Onsdag 15. november inviterte tros- og livssynsminister, Kjersti Toppe, ledende representanter for tros- og livssynssamfunn i Norge til regjeringens representasjonsbolig for å diskutere hvilke utfordringer tros- og livssynspolitikken står ovenfor, og hvilke muligheter den rommer, i årene frem mot nasjonaljubileet i 2030.
Det er andre gang på kort tid at tros- og livssynsrepresentanter er invitert til et møte i regjeringens representasjonsbolig. Den første november inviterte Toppe og statsminister, Jonas Gahr Støre, til et dialogmøte for å snakke den spente situasjonen som følge av krigen mellom Hamas og Israel. Denne gangen var det imidlertid tros- og livssynspolitikk som stod på dagsorden. Toppe hadde utfordret tros- og livssynsaktørene gjennom å stille dem et sett med spørsmål de skulle besvare. Blant annet: «hva er problemet?», «hva er potensialet?» og «hva står på spill?».
Toppe innledet ved å prise dialogen, og gjenta statsministerens ord om dens samfunnsmessige nytte, og verdien av at dette er noe som er etablert av tros- og livssynssamfunnene selv, ikke på initiativ fra myndighetene.
Sturla Stålsett, professor ved MF vitenskapelig høyskole, ledet utvalget som arbeidet med utredningen av tros- og livssynspolitikken som kulminerte i lanseringen av NOUen «Det livssynsåpne samfunn – En helhetlig tros- og livssynspolitikk» for ti år siden. Han holdt et innlegg hvor han advarte mot farene for at tros- og livssynsfeltet blir slukt av andre politikkfelt, som kultur-, sikkerhet- eller integreringsfeltet. Tros- og livssynsfeltet har viktige ting å bidra med på alle disse områdene, men har for mye å bidra med som et selvstendig saksfelt, mente Stålsett.
– Det handler egentlig om samfunnets verdimessige infrastruktur.
Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), fulgte opp.
– Det livssynsåpne samfunnet skal legge til rette for at folk skal kunne leve ut sin religion eller sitt livssyn fra vugge til grav, også i det offentlige rom, i institusjoner, i streder og torg. Det livssynsåpne samfunnet er et ideal – det krever mye arbeid å realisere det i praksis. Det må bygges – sten for sten. Fra at maten er tilpasset i fengsler, at våre gamle kan treffe sin foretrukne samtalepartner, og at barn i barnehage kan gjenkjenne sitt liv når man snakker om id, hannuka, jul eller diwali. Hvis vi lykkes i dette, bygger vi et robust samfunn der tilliten ikke er avhengig av at vi ligner på hverandre, men at vi alle tilhører det store norske vi, i vår forskjellighet. Lykkes vi ikke, er det tilliten som står på spill, og det er det som er Norges bærekraftige olje, også i jubileumsåret 2030.
Erhard Hermansen, generalsekretær i Norges Kristne Råd, valgte å dele en bekymring over at mange unge kristne i dag opplever det som vanskelig å stå åpent frem med sin tro. Mens man tidligere kunne lese annonser som lød: «kristen mann ønsker å leie bolig», er det i dag mange som velger å skjule kristentroen for omgivelsene. Hermansen var også opptatt av at det mangler kunnskap om dagens kirkelandskap, som utvilsomt har endret seg. Eksempelvis er det kun av 25 % av dem som går til gudstjenester i Oslo som gjør det i Den norske kirke. De resterende 75 % går til Den katolske kirke, frikirkene eller migrantmenigheter. Det er et stort mangfold, og dette mangfoldet må ses og anerkjennes, mente Hermansen.
– Skal man snakke om kirken, må man snakke om kirken i flertall.
Kristin Gunleiksrud Raaum, kirkerådslederen i Den norsk kirke snakket om Dnks ansvar som det desidert største trossamfunnet i Norge, og de utfordringene det medfører når man skal samhandle med andre, ofte svært mye mindre tros- og livssynssamfunn.
– Vi må passe oss for å ikke bli paternaliserende eller «breiale», sa Raaum.
Også Raaum etterlyste behovet for mer kunnskap om religion. Uten kjennskap til fortellingene i Bibelen er det heller ikke mulig å forstå kjenninger i kulturen og språket vårt, eksempelvis uttrykk som «Sareptas krukke».
Trond Enger er generalsekretær i Human-Etisk Forbund, og dessuten styreleder i STL. Han fortalte at HEF har stått helt og fullt bak dialogarbeidet i STL siden oppstarten i 1996.
– Human-Etisk Forbund er sterke i troen på mangfoldet i STL, spøkte Enger og ble belønnet med latter og humring fra salen.
Enger valgte å snakke om tilskuddsordningen. Andre tros- og livssynssamfunn får mer penger per medlem hver gang bevilgningene til Den norske kirke økes, noe Enger takket for, men hensikten hans var åpenbart å stille spørsmål ved hvor lenge denne utviklingen kan sies å være bærekraftig.
Enger trakk også frem spørsmålet om livssynstilpasning i offentlige institusjoner. HEF opplever ofte at det er liten vilje til å ta dette på alvor i flere institusjoner, ifølge ham.
Det ble så åpnet for refleksjoner og spørsmål fra øvrige deltagere. Senterpartiets Åslaug Sem Jacobsen kom med et råd til tros- og livssynssektoren om å hente inspirasjon fra idretten. I vår sektor rettes det ofte mye oppmerksomhet mot problemer, mens alt det gode som skjer i tros- og livssynssamfunnene ikke er like synlig. I idretten er det også mange problemer, men like fullt er det en oppfatning i folket om at idrett er noe grunnleggende godt. Et slikt inntrykk kan også tros- og livssynssamfunnene skape, mente Sem Jacobsen, og måten å gjøre det på er ved å være åpne og synlige og engasjere seg i lokalmiljøene.
Kveldens kulturelle bidrag bestod av indisk dans, fremført av dansere fra Arena For Unge Hinduer. Kvelden ble avsluttet med en felles middag.