English
Et menneskes handlinger i dette livet får konsekvenser som også viser seg etter døden. Alle handlinger blir bedømt i forhold til en moralsk lov. Denne ideen kalles karma-loven. Det er karma som styrer menneskets gjenfødelser. Til slutt kan sjelen oppnå frigjøring (moksha) og bli gjenforenet med Altet (Brahman).
Oppfatninger om gravferd
Tiden rett etter et dødsfall starter en lengre periode med gravferdsritualer, ofte kalt «det siste offeret», fordi kroppen ofres til ilden for at sjelen skal bli fri. Hvor mange dager perioden varer er avhengig av familiebakgrunn. Gravferdsritualene skal både gi ære til avdøde og medvirke til at avdøde får en god gjenfødelse eller endelig frigjøring. En god gravferd er også viktig for de etterlatte: Ritualene er en del av deres religiøse plikter og å gjennomføre dem velsigner deres liv. Gravferden skal blant annet løsne båndene mellom de etterlatte og avdøde. Blir ikke gravferden gjennomført på korrekt vis, kan det føre til at den døde blander seg i de levendes tilværelse på en uheldig måte. Flere gravferdsritualer er imidlertid vanskelige eller umulige å gjennomføre i sin helhet i Norge. En viktig endring er at i Asia foregår flere ritualer utendørs under og rett etter kremeringen, mens de i Norge er flyttet før kremeringen, i praksis til et seremonirom. Mange hinduer understreker imidlertid at de er pragmatikere og komfortable med endringer så lenge varianter av ritualene består.
Kremasjon
Dette er den viktigste delen av gravferden. Kistebegravelse kan skje unntaksvis. Se detaljer lenger ned. Det kan være viktig å diskutere foretrukket tidspunkt og ukedag, fordi dette kan ha religiøs betydning.
Kisteforsendelse
Noen, men svært få, transporterer kisten til India eller Sri Lanka. Gravferdsbyrået hjelper med nødvendig papirarbeid. Trenden er gravferd i Norge.
Symbol
Et AUM/OM-tegn; tegnet (eller lyden) for universet. Tegnet staves på ulike vis.
Tidspunkt for gravferd
Mange ønsker kremasjon så raskt som mulig, for avdødes skyld og for at pårørendes hverdagsliv med matlaging og tempelbesøk skal kunne gjenopptas. Noen er villige til å betale for å bruke kapell/krematorium utenbys for å få rask gravferd. Andre ønsker å vente på tilreisende slekt, særlig hvis en av dem skal ha viktige rituelle oppgaver i seremonien. Flere forholder seg til tradisjonelle sorgperioder. Det kan eksempelvis være viktig å fullføre alle gravferdsriter, inklusiv askespredning, før dag åtte, 13 eller 31, alt etter etterlattes bakgrunn.
For mange er følgende punkter viktige:
Mange har en pragmatisk holdning og tilpasser seg hva som er mulig.
Seremonilokale
Fortrinnsvis et livssynsnøytralt rom, men viktigere for mange er:
Seremoniledere
Ved et dødsfall har eldste sønn, eller en annen nær pårørende etter særskilte regler, ansvar for gravferdsritualene. Han/hun trenger også hjelp av rituelle eksperter. Disse kan være knyttet til lokale templer, men ikke nødvendigvis. Noen tempelprester kan ikke delta i gravferdsritualer fordi det gjør dem urene for annet tempelarbeid. Noen pårørende ønsker spesialprester som kun utfører gravferder, men ingen slike prester har vært bosatte i Norge. Enkelte henter derfor en spesialprest fra et annet europeisk land. Et tempel i Oslo-området (i hovedsak besøkt av tamiler) har nylig ansatt en egen gravferdsprest. Andre templer har prester/lederskikkelser som kan lede gravferder. Et tredje alternativ er lokale organisatorer som ikke selv er prester, men som holder regien i gravferden. Organisatoren henter inn lokale eksperter som kan utføre de ritualene de etterlatte anser som nødvendige.
