English
En av dem vi intervjuet uttrykte dette slik: «Avdøde er først på et ukjent sted – før den endelige hvile. De trenger de etterlattes og prestenes forbønn.»
Oppfatninger om gravferd
Den ortodokse gravferden er en forbønnsgudstjeneste som skal medvirke til avdødes evige frelse. Gravferden skal også styrke de troendes fellesskap med Gud. Å be for den døde er viktig, og gravferden ansees som en religiøs plikt. Under bønnene fremheves tro, håp og kjærlighet, og det bes om tilgivelse for alle synder. For mange er det svært viktig at gravferden organiseres på korrekt vis med ortodoks prest og mulighet for bruk av stearinlys og (mye) røkelse. De ulike ortodokse kirkene har ulike lokale tradisjoner og praksis varierer. Detaljer kan også variere etter ønsker blant de etterlatte, og ulike muligheter for tilrettelegging i seremonilokalene.
Gravferdsritualet er vanligvis forbeholdt dem som var ortodoks døpt; i noen kirker dem som var aktive i kirken. For andre benyttes gjerne en forenklet forbønnsamling. En biskop kan innvilge unntak, eksempelvis for ikke-ortodokse ektefeller som hadde tette bånd til fellesskapet.
Kistebegravelse
Alle ortodokse kirker tar avstand fra kremasjon. De ortodokse kirkene arbeider ikke for egne gravfelt, men flere ønsker å gravlegges i nærheten av andre ortodokse, også for at prestene senere kan holde forbønns-seremonier ved gravene.
Noen pårørende (eksempelvis dem som ikke er aktive i kirken) kan ønske kremasjon, ofte kombinert med urneforsendelse. Det er opp til lokale prester om de da utfører første del av en ortodoks gravferd. Noen etterlatte som ønsker kremasjon, henvender seg til et annet kirkesamfunn eller organisasjon for gravferd.
Kiste- (urne)forsendelse
Enkelte lar (deler av) gravferden skje i et annet land. Gravferdsbyrået hjelper med nødvendig papirarbeid. Her er det store ulikheter etter nasjonal bakgrunn og botid i Norge.
Symbol
Et ortodoks kors med tre eller fire streker, eventuelt et vestlig to-streket kors.
Tidspunkt for gravferd
Ideelt sett tre dager etter dødsfallet, som parallell til Jesu oppstandelse, men ikke på en ortodoks festdag. Ventetid ut over tre dager / en uke oppleves av mange som tungt. I likhet med andre trossamfunn (som muslimske og jødiske) kan ortodokse kristne ha sterke ønsker om gravferd så raskt som mulig. For noen kan ønsket om begravelse i et annet hjemland være viktigere.
Seremonilokaler og seremonileder
Fortrinnsvis en ortodoks kirke og prest. Kontakt med presten må ofte gå via etterlatte. Ikke alle ortodokse menigheter har menighetskontor og/eller nettsider på norsk. Presten bør kunne gå rundt kisten som del av seremonien, tenne mange lys og bruke (mye) røkelse. Røkelsen og lysene er med på å utrykke forbønnene for avdøde. Uten dem kan pårørende oppleve gravferden som «halvveis». Noen betaler for å transportere kisten til nærmeste ortodokse kirke. Alternativt kan andre kirker/kapell benyttes, med en tilreisende prest. Hvis transport av kiste blir for dyrt eller ortodoks prest ikke rekker frem, velger enkelte gravferd i Den norske kirke, og holder eventuelt en ortodoks forbønnsgudstjeneste senere. Ved bruk av alternative lokaler kan seremonileder også ha behov for et bakrom med plass til å henge fra seg seremoniklær og røkelseskar.
I noen nasjonale grupper, særlig fra Etiopia og Eritrea, er det vanlig med stort oppmøte.
Vask, stell og kistenedlegging
Utføres ofte av profesjonelle, men pårørende kan delta. Det er ingen særskilte regler for dette. Avdøde kles i pene klær og sko, eller dekkes av et hvitt klede, ofte tilpasset eventuelt senere bruk av åpen kiste. Noen får et korssmykke rundt halsen. Prester, munker og nonner kles i sine egne kapper.
Syning/samling rundt kisten
Ulik praksis. Flere har tradisjon for å samles rundt en åpen eller lukket kiste for å ta farvel og be for avdøde, hvis mulig sammen med en prest. For andre skjer syningen under selve begravelsen.
Ortodokse fra Etiopia og Eritrea kan ønske at prest er til stede for forbønn ved alle forflytninger av den døde. Det vil si når den avdøde forlater sitt hjem eller siste oppholdssted og ved forflytninger til og fra kjølerom, kirke eller kapell.
Gravferdsseremonien
Denne har felles ledd for alle ortodokse, men også nasjonale særtrekk. Seremonien kan vare fra 30-60 minutter, i noen tilfeller lenger. Hvis seremonien holdes i en ortodoks kirke vil mange gjenstander være plassert rundt i kirkerommet, og det kan være vanskelig å finne plass til blomsterkranser. Kisten plasseres alltid midt i rommet med mulighet til å gå rundt den. Fotenden av kisten plasseres mot alteret slik at avdøde symbolsk ser mot alteret.
