English
Den avdøde kan oppfattes som fortsatt til stede og hva som skjer rundt ham/henne er derfor av stor betydning. I noen retninger legges det vekt på at man dør inn i en overgangsfase (bardo) på 49 dager eller lenger. I denne perioden er avdøde på vei mot neste gjenfødelse, og pårørende kan via gravferden hjelpe den avdøde på reisen videre.
Oppfatninger om gravferd
Gravferdens hensikt er både å hjelpe avdøde og de gjenlevende. Avdøde får hjelp via chanting (sang) og resitasjon av sutraer (tekster med Buddhas lære). Tekstene skal gi avdøde veiledning om det å forlate sitt legeme og ta gode valg i etterlivet. Også de gjenlevende skal minnes på at døden er en del av livet. Gravferden skal hjelpe dem å leve videre og å minnes og hedre avdøde. Den skal utføres med respekt for tradisjonen og for avdødes og pårørendes ønsker. For praktiserende buddhister strekker gravferden seg over flere dager.
Hvis en buddhist har vært knyttet til andre mennesker med kristen tradisjon (særlig aktuelt ved ekteskap og for konvertitter) er det ikke uvanlig å velge kirkelig gravferd. Det motsatte er også tilfelle: Buddhistisk gravferd kan holdes for avdøde med kristen eller ingen religiøs tilknytning, hvis dette er ønsket. I tråd med buddhistisk lære om å unngå splid blir det lagt vekt på å ta hensyn til alle de involverte. Uttrykt uenighet ansees å kunne forstyrre avdøde.
Kistebegravelse eller kremasjon
Praksis er knyttet til nasjonal bakgrunn og etterlattes ønsker. Et lite mindretall har engasjert seg for alternative gravferdsformer, som vannkremering (nedbryting i væske). Ulike typer graver kan være aktuelle.
Kiste- eller urneforsendelse
Noen, særlig første generasjon, lar (deler av) gravferden skje i et annet land. Her er det store ulikheter etter nasjonal bakgrunn. Gravferdsbyrået hjelper med nødvendig papirarbeid. I buddhistiske land kan urnen plasseres i tempelanlegg, noe flere ønsker. Et alternativ er å transportere urnen til et europeisk land (som Frankrike), hvor buddhistiske templer tar imot urner.
Symboler
Noen bruker en lotusblomst eller en sirkel med åtte spiler («Lærens hjul»; en henvisning til den åtte-leddede vei i buddhismens lære). Andre er mindre opptatte av symboler eller har ingen tradisjon for å bruke dem ved gravferder.
Tidspunkt for gravferd
Buddhisme generelt har ingen regler for når gravferd bør finne sted, men etterlatte har ulike tradisjoner.
I vietnamesisk tradisjon regner munkene i templene ut særskilt heldige tidspunkter for den enkeltes kistenedleggelse og gravferd, både dag og klokkeslett. De vil gjerne samarbeide med gravferdsbyrået for å finne ut om det er mulig å følge disse tidspunktene.
I thai tradisjon regnes tredje, femte og niende dagen etter et dødsfall som heldige dager for gravferd. For noen thai buddhister er det viktigste å legge gravferden til etter kl. 13, for å tilpasse den til dagsrytmen til munkene som skal lede seremonien.
Alle forholder seg til hva som er mulig, og informerer gjerne om egne tradisjoner. Buddhistforbundet stiller seg positiv til gravferder på lørdager.
Seremonilokaler
Mange ulike typer lokaler benyttes. Det viktigste er at (noen ganger en liten mengde) røkelse og ett/to stearinlys kan brenne under hele gravferden og for flere er det viktig med plass til å gå rundt kisten. Det varierer hvor viktig det er å dekke til kristne symbol/bilder. Her kan lederskikkelsers ønsker og hva som regnes som estetisk vakkert være avgjørende. Det er ikke vanlig å bruke buddhistiske templer til den delen av gravferden hvor kisten er til stede, særlig ikke hvis tempelet er avsidesliggende eller langt fra krematorium/gravplass. Unntak gjøres etter skjønn for munker, nonner og lederskikkelser.
Seremoniledere
Vanligvis en eller flere munker, i noen tilfeller nonner eller andre lederskikkelser. Munker og andre reiser over hele landet for å lede gravferder. Kontakt formidles via lokale templer. Templene prioriterer gravferder, og tar gjerne imot direkte telefonhenvendelser.
