English
«Medlemmene i de ulike tros- og livssynssamfunnene er selvsagt like mye verdt. Det må gjenspeiles i finansieringssystemet», skriver STLs generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys i kronikk som stod på trykk i Vårt land 22.mai 2018. Joys peker på de to feltene det er mest uenighet om i regjeringens forslag til ny tros- og livssynslov. «Det er ingen i STL som utfordrer Den norske kirkes særstilling i Norge, men plassen må finnes innenfor rammen av likbehandling», sier Joys.
Les hele kronikken her: Kronikken stod på trykk i Vårt land 22.mai 2018: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11727526-tros-og-livssynsloven-ville-blitt-domt-i-menneskerettighetsdomstolen
Etter mange diskusjoner i vinter og vår, både i media og på ulike arrangementer, kommer offentliggjøring av Njål Høstmælingens utredning om regjeringens forslag til ny tros- og livssynslov som en betimelig oppsummering. Utredningen er gjort på oppdrag av Human-Etisk Forbund. Høstmælingen slår fast at «den nye tros- og livssynsloven ville blitt dømt for diskriminering både i norske domstoler og i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg».
Utgangspunktet for menneskerettighetstenkningen er at vi ser hverandre og behandler hverandre som likeverdige borgere, og at enkeltmennesker beskyttes i lov. Mens religionsfriheten har stadig trangere kår globalt, har vi i Norge valgt en annen vei. Alle tros- og livssynssamfunn er en del av det sivile samfunnet. Økonomien i dette er viktig, men det avgjørende er at tros- og livssynssamfunnenes samfunnsbyggende rolle fortsatt anerkjennes om man er kristen, muslim eller humanetiker. Dette bidrar til tilliten og samholdet vi trenger for å meste mangfoldet, også på tros- og livssynsfeltet.
Høstmælingen har flere innvendinger til regjerningens lovforslag. En av dem handler om at Den norske kirke (Dnk) fortsatt skal få politisk bestemte tilskudd uten hensyn til antall medlemmer, mens alle andre skal få medlemsavhengige tilskudd. I tillegg skal Dnks medlemstall frikobles helt fra beregningsmodellen. Dette åpner for at støttesummen per medlem i Dnks kan bli betydelig større enn støttesummen per medlem i andre tros- og livssynssamfunn. En annen innvending handler om at staten ikke lenger skal utbetale støtte til tros- og livssynssamfunn som har mindre enn 500 medlemmer over 15 år.
Jeg tror det kan være greit å parkere den siste innvendingen. Et nærmest unisont tros- og livssyns-Norge, menneskerettighetseksperter fra inn- og utland, og en rekke andre aktører har pekt på at det foreslåtte antallskravet er for høyt. Også alderskravet er problematisk. Det ville være intet mindre enn oppsiktsvekkende hvis Stortinget gikk inn for regjerningens forslag.
Når det gjelder forslaget om at Dnk skal få politisk bestemte tilskudd uten hensyn til antall medlemmer, er dette noe Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, riktignok med unntak av Dnk, har advart mot. Etter flertallet i STLs syn, er det ingen gode grunner til å forskjellsbehandle Dnk på denne måten. De framkomne argumentene om at Dnk er landsdekkende og i en særstilling, rokker ikke med vår forståelse av dette.
Den norske kirkes særstilling må finne sin plass innenfor rammen av likebehandling av tros- og livssynssamfunnene. Mange andre tros- og livssynssamfunn er landsdekkende også, og de små mangler stordriftsfordelene Dnk har i betjening på Finnmarksvidden eller den ytterste nøgne ø. Ja, en kan jo spørre seg om ikke det burde vært motsatt: At de små skulle kompenseres for reisekostnader og manglende landsdekkende permanent bemanning.
Når det er sagt, er det forståelig at regjeringen ønsker seg bort fra dagens system der man teller Dnks medlemmer etter at det politisk bestemte tilskuddet til Dnk er fastsatt, for deretter å komme fram til et per medlem-beløp som de andre tros- og livssynssamfunnene skal få. Når antall medlemmer i andre tros- og livssynssamfunn går opp, blir det uforutsette og dyre løsninger for mange kommuner. Regjeringens forslag for å bøte på dette er å frikoble medlemstallet i Dnk fra finansieringsmodellen. Dette fører til ulikebehandling og brudd med Grunnlovens paragraf 16. Det er ingen menneskerettslig forpliktelse for staten å finansiere tros- og livssynssamfunnene, men når den først gjør det, må den basere seg på likebehandling.
I en tid der andelen av Norges befolkning som tilhører Dnk synker på bekostning av andelen som enten er medlem i et annet tros- eller livssynssamfunn eller ikke noen steder, er det å lage to såvidt ulike finansieringsmodeller som å rygge inn i framtiden med bind for øynene. Løsningen kan heller være å komme fram til et kronebeløp per medlem og så telle medlemmer hos alle, inkl Dnk. Hvis man ved en slik finansieringsordning er redd for at Dnk ikke skal kunne fortsette å være landsdekkende, kan man lovfeste at per medlem-beløpet skal være på «et slikt nivå at Dnk forblir landsdekkende».
Medlemmene i de ulike tros- og livssynssamfunnene er selvsagt like mye verdt. Det må gjenspeiles i finansieringssystemet.
(Kronikken stod først på trykk i Vårt lands papirutgave 22.mai 2018)
23. mai 2018
