English
Slik kan dette uttrykkes: «Vi tror ikke på gjenfødelserog mange liv – vi håper på Guds rike.» Gravferden utføres derfor ikke for den avdøde, men først og fremst for de etterlatte.
Oppfatninger om gravferd
En gravferd skal ideelt sett samle hele familien slik at de kan støtte og trøste hverandre. Gravferdens hensikt er også at de etterlatte skal gjøre ære på og ta farvel med avdøde og sammen minnes livets forgjengelighet. Det resiteres derfor tekster som skal minne alle på at døden er naturlig og Guds vilje. Tekstene fokuserer ikke på smerte eller sorg, men på Guds nåde. Dette skal være en hjelp slik at døden kan møtes med ro. Gravferden kalles «de siste riter». Den skal i form være enkel, men kan også strekke seg over flere dager, selv om det er sjelden i dag.
Kremasjon
Foretrukket praksis. Unntaksvis velger noen kistebegravelse, gjerne i anonym grav.
Symboler
Khanda, sikhismens eget symbol, med flere sverd i kryss. Alternativt kan nøytrale symboler benyttes. Bruk av kors anses som upassende.
Tidspunkt for gravferd
Ingen foretrukne tidspunkter, men første fase av sørgetiden er tradisjonelt på ti dager, og kremasjon innenfor denne rammen ansees som en god ting. Mange ønsker å vente på tilreisende slekt. Andre ønsker rask kremering, slik det skjer i India. Det viktigste er kremasjonen umiddelbart etter seremonien i seremonilokalet, fordi nær familie kan ønske å være til stede under kremasjonen og fordi ritualene fortsetter etter kremasjonen.
Sikhsamfunnet er i prinsippet åpen for gravferd på lørdager.
Seremonilokale
Fortrinnsvis et livssynsnøytralt rom, men viktigere for mange er:
Et sikh gudshus, en gurdwara, benyttes ikke til den delen av gravferden der kisten er til stede.
Seremonileder
Seremonien kan i prinsippet ledes av enhver sikh som kan holde tale / resitere fra de hellige tekstene, men ofte ledes den av en eller flere av de etterlatte eller en representant fra trossamfunnet. Kontakt formidles via de etterlatte eller gurdwaraenes nettsider.
(Rituell) vask, stell og kistenedlegging
Skal skje i en fredfull atmosfære hvor det resiteres fra de hellige tekster. Mantraet med Guds navn («Waheguru») gjentas. Like etter dødsfallet stelles avdøde ofte av profesjonelle, ofte sammen med noen fra trossamfunnet, helst av samme kjønn som avdøde. På kremasjonsdagen, eller dagen før, skjer den rituelle vasken, som kan ta 20-30 minutter. En representant fra gravferdsbyrået er ofte til stede og flere pårørende/representanter fra sikh-samfunnet deltar på selve vaskingen. Hvis mulig brukes et rom med utstyr for vasking og sluk i gulvet. Gravferdsbyrå kan hjelpe med å finne rom og bestille tid. Det er tradisjon for å vaske først med en kefirblanding, så med såpe. Alt hår ansees som Guds gave og skal verken klippes eller barberes. For å vise respekt for legemet som har vært sjelens hjem, kles avdøde i nye klær og sikhsamfunnets symboler; turban for menn, turban eller hodesjal for kvinner, et stålarmbånd, og for dem som har avlagt sikh-løfter også korte underbenklær, en kam av tre og en liten dolk. Påkledning tilpasses eventuell senere bruk av åpen kiste. Etter vask kan flere personer delta i kistenedlegg. Flere foretrekker enkle kister fordi det er et ideal å kunne gi penger til veldedighet etter et dødsfall.
Syning/samling rundt kisten
Umiddelbart etter rituell vask kan etterlatte samles i et syningsrom (ofte 15-30 minutter) for å resitere og be om velsignelse, ofte ledet av en representant fra trossamfunnet. Mange legger blomster i den åpne kisten. Eventuelt legges et klede på kisten, som senere tas av før kremasjonen. Sorgfargen hvitt, samt oransje/safrangul (farger tradisjonelt knyttet til sikhsamfunnet) er vanlige, men her er det ingen faste regler. Når samlingen er avsluttet, reiser alle seg og ber en felles bønn. Syning kan også skje i seremonirommet like
før gravferden.