Rett etter et dødsfall
Flere buddhister ønsker at pårørende, eventuelt sammen med munker, får god tid sammen med den nylig avdøde, ideelt sett alt fra en dag til flere døgn. Et stearinlys og røkelse skal brenne mens det kun lyder melodisk resitasjon fra mennesker eller et lydanlegg. Ideen bak er at det tar tid å dø, også etter at en er erklært død av en lege. I denne perioden trenger avdøde ro for å gjøre gode veivalg for neste eksistens, og all berøring regnes som smertefull for avdøde. Likvake blir særlig benyttet av dem med tilknytning til vietnamesisk eller tibetansk tradisjon. Dette kan skje der avdøde døde, eller i et syningsrom. Her er det variasjon mellom tradisjonene.
Vask, stell og kistenedlegging utføres av nær familie eller profesjonelle, helst av samme kjønn som avdøde. Det er få særskilte regler knyttet til dette, men mange ønsker at buddhistisk resitasjon (ofte opptak av dette) fortsetter uten opphør. Avdøde kles i penklær eller enkle drakter fra templene, eventuelt dekkes av et teppe. De fleste munker og nonner kles i egne drakter. Påkledning tilpasses eventuell senere bruk av åpen kiste.
Thai buddhister kan ønske å utføre et særegent tilgivelsesritual like før kistenedlegg. Den døde legges helt eller delvis dekket av et klede, med høyre hånd ut til siden, åpen og fylt med blomsterblader. Like under plasseres en dyp bolle med en blomsteroppsats. Familie og venner går på rekke frem til den døde og heller litt vann over hånden og ned i bollen, mens de sier farvel.
Ved kistenedlegg er det vanlig å la armene ligge langs siden.
Noen buddhister er særskilt opptatte av bærekraft og velger miljøvennlige kister.
Syning/samling rundt kisten
Ulik praksis. Flere har tradisjon for å samles rundt kisten for å be for avdøde og fortsette resitasjonen, gjerne ledet av en munk. Hvor mange som samles og hvor lenge, varierer.
Gravferdsseremonien
Denne kan variere. Her er fellestrekk beskrevet, med nærmere informasjon om de vanligste variantene.
En seremoni varer fra 45 minutter til to timer. Mange bruker åpen kiste. Kjernen i ritualene er alltid å sende «kjærlig vennlighet» til avdøde. Første ledd i samlingen er (hvis mulig) å tenne lys og røkelse. Mengden røkelse kan nedjusteres, f.eks. ved at røkelsespinner raskt slukkes igjen, men for de etterlatte kan det være vanskelig å gjennomføre gravferden uten røkelse. De neste leddene inneholder resitasjon. Ofte gjentar alle tekstlinjer i kor. Tekstene kan handle om å ta sin tilflukt til Buddha, læren og fellesskapet og å være rede til å forlate kroppen. Symbolhandlinger kan også utføres, som at en munk stenker kisten med innviet vann og/eller at alle kommer frem for å bøye seg foran kisten og tenne røkelse. Det er også vanlig at en munk underviser om alle tings forgjengelighet. I dag er det heller ikke uvanlig å inkludere musikkinnslag og minnetaler. Disse legger ofte vekt på avdødes gode egenskaper, og hvordan han/hun har hjulpet andre gjennom sitt liv. Siste ledd i seremonien er at kisten bæres ut, ledet an av munken(e), eventuelt at den senkes inne i kapellet.
Alle sitter (hvis mulig) i samme retning bak kisten og et ritual-bord. På bordet plasseres en Buddha-statue, et bilde av avdøde, to stearinlys, en skål til røkelse, blomster og eventuelt frukt. Munken setter seg foran bordet og bak ham de nærmeste pårørende. Før seremonien starter kan pårørende og alle tilstedeværende ta et siste farvel med avdøde før kistelokket legges på. Under seremonien er munkens viktigste oppgave å resitere hellige tekster for å hjelpe avdøde. Han utfører også et ritual hvor han deler ut hvite stoffremser til de nærmeste pårørende. Disse knyttes rundt pannen, og brukes igjen i minneseremonier som finner sted de neste syv ukene. Båndene viser at en bærer sorg. Mot slutten av seremonien kommer alle frem på rekke, tenner røkelse, går rundt kisten og bukker foran avdøde og de pårørende, før kisten bæres ut eller senkes.
