English
Det øverste himmelriket er for barn under åtte år (de uskyldige) og dem som holdt seg til paktene de har lært om i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Undervisning om den rette lære kan skje både i dette livet og i en tilværelse som følger etter jordelivet. I himmelriket vil familiemedlemmer møtes igjen og leve videre sammen. Sløyfebånd kan derfor ha tekster som «Til vi sees igjen» og «På gjensyn».
Oppfatninger om gravferd
Gravferden er ikke avgjørende for hva som skjer med avdøde, men den kan være viktig for etterlatte. I tiltro til en allmektig Gud holdes en lys og håpefull gudstjeneste som blant annet handler om Kristi forsoning og oppstandelse; menneskers sorg i møte med døden, men også gleden over at avdøde får treffe igjen dem som har gått i forveien. Strukturen i gravferden følger ofte tradisjonell, norsk gravferdstradisjon og detaljer overlates til de etterlatte.
Siste dagers hellige kan på forespørsel organisere gravferd for ikke-medlemmer som var knyttet til en menighet. I tilfeller der medlemmer dør og pårørende ikke er medlemmer, søker kirken samarbeid for å finne en god løsning. Den endelige beslutningen er alltid opp til pårørende. Fordi gravferd ikke er avgjørende for avdødes neste liv, byr ikke alternative gravferder på problemer.
Kistebegravelse eller kremasjon
Begge er i dag likestilt fra kirkens side, men det oppfordres ikke til kremasjon. Kirken ønsker ikke egne gravfelt, men flere kan ha et sterkt ønske om å gravlegges i nærheten av andre kirkemedlemmer eller slektninger. Selv om kistegrav er det vanligste, er det også noen som benytter minnelunder av ulike slag.
Symboler
Nøytrale symbol. Siste dagers hellige bruker ikke kors, men protesterer sjelden om et kors ved vanvare blir brukt, fordi kors kan vise deres tilhørighet til den kristne familie. Kirkens eget symbol er en Kristus logo, men den brukes ikke ved gravferder.
Tidspunkt for gravferd
Dagens system, med gravferd i løpet av ca. to uker er tilfredsstillende.
Seremonilokale og seremonileder
Fortrinnsvis kirkens eget møtelokale/kirkebygg og en lokal leder som har prestedømmets rang. Leder er tilgjengelig via lokal menighet/kirkens nettsider. Noen møtelokaler er for små eller ikke egnet for gravferder. Andre mulige lokaler er lokale kapell og livssynsåpne seremonirom. Lokalet bør ha et orgel eller piano. Har lokalet et flyttbart kors, blir det flyttet, men ikke flyttbare kors ansees ikke som et problem. Siste dagers hellige er positive til å leie lokaler av Den norske kirke eller andre kirker, særlig ved større gravferder, men dette krever tillatelse fra den aktuelle menigheten. Tillatelse blir noen ganger gitt, men ikke alltid.
Vask, stell og kistenedlegging
Forberedende stell utføres ofte av profesjonelle, eventuelt deltar kirkemedlemmer med helsefaglig bakgrunn. For siste stell, påkledning og kistenedlegg deltar flere slektninger eller kirkerepresentanter, av samme kjønn som avdøde. Påkledning med hvite klær er vanlig. Hvis avdøde var tempelinnviet skal andre tempelinnviede kle dem i deres hvite, hellige tempelklær. Denne påkledningen skjer hvis mulig med kun kirkemedlemmer til stede. Klærne ses på som et ytre uttrykk for avdødes indre forpliktelser overfor Gud, inngått i tempelet. Hvis det er umulig å ta på tempelklærne, kan de legges ved i kisten.
Hvis avdøde allerede er lagt i kiste, skal et kirkemedlem forsikre seg om at avdøde er kledd på rett vis.
Syning/samling rundt kisten
Varer vanligvis ca. 45-60 minutter, men den kan også vare lenger. Rommet og kisten pyntes med blomster og kranser. Stilen er enkel og det tennes ikke stearinlys. For dem som ønsker er batterilys mulig. Denne stilen preger alle gudstjenester hos Siste dagers hellige. Seremonien er preget av alvor, men også av håp og glede. Rammen er uten fast liturgi, og ligner en søndagsgudstjeneste. Seremonien har vanligvis disse leddene: Inngangsmusikk; velkomstord; salme valgt av pårørende; bønn ledet av en i menigheten; bønn og tale over Jesu Kristi læresetninger; musikk/salmesang; ett eller flere minneord; høytlesinger av sløyfehilsener; avslutningssalme og en siste bønn ledet av en i menigheten. De pårørende velger selv hvilke deler de vil inkludere og hvordan de selv eventuelt vil delta aktivt. Siste ledd er at alle reiser seg i ærbødighet i det kisten bæres ut av nær familie, eller eventuelt senkes. Skal kisten kjøres bort samles alle ved bilen, før pårørende mottar kondolansehilsener.
Ved graven
Gravfølget har en ca. ti minutter lang samling. Lederen for gravferden ønsker velkommen. Alle synger en salme før kisten senkes (helt eller delvis) og lederen ber en innvielsesbønn, og inkluderer eksempelvis ordene: «Jeg innvier dette gravsted som et siste hvilested for NN og ber om at stedet må være helliget og beskyttet inntil oppstandelsens dag». Ordlyden betyr ikke at jordstykket er innviet (for all tid), men at graven er innviet for den aktuelle begravelsen. Alle synger siste del av salmen og lederen ber om trøst for de etterlatte og avslutter med «I Jesu Kristi navn». Siste dagers hellige benytter ikke jordpåkastelse og har ikke behov for jord/spader, eller fat med jord inne i kapellet.
Barns gravferd
Kan være likeartet som voksnes. Noen foreldre velger en privat seremoni. Barn er ikke tempelinnviet og gravlegges (i motsetning til tempelinnviete voksne) i klær familien selv har valgt ut.
Sorguttrykk
Norsk gravferdskultur er gjerne neddempet, med stillhet/stille gråt. Ulik kulturell bakgrunn i sørgefølget preger hvordan sorgen får uttrykk.
Minnesamvær
Ulik praksis. Gravferden kan avsluttes i møtelokalet, ved graven eller med et minnesamvær med matservering. Eventuelt møtes kun den nærmeste (ofte store) familien.
Urnenedsettelse
Holdes oftest som en privat seremoni.
Organdonasjon og obduksjon
Trossamfunnet har ingen prinsipielle innvendinger.