre indirekte tilskudd, som å få dekket reisekostnader.
Hvert eneste år, men særlig når det er valg, kommer det forslag om å helt eller delvis utelukke en hel samfunnssektor fra den norske finansieringsmodellen. Det er norske tros- og livssynssamfunn som skal ut av varmen. De skal og bør finansiere driften sin på egen hånd, sies det. Sist ut var Venstre, som på sitt landsmøte vedtok å gå inn for såkalt brukerfinansiering av norske tros- og livssynssamfunn.
Hvilke konsekvenser vil det få? Det er ikke godt å si. Om man over natten skulle behandle tros- og livssynssektoren på en helt annen måte enn frivilligheten og sivilsamfunnet forøvrig, alt fra politiske partier til skolekorps, vil det utvilsomt bli et interessant eksperiment. Ikke nødvendigvis på noen god måte.
Noe av det første folk flest vil merke er at en rekke tilbud man har tatt for gitt vil bli borte, eller mindre tilgjengelig. Det gjelder naturligvis overgangsritualer, som bryllup og begravelser, som med ett vil bli mer kostbare. Naturligvis er det slik at kostnaden betales uansett, men når prisen betales av direkte av brukeren fremfor over skatteseddelen, vil det naturligvis bli dem med lavest inntekt som mest vil merke det.
Videre vil bli overrasket over hvor mange andre tilbud som blir påvirket. Alt fra kor, babysang, eldretreff og språkkurs og mye mer. Det er ikke bare private individer som vil kunne merke dette. Det offentlige etterspør tjenester fra trossamfunnene til forsvaret, helsesektoren og gravferdstjenesten som det kan bli mer krevende å møte når en viktig del av grunnfinansieringen blir borte.
Det må sies at det å fjerne tilskuddet vil påvirke tros- og livssynssamfunnene svært ulikt. For noen, som Den norske kirke, vil det bli katastrofalt. For andre vil det være av langt mindre betydning. Eksempelvis vil det ikke påvirke Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige overhodet, gitt at de likevel ikke tar imot tilskudd de per i dag har rett på.
Det man nokså sikkert kan slå fast er at de såkalt liberale tros- og livssynssamfunnene jevnt over vil bli hardere rammet enn de mer konservative. Sistnevnte vil faktisk kunne få en oppblomstring dersom tilskuddsordningen bortfaller. I et land som USA, som kun gir indirekte støtte til trossamfunn gjennom skattefritak, styrker de «strengere» menighetene seg på bekostning av de mer liberale.
Man vil altså kunne få mer av det mange politikere hevder at de misliker. Viktigere, etter min mening, er at vi risikerer å miste noe det er vanskelig å måle verdien av, men som er unikt i verden: Det eksepsjonelt gode og harmoniske samarbeidet norske tros- og livssynssamfunn imellom, så vel som mellom tros- og livssynssamfunnene og myndighetene.
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) feirer 25 år den 30. mai. Når vi ser tilbake på denne tiden er vi naturlig nok opptatt av alt de femten medlemsorganisasjonene, som dekker bredden av tros- og livssyns-Norge, og til sammen har over 80 % av den norske befolkningen som medlemmer, har oppnådd i fellesskap. Triumfer, som like fullt er svært viktige for de enkelte minoritetene de gjelder, som den såkalte ørekravsaken, og mer generelle, som angår alle tros- og livssynssamfunn, som det å sette sitt preg på den nye trossamfunnsloven.
Vel så viktig er de hendelsene ingen kjenner til. Potensielle konflikter som ble løst raskt og på lavt nivå, før de rakk å eskalere. Alt fordi lederne i norske tros- og livssynssamfunn har hverandres telefonnumre lagret på mobiltelefonen, og ringer hverandre når vanskeligheter oppstår.
Tilskuddene til tros- og livssynssamfunnene bidrar til dette. Dels rent økonomisk, ved at de gir en trygghet og stabilitet, men ikke minst også fordi tros- og livssynssamfunnene, gjennom tilskuddet, er inkludert i den større norske modellen. Det virker integrerende og tillitsbyggende og gjør at norske tros- og livssynssamfunn føler et ekstra ansvar for å stille opp når myndighetene ber om det, som da behovet oppstod for å spre smitteverninformasjon til minoritetsmiljøer under koronapandemien.
I likhet med mange andre land har vi et økende tros- og livssynsmangfold i Norge, men ingen andre land i verden kan vise til en tros- og livssynsektor med samme grad av samarbeid og samhold. Ikke desto mindre forventer vi at det kommer stadig nye forslag om «fikse» på denne suksessmodellen etter hvert som valget nærmer seg.
En kortere versjon av denne kronikken ble publisert i Aftenposten den 20.5.2021. Foto krediteres Erlend Berge.