English
Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL
Norge vil snart få en ny regjering. Det er ingen dramatikk i det. Det er stor enighet om de brede linjene i norsk tros- og livssynspolitikk. Godt er det. Av minst to grunner.
For det første er det uklokt å endre på ting som fungerer. Den norske tros- og livssynspolitikken er verdensledende. Et godt samarbeid mellom tros- og livssynssamfunn og myndigheter, samt tros- og livssynssamfunnene imellom, resulterer i et harmonisk samfunn, hvor samarbeid og solidaritet dominerer fremfor konflikt og spenninger.
For det andre er stabilitet viktigere enn på svært lang tid ettersom landet vårt er på vei ut av en krise. Det gjelder samfunnet generelt, og tros- og livssynsektoren er så visst ikke noe unntak.
I januar trådte en helt ny lov om tros- og livssynssamfunn i kraft. For tros- og livssynssamfunnene har det vært mye nytt å sette seg inn i. Blant annet er det nye rapporteringskrav sammen med søknad om tilskudd. Selv i et vanlig år ville dette vært krevende, gitt at en svært stor del av tros- og livssynsorganisasjonene drives av frivillige, men som vi vet har det siste halvannet året vært alt annet enn normalt.
Vi er derfor takknemlig for at de mest sannsynlige regjeringspartiene, Ap og Sp, før valget gikk langt i å avvise at det ville bli noen umiddelbar omkamp om den nye loven. Tros- og livssynssamfunnene trenger en «pustepause» for å fordøye alt det nye før ytterligere endringer kommer til.
Vi trenger også tid til å høste erfaringer, og gjøre en informert vurdering av hvordan den nye loven, med de nye rapporteringskravene, fungerer i praksis.
Det er imidlertid mer enn den nye tros- og livssynssamfunnsloven vi trenger kunnskap om. For å realisere visjonen om det livssynsåpne samfunnet, som både Ap og Sp slutter opp om, trengs det kunnskap om hva tros- og livssyns-Norge rommer, hvilke ulike behov som finnes, hvilke ressurser tros- og livssynssamfunnene sitter på, og hvordan de bidrar til å skape gode lokalsamfunn, og hvordan de eventuelt kan gjøre enda mer.
Norges to største byer, Oslo og Bergen, har fått på plass prosjekter som kartlegger tros- og livssynslandskapet deres. Vi trenger tilsvarende studier over hele landet.
Sp-leder, Trygve Slagsvold Vedum, har understreket betydningen av Stiklestad-jubileet i 2030. Vi tenker at det kan være en fin tidsramme å forholde seg til med hensyn til ferdigstilling av dette kartleggingsarbeidet. Slaget på Stiklestad tilskrives ofte en avgjørende betydning i vår religionshistorie. Det er vanskelig å tenke seg en mer egnet anledning til å presentere en oppdatert oversikt over landets tros- og livssynslandskap, tusen år etter denne viktige begivenheten.
Norske tros- og livssynssamfunn anser seg selv som en integrert del av det øvrige sivilsamfunnet. Mest hjemme føler vi oss i kultursektoren, men i de siste årene har tros- og livssynssektoren soknet til Barne- og familiedepartementet. Vi mener det ville vært gunstig om en ny regjering flyttet oss tilbake til Kulturdepartementet.
Vi kan oppsummere våre oppfordringer til den kommende regjeringen som følger:
Det livssynsåpne samfunnet er i seg selv et verdig mål å jobbe for. Tros- og livssynspolitikken handler imidlertid om mer enn å legge til rette for at alle kan praktisere sitt livssyn. Det handler også om saker som de kommende regjeringspartiene er svært opptatt av som inkludering, tilgang til arbeidsliv, særlig for kvinner, og integrering. Det handler om samfunnssikkerhet og samfunnsøkonomi, og å bygge et godt samfunn, både lokalt og nasjonalt.
Regjeringen har flere muligheter til å markere seg med gode grep i tros- og livssynspolitikken de kommende fire årene. Tros- og livssynssamfunnene stiller naturligvis opp for å gjøre sin del av jobben.
Det handler om mer enn å legge til rette for at alle kan praktisere sitt livssyn.
Kronikken ble først publisert i Vårt Land 5.10.2021 (foreløpig kun papir).
6. oktober 2021
