English
Syn på gravferd
Gravferden har ikke betydning for den avdøde, men regnes som svært viktig for de etterlatte. Den skal være en anledning til å ta farvel og takke for livet som har vært. Gravferd skal også handle om avdøde. Kirken tilbyr en fast liturgisk ramme, men innenfor denne er det mulig med personlige tilrettelegginger. Dette gjør at det finnes noe variasjon på detaljnivå i hvordan gravferder utføres, og pågående endringer (se detaljer under). Liturgien skal alltid uttrykke «håpet om oppstandelsen» og «overgi den døde i Guds hender», men det er ikke noe krav at de etterlatte har en slik tro. Mange prester har lang erfaring også med gravferder for ikke-troende. Gravferd brukes derfor ikke til å ta opp vanskelige teologiske ideer som fortapelse og dom. Fra kirkens side skal en gravferd møte pårørende der de er, være trøstende og bidra til å bearbeide og forløse sorg.
Selv om en gravferd har en fast liturgi/ramme kan prestene bruke skjønn. Prester opplever ofte at de som ikke kjenner kirken innenfra kan tro at reglene er strengere enn de er. Liturgien har en ramme med tre salmer, men på dette området kan det utvises pastoralt skjønn. Fra kirkens side legges det vekt på at musikkinnslag (som levende musikk og sang, gjerne fra en kjent salmetradisjon) skal gi deltagelse, men også forløse følelser i en vanskelig situasjon. Det er en indre debatt i kirken om bruk av nye typer sanger og avspilling av musikk (CD, lydfil).
Den norske kirke er åpen for å holde gravferd for alle som ber om det. Dette gjelder uansett trosbakgrunn eller tilhørighet, men alltid innenfor kirkens liturgiske rammer og med henvisninger til kirkens tro. Kirken er åpen for å bruke alle typer graver, fra tradisjonell kistegrav til anonym minnelund.
Kistebegravelse eller kremering
Begge deler er vanlig i dag.
Symboler
Et kors. Enkeltpersoner kan ønske andre symboler, som due, hjerte eller lignende.
Tidspunkt for gravferd
Dagens system med gravferd i løpet av ca. to uker er tilfredsstillende.
Seremonilokale og seremonileder
Det er vanlig å bruke en lokal kirke eller kapell og en lokal prest. Noen diakoner har biskopens tillatelse til å forrette gravferder. I fortsettelsen omtales den som leder seremonien som «prest». Kontakt formidles via lokal menighet/kirkens nettsider. Presten har alltid en sorgsamtale med pårørende for å planlegge gravferden og forberede en minnetale tilpasset de etterlatte. Presten vil gjerne involveres tidlig i valg av salmer/musikk for sammen med pårørende å finne hva som er best egnet. Via sorgsamtalen får presten gjerne en dobbelt rolle som både sjelesørger og liturgisk leder.
Rett etter et dødsfall
Noen tilkaller en prest før den døde flyttes, for andakt og salmesang (utsynging), særlig hvis dødsfallet skjer hjemme.
Vask, stell og kistenedlegging
Utføres ofte av profesjonelle, men pårørende kan delta. Det er ingen særskilte regler for dette. Pårørende velger klær/påkledning for avdøde. I kisten er det vanlig at avdødes hender foldes på brystet.
Syning/samling rundt kisten
Den norske kirke oppfordrer til syning på sine nettsider, og til at foreldre vurderer om barn også skal være med. Syning skal hjelpe for ro og aksept. En prest kan delta hvis ønsket, for å lede fellessang, holde båreandakt, lyse velsignelse eller be i stillhet sammen med de etterlatte. Det er åpent for å legge blomster eller hilsener i kisten. Samlingen kan skje like etter dødsfallet, ved kistenedlegg eller like før gravferden, eksempelvis for tilreisende slekt. Før gravferden legges kistelokket på.
Gravferdsseremonien
Varer ofte ca. 45 minutter, men kan vare i 30-90 minutter. Innholdet kan variere noe. Noen prester følger kirkens faste gravferdsliturgi tett, andre tilpasser den. Noen avviser mye (som ikke-religiøse innslag eller avspilt musikk), andre tillater mye. Liturgiens tekstforslag er samlet i kirkens «Gravferd: Alminnelige bestemmelser». Det er forventet en ny gravferdsliturgi i 2027.
Kisten er lukket og plasseres langt frem i rommet, med hodet i retning alteret. Skråstilling av kisten er en moderne trend fra enkelte gravferdsbyråer. Flere prester understreker at en kirke eller et kapell er et ferdig utsmykket rom og at pynt som ekstra lysestaker ikke er nødvendige. Det er vanlig med blomster oppå kisten og buketter og kranser rundt i rommet, ofte med bånd med en hilsen fra giver. Noen setter frem foto av avdøde og eventuelt andre gjenstander til minne om avdøde. Kirkens lys tennes, som symbol på Guds nærvær, inkludert det store Kristus-lyset (påskelyset).
Seremonien har vanligvis disse leddene: Klokkeringing, musikk/preludium, salme/fellessang, innledningsord fra presten med nåde- og intensjonshilsen: «Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus.», «Vi er samlet her for å ta avskjed med NN …».
Deretter minnetale/minneord av prest og/eller pårørende, salme eller musikkstykke, skriftlesninger, prestens tale og bønn med «Vår Far» («Fader vår»). Skal avdøde kremeres utfører presten tre ganger jordpåkastelse på kisten med ordene: «Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå». Presten leser så et skriftord og lyser velsignelsen.
Pårørende kan aktivt medvirke, i den grad de selv ønsker. På ulike steder i liturgien kan det eksempelvis legges roser på kisten, leses dikt og/eller presten kan lese sløyfehilsener.
Avslutningsvis kan prest eller pårørende takke for fremmøte og eventuelt invitere til minnesamvær. Siste ledd inkluderer (salme)sang/postludium og klokkeringing, før alle reiser seg i ærbødighet i det kisten bæres ut eller senkes, eventuelt at kisten blir stående mens alle går ut. Ved kistegravlegging skjer jordpåkastelsen og velsignelsen ved graven. Skal kisten kjøres bort samles alle ved bilen for å se kisten en siste gang, før pårørende mottar kondolansehilsener.
Ved graven
Ved kistebegravelse har gravfølget en kort samling. Presten utfører jordpåkastelsen, eventuelt synger alle en salme, før velsignelsen. Sørgefølget fyller ikke graven selv, men lar gravplassansatte gjøre dette. Gjennom kirkens historie har gravenes retning tradisjonelt vært øst-vest (hvis landskapet tillot det) med henvisning til at Kristus skal komme fra øst. Gravretning spiller fremdeles en symbolsk rolle. For noen etterlatte er det viktig å følge tradisjonen og få en grav, eventuelt fotenden av kisten i graven, mot øst.
Barns gravferd
I prinsippet lik voksnes gravferd. Den norske kirke understreker eksplisitt at kirkens gravferdsliturgi også kan brukes for dødfødte.
Sorguttrykk
I allmenn norsk gravferdskultur er sorg gjerne neddempet, med stillhet/stille gråt. Ulik kulturell bakgrunn i sørgefølget preger hvordan sorgen får uttrykk.
Minnesamvær
Etter gravferden er det vanlig med minnesamvær med matservering.
Urnenedsettelse
Holdes oftest som en privat seremoni, men en prest kan delta om pårørende ønsker det. Kirken har ikke noe fast ritual for urnenedsettelse.
Askespredning
Prest er sjelden involvert, men kan delta om etterlatte ber om det.
Organdonasjon og obduksjon
Trossamfunnet har ingen prinsipielle innvendinger.