Munkene sitter bak kisten, vendt mot de sørgende. Munkene er hvis mulig i likt antall, det vil si to eller fire stykker (ev. flere). Foran kisten står et bilde av avdøde og et tent stearinlys. Familien kan eventuelt pynte kisten med blomster og gjenstander som var en del av avdødes liv. På siden av kisten plasseres et ritual-bord med plass til en medbrakt Buddha-statue og røkelseskar. Hvis også nonner deltar sitter de ikke på linje med munkene. Avdødes eventuelle sønner og gutte-barnebarn kan innvies som munker for gravferdsdagen, og de ankommer da nybarbert på hode og i munkekapper. Munkene tenner først én røkelsespinne og ett lys foran bildet av avdøde. Så sant det er mulig skal disse brenne under hele seremonien. Munkenes viktigste oppgave er å resitere hellige tekster for å hjelpe avdøde. De etterlatte svarer i kor. Mot slutten av seremonien kommer en pårørende frem til Buddha-statuen og tenner røkelse. Andre pårørende donerer munkekapper til munkene, ved å legge dem på kisten, og munkene henter dem herfra. Donasjon av munkekapper kan også gjøres inne i krematoriet.
Presten gjennomfører kirkens faste gravferdsliturgi. Etter dette kommer en munk/nonne eller representant fra avdødes fellesskap frem og han/hun holder en minne- eller undervisningstale. Han/hun kan også resitere sutraer og bønner, eller utføre en stille mantrameditasjon. Det tas hensyn til både de etterlatte og den lokale kirketradisjonen.
Kremasjon
Når gravferden avsluttes med kremering, ønsker noen å følge kisten og fortsette resiteringen. For flere kan det være viktig å være til stede like før og under kremasjonen. I slike tilfeller er det viktig at munken/e får være med, og at det settes av ca. fem minutter til et siste ritual før kremasjonen starter. Det er ingen tradisjon for å starte ilden selv, så dette overlates til personalet.
Ved graven
Når gravferden avsluttes med jordbegravelse samles gravfølget til et kort ritual ved graven, ofte utført av en eller flere munker like før kisten senkes. Det er vanlig med resitasjon og bønn. Noen brenner røkelse og legger blomster/frukt ved graven.
Barns gravferd
I prinsippet lik voksnes gravferd.
Gravfelt
Noen få gravplasser har egne felt for buddhister. Det er ingen religiøse regler for retning på graven. Å skaffe flere slike felt er ikke en prioritert sak for buddhistiske trossamfunn. For noen grupper er det imidlertid viktig å få urneplasser/urnevegger knyttet til egne tempelkompleks, og flere templer arbeider for at dette skal bli mulig.
Sorguttrykk
Buddhismens lære tilsier at døden skal møtes med ro og resitasjon. Mest mulig ro i møte med døden er idealet, selv om det er aksept for stille gråt. Ideen bak er at når de etterlatte viser ro, blir det lettere for den døde å gi slipp og gå videre. Resitasjonen fra hellige tekster og støtte fra slektninger skal hjelpe dem som sørger.
Minnesamvær
Etter gravferden er minnesamvær vanlig, enten i et lokalt tempel, et privathjem eller i leide lokaler. Det utføres ofte flere ritualer og serveres mat.
Urnenedsettelse
En munk resiterer ofte sutraer ved urnenedsettelse. I noen retninger gjelder egne regler for munker og nonner; deres urner skal ideelt sett oppbevares på et tempelområde.
Askespredning
Velges av flere. Ved askespredning til havs har noen tradisjon for også å spre blomsterblader, gjerne roser og tagetes (fløyelsblomst). Noen ønsker å kunne spre aske på andre områder, som ved et tempel, eller fra en brygge ut i fjorden. Her kan eventuelle endringer i lovverk følges av nye praksiser i fremtiden.
Organdonasjon og obduksjon
Ulike syn. I tråd med buddhismens vektlegging av altruisme kan flere være positivt innstilt til organdonasjon. For andre er organdonasjon svært problematisk, fordi de ser nylig avdøde som fremdeles bevisst sin egen kropp. Den siste gruppen vil også ha problemer med obduksjon. For andre er obduksjon uproblematisk.