English
Oppfatninger om gravferd
Gravferden skal både hedre avdødes liv og trøste de sørgende. Den skal inneholde elementer av håp og vise at en aksepterer Guds vilje. Ideelt sett skal gravferden skje raskt, etter en rituell vask av avdøde og våking ved avdødes side helt frem til gravferden, slik at den døde aldri etterlates alene. Det finnes klare retningslinjer for alle ledd i gravferden, og ortodokse menigheter har det klareste regelverket. Noe diskusjon forekommer, og noen velger vekk ledd, men i en ortodoks gravferd legges ikke nye ledd til. Et viktig prinsipp er enkelhet og likhet for alle. Alt fra rituell vask til kistetype skal være likeartet. Et annet viktig prinsipp er: «Vi gravlegger våre egne», det vil si at det er jøder som steller den døde, bærer kisten til graven og først spar over etter jordbegravelsen. Gravferdsbyrå benyttes kun til å skaffe kister og transportere den døde i bårebil. Alle jøder som ønsker det, kan bli gravlagt i regi av de jødiske menighetene. Det stilles ingen krav til medlemskap, religiøs tro eller livsstil.
Både Oslo og Trondheim har jødiske, ortodokse menigheter, som også har ikke-ortodokse medlemmer. Når det gjelder gravferd legger menighetene arbeid i å finne inkluderende løsninger for alle. Detaljer i denne teksten tar utgangspunkt i hvordan en jødisk gravferd gjennomføres i Oslo.
Ved spesielle anledninger holder Det Mosaiske Trossamfund (DMT Oslo) også gravfred for ikke-jøder, for eksempel for ikke-jødiske ektefeller. Slike gravferder kan inkludere alle de tradisjonelle leddene av en jødisk gravferd, men gravferden ledes av en utvalgt person fra menigheten, ikke av en ortodoks rabbiner eller kantor og graven ligger på et eget område (se under).
Kistebegravelse
Jødedom tillater ikke kremasjon. Kistebegravelse av en (om mulig) intakt kropp er viktig. Denne regelen er slått fast i jødisk, religiøs lov.
Symbol
En davidstjerne.
Tidspunkt for gravferd
Så raskt som mulig og senest innen tre dager, men ikke på sabbaten (lørdagen) eller de jødiske høytidsdagene (det kan gjøres unntak når mange høytidsdager følger hverandre). Rask begravelse er nevnt i de hellige tekstene og regnes som det mest respektfulle overfor avdøde, og utsettelser regnes som smertefullt for de etterlatte. Slik kan dette ordlegges: «Det gjør vondt for oss hvis de døde ikke blir behandlet slik vi ønsker». Menigheten ber derfor om at en grav raskt blir klargjort.
Seremonilokale og seremonileder
De jødiske menighetene i Oslo og Trondheim har egne kapeller. Gravferden organiseres via menighetenes begravelseskomiteer (se Rituell vask). Rabbiner eller noen fra begravelseskomiteen møter de pårørende for å forberede en kort minnetale over avdøde. Vanligvis leder rabbiner og/eller kantor seremonien i kapellet. Representanter fra begravelseskomiteen kan også lede.
Rett etter et dødsfall
Hvis begravelse utsettes, utsettes også rituell vask (se under). Avdøde kjøres til et kjølerom etter et forberedende stell.
Rituell vask, svøp, kistenedlegging og likvake
Stell av den døde er en religiøs plikt. Alt bør ideelt sett finne sted like etter dødsfallet/like før gravferden. Arbeidet utføres vanligvis av menighetens begravelseskomite (Chevra Kadisha). Å delta regnes som en ære og et religiøst arbeid. Bønner fremsies før, under og etter stellet og det er kun jøder som deltar. Avdøde vaskes av noen av samme kjønn. Vaskingen krever mye vann og rom med sluk i gulvet. De jødiske kapellene har egne rom for stell av de døde. Sykehuslokaler eller andre vaskerom kan også benyttes. Etter vaskingen kles avdøde i spesialsydde plagg og et hvitt svøp. Menn kles også i sitt bønnesjal. Begravelseskomiteen har et lager av disse plaggene, slik at den alltid er klar for gravferder.
Den døde legges i kiste, med armene langs siden og fingrene rundt tomlene. Kisten må være av enkleste sort, umalt og uten spiker, holdt sammen med trenagler. Gravferdsbyrået skaffer kisten. Hvis avdøde må transporteres over større avstander til den jødiske gravplassen, kan byrået bruke en midlertidig hente-kiste og senere flytte den døde over til korrekt tre-kiste.