Mange har åpen kiste og forklarer dette med at døden er naturlig og at det er godt for de levende å se den døde. Andre foretrekker lukket kiste. Etiopisk/eritreisk ortodokse holder kisten lukket og pynter den med et dekorert teppe.
Det er vanlig å sette frem et bilde av avdøde og legge gjenstander i eller på kisten når den ankommer, som et ikon i hendene eller et kors på brystet til avdøde. Russisk ortodokse bruker et (papir)bønnebånd på avdødes panne med teksten: «Hellige Gud. Hellige Sterke. Hellige Udødelige. Forbarm deg over oss». Presten leser en absolusjonsbønn og plasserer arket med bønneteksten i avdødes hånd.
For å forberede seg til gravferden kan sørgefølget ønske å gå tidlig inn i seremonilokalet. Få er vant til gravferdsbyråers ønsker om å gjøre «alt klart» først. For prester kan det være en påkjenning om byrået ankommer med blomster og/eller kiste lenge før begravelsen begynner, fordi de fra da av også selv må være til stede. På dette området er det viktig at byrå, etterlatte og prest gjør gode avtaler.
Seremonien kan variere, men har vanligvis disse leddene: Ved starten står presten ved kisten. Sørgefølget står vendt mot kisten eller ikonostasen, med tente, smale vokslys. Deres lys viser bønnene som blir bedt for avdøde. Alle (bortsett fra syke og eldre) forblir stående under hele samlingen. Ett eller tre store, tente lys står ved kisten. Ritualet er komplekst og inneholder skriftlesinger samt vekselsang mellom prest og en forsanger/et kor. Noen bønner bes høyt i fellesskap. Presten går rundt kisten med røkelse flere ganger. Bønnene veksler mellom å lovprise Gud, uttrykke sorg over døden og be om syndsforlatelse for avdøde. Tekstene inneholder velsignelser, takksigelser for frelsen i Kristus, og sang til Guds ære. Avdødes navn nevnes flere ganger, fordi bønnene handler om ett bestemt individ. Hver bønn følges av røkelseskarets bevegelser. Ritualet inkluderer ofte en kort preken om døden og håpet om oppstandelsen.
Noen ønsker minneord, selv om dette ikke er en del av den tradisjonelle gravferden. Talen kan holdes av etterlatte før de siste bønnene, eller under minnesamværet etter gravferden. Det benyttes sjelden sang eller instrumental musikk utenom de kirkelige vekselsangene. Når dette likevel gjøres, har den lokale presten tilpasset det til seremonien.
Avslutningsvis kommer de tilstedeværende frem en etter en for å ta farvel ved kisten. De bøyer og korser seg foran avdøde og berører eller kysser de utvalgte gjenstandene som ligger i eller på kisten, som pannebåndet eller ikonet. Før kisten lukkes korstegner presten den døde. Prester kan også velsigne avdøde med hellige vann og/eller hellig olje og synge bønnen «Det evige minnet». Noen ganger brukes også jordpåkastelse inne i kirken. Det er da viktig at en jord-kasse med spade er gjort klar. Noen familier har tradisjon for å legge et stort likklede med bilde av den oppstandne Kristus over den døde. Siste ledd er at kistelokket lukkes og kisten føres ut.
Ved graven
Gravfølget går i prosesjon frem til graven hvor de har en kort samling. Presten leder an med et røkelseskar. Han velsigner graven med røkelse før kisten senkes helt ned. Presten ber for den døde før han (igjen) starter jordpåkastelse med ord fra Salme 24:1: «Jorden hører Herren til -og alt som fyller den, jorderike og de som bor der». Noen prester bruker ordene: «Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå». Pårørende kan kaste jord i graven etter presten. Noen kommer også med den tradisjonelle hilsenen: «God reise til paradiset».
For noen er en grav øst-vest viktig, og at kisten senkes med føttene mot øst, slik at «blikket» er rettet mot Kristus som skal komme fra øst. Andre etterlatte/prester er mindre opptatt av gravens/kistens retning, fordi dette ikke alltid er mulig å oppfylle på norske gravplasser eller fordi de legger mer vekt på andre deler av gravferden. Noen blir stående ved graven mens den fylles igjen av gravplassansatte.
Barns gravferd
I prinsippet lik voksnes gravferd, men bønnene om syndsforlatelse utelates, fordi barn regnes som rene i seg selv. For udøpte barn holder presten en kortere gravferd, med særskilte bønner til trøst og lindring, enten på gravplassen eller i kirken. Udøpte barn legges hvis mulig i en familiegrav eller i en minnelund for barn.
Sorguttrykk
Gjerne neddempet, med stillhet/stille gråt. Ulik kulturell bakgrunn i sørgefølget preger hvordan sorgen får uttrykk.
Minnesamvær
Etter gravferden er minnesamvær med matservering vanlig. Noen tar også med (hjemmelaget) mat til samlingen i kirken, og serverer alle i kirken eller ved graven.
Organdonasjon og obduksjon
De ulike ortodokse kirkene har ikke et felles standpunkt angående organdonasjon. Tradisjonelt har ortodokse kirkesamfunn ønsket å unngå rutinemessige obduksjoner, for å unngå utsettelser av begravelsen. Nødvendig obduksjoner kan foretas, men etterlatte kan oppleve dette som en stor påkjenning.