(Rituell) vask, stell og kistenedlegging
Praksis varierer. Flere overlater alt til profesjonelle, helst av samme kjønn som avdøde. Andre vasker eller deltar selv. Noen ønsker resitasjon fra hellige tekster under stellet. Omfattende stell kan kreve mye vann og rom med sluk i gulvet. Gravferdsbyrå kan hjelpe med å finne rom og bestille tid. Noen bruker også produkter som har symbolsk betydning og skal klargjøre for kremasjonen, som en blanding av blant annet kefir, honning og klaret smør (ghee). Noen knytter sammen avdødes tær og lukker kroppsåpninger med små gullkorn innpakket i bomullspakker, som ører, nesebor og så videre. Ideen bak er å gjøre det lettere for sjelen å forlate legemet på en god måte. Etter vask kles avdøde i pene klær, tilpasset eventuell senere bruk av åpen kiste. Hvis den døde skal kles i sari eller lignende er det ofte nødvendig med hjelp fra pårørende.
Valg av kiste/kistenedlegg må ta hensyn til at det senere kan bli lagt store mengder blomster/kranser og andre ting i kisten før lokket legges på.
Syning/samling rundt kisten
Ulik praksis. Ved dødsfall i hjemmet kan syningen skje der. Den kan vare opp til ett døgn og kombineres med forberedelser til gravferden, som å knytte blomsterkranser. Noen har ikke felles syning, mens andre ønsker å få et syningsrom tilgjengelig for ca. to timer. Flere hundre personer kan komme innom en syning; noen fordi de ikke har anledning til å komme i gravferden. Under syningen kan det resiteres fra hellige tekster og flere symbolske gaver kan legges i kisten. Slike gaver kan være bestemte gressplanter (de viser at slekten har spredd seg), ris, valmuefrø, kokos og/eller sandeltre. Det siste symboliserer kremasjonsbålet.
Gravferdsseremonien
Varierer. Ritualene kan vare fra 45 minutter til fire timer. Her beskrives et elaborert ritual, med informasjon om enklere varianter:
For de mest omfattende ritualene kan etterlatte/organisatorer ønske tilgang til seremonirommet så tidlig på dagen som mulig. Dette gjelder særlig hvis kisten skal plasseres under en pyntet baldakin. Baldakinen kan symbolisere at «sjelen holdes nede under himmelen og fremdeles er til stede hos oss». Det kan ta opptil to timer å gjøre rommet i stand. Først når baldakinen er oppe bæres den åpne kisten inn (ofte ca. kl. 9, samme tid som sørgefølget ankommer). Den åpne kisten plasseres slik at det er lett for alle å bevege seg rundt den. Avdødes føtter plasseres i retning utgangsdøren. Avdøde er pyntet med blomsterkranser og symbolske merker på pannen. En av dem vi intervjuet sa det slik: «Ved å se ham får vi tatt farvel og deltatt i bønnene for ham». Under gravferdsritualet blir kroppen i kisten gjenstand for de samme ofringer som gudestatuene i templene. Det vil si at offergaver fra naturen, som frukt, ris, meieriprodukter og blomsterblader legges frem og senere oppi kisten. Alle som går rundt kisten, går barbent. Som i tempelet er røkelse viktig, men mengden kan tilpasses seremonilokalet. For noen har stearinlys blitt viktige (kanskje inspirert av norsk gravferdspraksis); vanligere er oljelamper og eventuelt batterilys.
I første del av gravferden (ca. en time) utfører prest og medhjelpere offerseremonier (puja) og resiteringer. Presten, medhjelpere og eventuelt pårørende, sitter på et teppe til høyre for kisten. Ved en enklere seremoni kan presten stå og resitere, eventuelt også holde en trøstende preken. I andre del av gravferden (ca. en time) holder pårørende gjerne minnetaler, evt. viser bilder/film. Minnetalene gir rom for å uttrykke sorg. Alle fremmøtte inviteres også frem for å gå rundt kisten. Pårørende holder store kurver med blomsterblader. Alle fyller hendene med blomster, bøyer seg for den døde og legger blomsterblader i kisten. Denne delen av gravferden (å gå rundt kisten med blomster) er noe mange hinduer ønsker å utføre, også om de utelukker andre tradisjonelle elementer. Etter gangen rundt kisten hilses de pårørende med kondolansehilsener. Også dette er en tid for å utrykke sorg. Etter dette kan mange fremmøtte forlate gravferden. Eventuelt føres kisten nå til kremasjon.