Gravferdsritualet
Kan ta fra 45 minutter til to timer. Kisten fraktes til et kapell, fortrinnsvis i nærheten av krematoriet. Rommet pyntes slik familien selv ønsker, ofte med blomster som beskrevet over. Noen familier ber om at det ikke brukes penger på blomster, men at det heller gis donasjoner til gode formål. Den åpne kisten plasseres slik at det er mulig for alle å gå rundt den. Det er også vanlig å sette frem et stort fotografi av avdøde i nærheten av kisten. Kvinner og menn sitter adskilt og både kvinner og menn har tildekket hode. Det deles ut hodeplagg til gjester, og de gjøres oppmerksomme på hvilke deler av seremonien hvor det er obligatorisk å dekke hodet (ved siste bønn, bedt stående). Det benyttes ikke musikkinstrumenter eller røkelse, men ofte musikk via et lydanlegg. Det er derfor ønskelig med et godt lydanlegg og i noen tilfeller også mulighet å vise bilder/film. Den/de som resiterer/taler står ved en talestol ved siden av kisten. Viktige hymner spilles ofte av digitalt. Tekstene som resiteres skal minne alle på sikhenes idealer og Wahegurus nåde. I første del av samlingen resiteres ofte kun ordet: «Waheguru, Waheguru, Waheguru …».
Seremoniens ramme er resitasjon og bønn. Følgene ledd er ofte med: «Kveldbønnhymnen»; minneord; felles stående bønn; gang rundt kisten og kondolanse-hilsener. Seremonilederen starter med å resitere kveldsbønn-hymnen, som alle sikher ber hver kveld. Bønnen tar ca. 10 minutter og handler om enhet med Gud og at Guds navn utsletter all smerte. Etter hymnen kan flere komme frem og holde minneord over den avdøde, eventuelt vise bilder eller film om avdødes liv. Mot slutten reiser alle seg til felles bønn. Avslutningsvis går alle frem, først mennene, så kvinnene, for å gå rundt kisten og ta farvel. Deretter hilser de på pårørende og uttrykker sin medfølelse og ord om at avdøde nå er i Guds nåde. Den nærmeste familie blir igjen når alle går ut. Siste ledd er at kistelokket legges på før kisten senkes eller bæres ut til bårebil eller direkte inn i krematoriet.
Kremasjon
Noen pårørende ønsker å følge kisten helt frem til kremeringsovnen og ideelt sett tenne ilden selv. Sikher understreker at dette er et ønske, ikke et krav. Ønsket har eksempelvis blitt møtt ved at en pårørende, ofte eldste sønn, trykker på knappen som starter innsett av kisten eller at han/hun tenner et lys og plassere det oppå kisten. Noen sikher avviser det å tenne ilden selv, fordi de ikke vil forveksles med hinduer. Flere ønsker likevel å bruke et «pårørenderom» med glassvindu. Herfra kan de se kremasjonen starte. Det er ikke uvanlig at nær familie blir igjen ved krematoriet under første del av kremeringen, før de slutter seg til minnesamlingen.
Barns gravferd
I prinsippet lik voksnes gravferd. For spedbarn holdes ikke nødvendigvis gravferd med kremasjon, og nyfødte kan gravlegges uten seremoni.
Minnesamvær
Etter gravferden inviteres alle til gurdwaraen eller et privat hjem, hvor gravferden fortsetter. Til slutt deler alle et felles måltid (langar), laget i stand ved dugnad, noe som i seg selv er en religiøs handling.
Sorguttrykk
Sikhers lære tilsier at en skal møte påkjenninger med ro. I dag er det åpent for å vise sorg og gråte høyt, men det er et ideal at gråt ikke skal ta overhånd under gravferden. Resitasjonen fra hellige tekster og støtte fra slektninger skal hjelpe dem som sørger.
Askespredning
Etter sikhismens lære bør asken etter kremasjonen spres i rennende vann for å tilbakeføre kroppens elementer til naturen. Grunnideen er at menneskets kropp kommer fra jord og skal vende tilbake til jord via rennende vann. Frem til i dag har dette vært vanskelig å få gjort i Norge på en måte som er tilfredsstillende for sikher. Deres behov for askespredning er en del av det økende behovet i Norge for dette alternativet. Mange sikher frakter urnen til India for å spre asken i elva Kirtpur Sahib. Noen (svært få) sprer asken på øde områder i skogen eller på fjellet i Norge.
Sikhenes representanter arbeider aktivt for at de skal få tillatelse til å spre aske fra bredden av en elv eller fjord, helst fra et tilvist område som er lett tilgjengelig for alle. De ønsker ikke å spre aske ulovlig og argumenterer, i likhet med hinduer, for en lovendring som kan gi lettere adgang til askespredning, uten at dette forurenser eller er til sjenanse for andre.
Urnenedsettelse
I noen (få) tilfeller kan de etterlatte velge urnenedsettelse. Dette skjer uten seremoni og gjerne (men ikke alltid) i anonyme minnelunder.
Organdonasjon og obduksjon
Trossamfunnet har ingen prinsipielle innvendinger. Mange etterlatte ønsker forsikringer om at etter obduksjon er alle kroppsdeler returnert til den dødes kropp før kremasjon.