English
Sjelens overgang kalles også «et gledefylt mysterium». Den åndelige utviklingen mot Guds nærhet skjer når sjelen er befridd fra det fysiske legemet. Kroppen har kun vært «et transportmiddel som er blitt benyttet på ferden gjennom jordelivet og ikke lenger behøves så snart bestemmelsesstedet er nådd» (fra «Lover om bahá’í-begravelse»). Den neste verden er like forskjellig fra den verden vi lever i nå, som vår verden er fra fosterets verden.
Oppfatninger om gravferd
Gravferden har flere formål. Den skal la de etterlatte ta farvel og minnes avdødes jordiske liv. Den skal også lette sjelens vandring ved å samle mennesker til bønn. I tillegg til Guds nåde er nemlig andre menneskers bønn viktig for sjelens etterliv. De etterlatte skal be for sjelen, og avdødes legeme skal stedes til hvile i en atmosfære av ro og harmoni i nærheten av der hun/han døde.
I likhet med andre seremonier innen bahá’í’, skal gravferds-seremonien være enkel og verdig, og de etterlatte skal selv stå for utforming av detaljene. De skal være i tråd med den avdødes og familiens ønsker. De troende oppmuntres til å la gravferdene få en individuell form, slik at seremonien ikke blir et fastlagt ritual.
Hvis avdødes familie ikke er bahá’í er, er det viktig for bahá’í-samfunnet at en rådslår med dem og diskuterer om det er mulig å følge bahá’í forskrifter for gravferd (se under).
Alle bahá’íer oppfordres til å skrive et testamente med detaljer om hva slags gravferd de ønsker seg. Hvis avdødes familie ikke vil følge bahá’í -forskriftene blir de troende rådet til å ikke gjøre noen sak ut av dette. Hvis en bahá’í har blitt gravlagt etter et annet ritual enn bahá’í -troens eget, kan den lokale gruppen møtes i etterkant av gravferden og be de foreskrevne bønnene for den døde.
Bahá’í-samfunnet kan også på forespørsel organisere gravferd for ikke-medlemmer. I gravferden inkluderes de leddene som pårørende ber om.
Kistebegravelse
Bahá’í-samfunnet tillater ikke kremasjon. Dette begrunnes med at mennesket ble formet gradvis og må oppløses gradvis.
Symboler
Nøytrale symboler, eventuelt en nitakket stjerne, et symbol på menneskehetens enhet. Noen ganger brukes ordet ‘Bahá’í’ inne i stjernen.
Tidspunkt for gravferd
Mange bahá’í er er fra Iran og vant med rask begravelse. Under alle omstendigheter blir de troende rådet til å følge statlige reguleringer.
Seremonilokale og seremonileder
Fortrinnsvis et ikke-vigslet rom, det vil si et kapell eller livssynsåpent seremonirom. Seremonien kan også holdes utendørs, ved graven. Seremonileder er en person de pårørende har utpekt eller en representant fra det lokale bahá’í-rådet (bahá’í-troen har intet presteskap). Kontakt formidles via det lokale bahá’í-rådet eller Det nasjonale åndelige råd. I kristne kapell ønsker noen å fjerne/dekke over kristne symboler, men dette er ikke en streng regel. For noen er det viktigere at det er plass til alle og/eller at seremonirommet ligger i nærheten av gravplassen, slik at kisten ikke transporteres unødig. Å bruke egne lokaler er ikke aktuelt i Norge, fordi disse ikke ligger ved gravplassene. Ved større gravfølger ønsker noen å leie rom fra Den norske kirke. Dette har ikke alltid vist seg å være mulig.
Vask, stell og kistenedlegging
Utføres ofte av profesjonelle, og pårørende kan delta. Det er ingen særskilte regler knyttet til dette, men det ansees som viktig å vise respekt for det menneskelige legemet. Avdøde svøpes i fem likkleder av silke eller bomull, som leveres av familien eller skaffes av gravferdsbyrået. Har den avdøde nådd myndighetsalder (dvs. 15 år) settes en gravert ring på en av avdødes fingre. Ringen skaffes fra pårørende eller fra det lokale bahá’í-rådet.
Syning/samling rundt kisten
Hvis etterlatte ønsker, kan de samles rundt kisten for å be, lese eller synge fra deres profet Bahá’u’lláhs bønner. Dette er ikke en fast praksis.
Gravferdsseremonien
Denne varer ofte fra 45-75 minutter, og har ingen fast struktur. De pårørende (eller rådet) er ansvarlige for den praktiske gjennomføringen. De velger selv hvordan rommet skal pyntes (med lys, blomster og/eller andre dekorasjoner) og om siste del skal holdes innendørs eller ved graven. Seremonien inneholder ofte høytlesing/sang av bahá’í-tekster, bønner og musikalske innslag. Minneord fra pårørende og/eller venner er også vanlige. Avslutningsvis reiser alle seg og står mens de hører gravferdens eneste obligatoriske ledd: «Bønn for den døde»; en ca. 15 minutters lang bønn formulert av profeten Bahá’u’lláh. Bønnen resiteres for alle over 15 år av en person som pårørende har valgt.
Ved graven
Gravfølget har en kort eller lengre samling. Det er vanlig å lese bønner, eventuelt synge/spille musikk (eller høre «Bønn for den døde» om den ikke allerede er lest) før kisten senkes.
Barns gravferd
I prinsippet lik voksnes gravferd, men det brukes ingen gravert ring og «Bønn for den døde» leses ikke hvis barnet er under 15 år. Det er først ved fylte 15 år at ungdommer tas opp som medlemmer av bahá’í-samfunnet.
Gravfelt
Det er særegent for bahá’í at graven bør være så nært til dødsstedet som mulig. Formelt sett vil det si at kroppen ikke bør fraktes mer enn en time, uansett transportmiddel, fra den by eller tettsted hvor dødsfallet fant sted. Noen bahá’íer ønsker å gravlegges med føttene i retning Bahá’u’lláhs grav, slik at blikket er rettet dit. Retningen er mot pilegrimsstedet Bahjí, i Akka, nær Haifa i Israel. I Norge er det minst to retningsbestemte bahá’í gravfelt: Voksen kirkegård i Oslo og på Holt gravplass i Kongsvinger. Flere ønsker imidlertid heller en grav i nærheten av der døden fant sted og der etterlatte bor, og det er ikke pålagt å bruke bahá’í-gravfeltene. I en ideell fremtid ser en for seg at alle graver vil bli lagt i retning Bahjí/Akka.
Sorguttrykk
Norsk gravferdskultur er gjerne neddempet, med stillhet/stille gråt. Ulik kulturell bakgrunn i sørgefølget preger hvordan sorgen får uttrykk. I bahá’í-gravferder uttrykkes gjerne også glede over at avdøde nå har kommet til et bedre sted.
Minnesamvær
Etter gravferden er minnesamvær med matservering vanlig.
Organdonasjon og obduksjon
Bahá’í-samfunnet har ingen innvendinger mot organdonasjon eller obduksjon. Ved obduksjon bør alle organer legges tilbake i kroppen før gravlegging. Hvis en bahá’í har donert sin kropp til legevitenskapen, bør levningene til slutt gravlegges.