I en tradisjonell gravferd forblir de nære pårørende ved kisten i ytterligere en til to timer. Alle fortsetter å sirkulere rundt avdøde. Symbolske offergaver plasseres ved den dødes kropp og nye blomsterkranser legges om avdødes hode. Rolig resitasjon fortsetter og en oljelampe føres i sirkel over kisten. Et siste ritual samler kun nær familie. Dette ritualet kan utføres på flere vis. Noen lar pårørende holde tente lys mens presten igjen tegner symbolske streker på avdødes panne. Enkelte legger riskorn i avdødes munn og lar sønnen (eller den som er i hans sted) støte i en morter med planter og olje. Ved hvert morterslag sier sønnen: «Jeg gjør for deg det rette, så du kan gå videre». Blandingen fra morteren smøres på avdødes øyelokk. Noen lar nære pårørende gå tre siste ganger rundt kisten. Eventuelt bærer en av dem en leirkrukke fylt med vann. Krukken har et hull og vann pipler ut; vannet samles i en bolle av personen som går bak. I de særlig elaborerte ritualene blir krukken til slutt knust, som tegn på at sjelen slipper fri. Ved noen krematorier er det mulig å utføre sirkelganger rundt kisten ved kremasjonsovnen før innsett, noe pårørende kan sette stor pris på.
Å tenne ilden
Det viktigste punktet i ritualet er å tenne kremasjonsilden. I dag gjøres dette noen steder symbolsk inne i seremonirommet. Noen velger å berøre avdødes hode med gloen fra et stykke sandeltre (uten at gjenstander i kisten tar fyr). Andre bruker en skål og tenner på litt av avdødes hår. Ildtenningen kan følges av at det bankes flere ganger på avdødes panne med en bambuspinne, slik at sjelen symbolsk slipper fri (kapal kriya). Symbolsk ildtenning kan også gjøres inne i krematoriet (se: Kremasjon).
Etter de siste ritene pakkes avdøde inn i et klede. Har gravfølget brukt en baldakin rives den ned og pakkes raskt rundt den døde, før kisten lukkes og eventuelt senkes. Noen har tradisjon for å knytte ekstra bånd rundt kisten og å bære den ut med avdødes hode først, enten til en bårebil eller direkte inn i krematoriet. Noen i familien blir igjen og rydder opp i seremonirommet. De bretter tepper, feier gulv og samler sammen utstyr som kan gjenbrukes.
Kremasjon
Gravferden skjer også i og ved krematoriet. Ca. kl. 12 er et foretrukket tidspunkt for mange. Gravfølget ankommer samlet, og det er ønsket at noen får bli med inn i kistemottaksrommet. De som bærer kisten går barføtt, uansett årstid. Mange ønsker fortsatt bruk av røkelse og oljelamper, men dette er ikke alltid mulig. Fortsatt resitasjon og et kort ritual i kistemottaksrommet er imidlertid alltid mulig. Idealet er som nevnt at sønn eller datter skal få tenne ilden, gjerne sammen med en gruppe slektninger som gir moralsk støtte i et vanskelig øyeblikk. Lokale krematorier har ulik praksis: Noen steder kan en pårørende tenne et lys/en tennbrikett som plasseres oppå kisten, eller pårørende kan trykke på knappen som starter innsett av kisten. Andre steder inviteres de nære pårørende til et «pårørenderom» (observasjonsrom) med glassvindu mot kremasjonsovnen. Nye krematorier kan også ha glassvinduer hvor en større forsamling får mulighet til å se inn. For flere kan det være viktig for sorgprosessen å se ilden og eventuelt også at kisten ta fyr. Det er viktig med god kommunikasjon mellom pårørende/byrå og krematorium om hva som er mulig / hvilke deler av seremonien som er særskilt viktige for de pårørende, og også hvilke som eventuelt ønskes overført via opptak. Dagens løsninger med ulike varianter av (symbolsk) ildtenning har vært tilfredsstillende for mange hinduer.