De etterlatte som ønsker det, eventuelt også noen fra begravelseskomiteen, våker ved avdøde frem til gravferden. På etterspørsel blir det alltid våket natten gjennom frem til gravferden. Kisten er åpen, og det brenner et lys ved den dødes side.
Syning/samling rundt kisten
Skjer vanligvis i våkeperioden. Tilreisende kan også be om å få se avdøde like før gravferden. Lokket festes like før gravferdsseremonien.
Gravferdsseremoni
Seremoniens første del er inne i kapellet og varer ca. 15 minutter. Det er ikke nødvendig å kjenne avdøde for å delta og alle jøder oppfordres til å møte opp. Det er klare regler for alle ledd i seremonien, men også noe indre diskusjon om hvilke endringer som eventuelt kan tillates, eventuelt kan endres i fremtiden. Verken blomster, pynt eller sang/musikk benyttes. Enkel instrumentalmusikk fra fløyte eller fiolin tillates i dag. Kvinner og menn sitter adskilt. Kantor eller den som leder seremonien ber fastlagte bønner hvor Gud lovprises. Rabbineren eller en fra begravelseskomiteen holder en kort minnetale. Til slutt står de som skal bære kisten oppreist ved kisten mens kantor leser «nådebønnen». Her nevnes avdødes hebraiske navn. Under resitasjon fra Salmenes bok bæres kisten ut og alle følger til graven i prosesjon. Representanter fra begravelseskomiteen eller dem de har utpekt (aldri nær familie av avdøde) bærer kisten.
Ved graven
Her fortsetter gravferden. Hvor lang tid denne delen tar er avhengig av oppmøte. Også her er det forbud mot blomster. Den døde senkes med føttene i retning Jerusalem, slik at «blikket» er rettet dit. De som har båret kisten spar jord over kistelokket. Rabbineren / en fra begravelseskomiteen ber på hebraisk, mens han kaster på jord tre ganger: «HERREN har gitt; og HERREN har tatt: HERRENS navn skal være velsignet». Så kan alle som er til stede kaste jord i graven. Avdødes barn (eventuelt andre) leser Kaddish-bønnen, hvor de lovpriser Gud på avdødes vegne, og slik lar den døde fortsatt virke i verden. Noen knytter bønnen til tradisjonen for å alltid lovprise Gud, også stilt overfor døden. Til slutt hilses de sørgende med en sørgehilsen.
Menighetene setter pris på gravplassansattes tilrettelegging, som en haug jord like ved graven og et sett med spader. Gravplassansatte sørger for at graven blir korrekt gjenfylt.
Barns gravferd
Er i prinsippet lik voksnes gravferd. For dødfødte og barn under 30 dager holdes en enklere seremoni, med kun begravelse og bønn. Foreldre og den lokale rabbineren kommer sammen frem til en løsning som møter både foreldrenes behov og ortodoksiens regelverk.
Gravfelt
Begge menighetene har egne gravfelt, som er innviet og i deres eie. Disse tilbyr graver for alle jøder, men kun for dem som etter ortodoksien regnes som jøder. For å finne en inkluderende løsning har den jødiske gravlunden i Oslo nå et eget område for dem som har tette bånd til menigheten, f.eks. gjennom ekteskap eller konvertering til en ikke-ortodoks retning av jødedom, eller jøder som ønsker en grav sammen med en av de foran nevnte.
Sorguttrykk
Norsk gravferdskultur er gjerne neddempet, med stillhet/stille gråt. Ulik kulturell bakgrunn i sørgefølget preger hvordan sorgen får uttrykk.
Minnesamvær
Etter begravelsen er minnesamvær med matservering vanlig. Sørgefølget samles ofte i et privat hjem eller et menighetslokale.
Organdonasjon og obduksjon
Organdonasjon er tillatt i jødedom. Å redde eller forlenge liv ansees som en grunnleggende verdi, og dette gir et tydelig religiøst grunnlag for organdonasjon. Også obduksjon er tillatt etter jødisk religiøs lov, særlig når den er nødvendig som del av en etterforskning eller for å avklare dødsårsak. Jødedommens store respekt for det døde legemet, betyr ikke at obduksjon er forbudt, selv om dette er en vanlig misforståelse.
Samtidig, både når det gjelder organdonasjon og obduksjon regnes det som viktig med tydelig og respektfull kommunikasjon med de etterlatte. Menighetene forventer at sykehus og påtalemyndigheter informerer og involverer pårørende, og at helsepersonell utviser størst mulig hensyn i håndteringen av den døde.