Barns gravferd
Barn regnes som rene og uten behov for kremasjon. Det kan også regnes som en for stor påkjenning for foreldre å se kremasjon av sitt barn (se neste avsnitt).
Kistebegravelse
Kan eksempelvis skje ved barnebegravelse eller hvis det blir økonomisk eller praktisk vanskelig å gjennomføre ritualer som skal finne sted på bestemte dager etter en kremasjon, og som kan bli sett på som en del av gravferden. Dette kan eksempelvis være tilfelle når etterlatte bor i ulike land. Et mulig valg kan da bli en gravferdsseremoni, jordbegravelse og å avslutte gravferden samme dag.
Sorguttrykk
Hinduer skal ideelt sett følge sin tradisjon og utføre symbolske gravferdshandlinger. Til dette hører aksept for sterke sorguttrykk. Uttrykt sorg er en måte å vise kjærlighet til avdøde. Avhengig av pårørendes bakgrunn kan siste samling rundt kisten og kremasjonen være tid for å utrykke sorg ved høylytt gråt og klagerop. Det blir derfor lagt vekt på at slektninger må få være til stede, for å hjelpe dem som sørger.
Minnesamvær
Ulik praksis. Hos flere har det blitt vanlig å møtes til et minnesamvær samme dag som gravferden (men ikke nødvendigvis rett etter). Noen arrangerer fellesmåltid senere, når den første perioden etter døden ansees som avsluttet.
Askespredning
Ulik praksis. Noen ønsker rask askespredning, for eksempel fordi de ikke besøker tempelet sitt før asken er spredd eller fordi de ønsker at tilreisende slektninger skal være til stede. Noen ønsker rask utlevering av aske, nettopp fordi alle skal få være til stede. Enkelte ønsker askespredning på en bestemt dag (regnet ut etter egen kalender), eller å vente på tilreisende slekt. Andre ønsker deltagelse av en spesialprest for gravferder.
Det vanligste er askespredning i rennende vann, men det er ingen absolutt regel. Flere ønsker å gjøre det som er mest praktisk, og tar både økonomiske og andre hensyn. Flere fra første generasjon ønsker å spre asken i Ganges i India eller fra et utvalgt sted i India/Sri Lanka. Når asken spres i Norge det vanlig å leie båt med båtfører og ta med de nære pårørende. Båten drar til åpen sjø før den legges i ro. Vinterstid og når det er mye vind kan dette by på problemer, fordi asken skal spres ved et særegent ritual: Det tennes lys, resiteres og symbolske gaver fra naturen, som blomsterblader, melk og kokosvann spres i sjøen sammen med asken.
For mange fungerer praksisen med askespredning fra båt tilfredsstillende, men noen hindu-templer arbeider aktivt for at de skal få tillatelse til å spre aske fra bredden av en elv eller fjord, helst fra et lett tilgjengelig, tilvist område. I likhet med sikher argumenterer de for en lovendring som kan gi lettere adgang til askespredning i vann, uten at dette forurenser eller er til sjenanse for andre.
Urnenedsettelse og andre gravformer
Noen (få) gravlegger urnen. Noen ønsker norske gravskikker, med «familiegrav» og besøk på graven (eller askespredingsstedet). Noen ønsker å spre noe av asken og gravlegge resten. Blir dette lovlig kan vi forvente flere hindu urne-graver i Norge.
Organdonasjon og obduksjon
Valg om organdonasjon er opp til pårørende. I tilfelle obduksjon: For flere hinduer er det viktig med forsikringer om at alle kroppsdeler blir lagt tilbake på korrekt plass i kroppenfør kremering.