English
Oppfatninger om gravferd
Gravferden er i prinsippet lik for alle, med lite individuelt særpreg. Den oppfattes likevel som dypt personlig fordi det er den enkelte, avdøde som er sentral. Gravferden kalles derfor en forbønnsgudstjeneste, som «overgir den døde i Faderens hender». Den skal også være en trøst og en påminnelse for pårørende om at døden er beseiret ved påskemysteriet: Kristi død og oppstandelse. Katolske prester understreker gjerne at en katolsk gravferd verken er en siste avskjed eller en minnestund, men en tid hvor de etterlatte ber for og med avdøde.
Nattverd, som uttrykker fortsatt samfunn med den døde, kan feires som en del av gravferden. Den kalles da en rekviem-messe. Dette er vanlig hvis flertallet i gravfølget er katolikker, eller hvis avdøde har ønsket det. En enklere gravferd inkluderer ikke nattverd.
Den katolske kirke kan på oppfordring organisere gravferd for ikke-katolikker. Det er også mulig å få en rekviem-messe lest etter en gravferd, som en forbønnsgudstjeneste for avdøde.
Kistebegravelse eller kremasjon
Begge deler er vanlig, praksis er knyttet til nasjonal bakgrunn og pårørendes ønsker. Mange foretrekker tradisjonell grav. Kirken anbefaler navnet grav eller minnelund, for å bevare minnet om individet. Den katolske kirke har tillatt kremering siden 1963. Blant katolikker med tilknytning til Asia, Midtøsten og en del afrikanske land er imidlertid kremering (svært) uvanlig, for noen helt utenkelig.
Kiste- eller urneforsendelse
Noen lar (deler av) gravferden skje i et annet land. Her er det store ulikheter etter nasjonal bakgrunn og botid i Norge. Gravferdsbyrået hjelper med nødvendig papirarbeid.
Symboler
Et kors. I tillegg brukes også ofte en bønn på latin, requiescat in pace (R.I.P.): Måtte han/hun hvile i fred.
Tidspunkt for gravferd
Dagens system med gravferd i løpet av ca. to uker er tilfredsstillende.
Seremonilokale og seremonileder
Fortrinnsvis en katolsk kirke og prest. En diakon kan lede hvis det ikke skal holdes en nattverdsmesse. Kontakt opprettes via lokal menighet / kirkens nettsider. Uten en lokal katolsk kirke kan andre kirker eller kapell benyttes. Prest eller diakon må kunne gå rundt kisten som del av seremonien, tenne lys og bruke (en begrenset mengde) røkelse. Seremonileder kan også ha behov for et bakrom med plass til å henge fra seg seremoniklær og røkelseskar.
Prest eller diakon må tidlig involveres i detaljer rundt gravferdsseremonien for sammen med pårørende å finne ut hva som er best egnet for en katolsk gravferd, og for at det ikke lages avtaler med gravferdsbyrået som viser seg vanskelige å gjennomføre.
Vask, stell og kistenedlegging
Utføres ofte av profesjonelle, men pårørende kan delta. Det er ingen særskilte regler for dette. Avdøde kles i pene klær; noen velger hvite plagg. Munker/nonner kles ofte i sin ordensdrakt. Det er vanlig å legge en rosenkrans i hendene på avdøde, eventuelt et kors og/eller en helgenmedaljong.
Syning/samling rundt
Ulik praksis. Mange har tradisjon for å samles rundt åpen eller lukket kiste for å be for avdøde og ta farvel. Noen tilkaller prest som kan bruke Den katolske liturgi for båreandakt. Hvor mange som samles og hvor lenge varierer. Noen ønsker å frakte kisten til en kirke hvor det er mulig å våke og be over et lengre tidsrom. Slike ønsker kan kreve mye logistikk, fordi kirkene ofte brukes til kveldsmesser og tidlige morgenmesser.
Eksempler på særegne skikker:
Gravferdsseremonien
Varer fra 30 til 60 minutter. Kisten, som er lukket og ofte pyntet med blomster, plasseres langt frem i rommet; etter kirkens lære med føttene i retning alteret (for presteviede: hodet i retning alteret). Rommet pyntes med blomster. Lys, inklusiv det store påskelyset tennes. Seremonien inkluderer at prest/diakon, ved nattverdsfeiring også gravfølget, beveger seg rundt i rommet. Det må derfor ikke plasseres blomster eller ekstra lysestaker som kan stå i veien for dette. Flere prester understreker at deres kirker er ferdig utsmykkete rom og at ekstra lysestaker fra gravferdsbyrået ikke er nødvendige.
Vanligvis frarådes ikke-religiøse innslag, som diktlesing og bildefremvisning, det oppfordres heller til at dette tas med i minnesamværet. Det gjøres likevel lokale skjønnsvurderinger og tilpasninger. Det er i dag vanlig med minneord, ofte holdt av pårørende. Pårørende kan velge salmer/musikk, men alltid i samråd med prest/diakon. Det brukes levende musikk, ikke musikk i opptak. Opplesning av sløyfehilsener frarådes, men hvis dette likevel inkluderes leses de gjerne av en gravferdskonsulent etter velkomstord og før de liturgiske bønnene.
Gravferdsliturgien har disse leddene: Klokkeringing. Prest/diakon kommer inn og alle reiser seg. Alle blir stående under det meste av samlingen. Tekster synges eller leses vekselvis mellom prest og menighet.
Ved rekviem-messe med nattverd synger alle først rekviembønnen: «Requiem aeternam …» (Evig hvile, gi dem, Herre …»).
Enkel gravferd starter med felles salme og bønn. Presten ber blant annet: «Vi er kommet sammen for å be for avdøde NN. Vi ber Herren gi NN den evige hvile og la det evige lys skinne for ham/henne». Prest eller pårørende leser to bibellesninger.
Etter minneord og en salme fortsetter liturgiens faste ledd. Presten leser en evangelietekst og holder en kort preken. Prest eller pårørende leser forbønner og alle reiser seg. Mange nevnes, blant annet: «For vår avdøde søster/bror N. … for alle som har forlatt denne verden … for alle som i dag sørger … for alle som i dag er samlet …». Bønnene følges av «Fader vår» og en salme.
I en rekviem-messe følger flere liturgiske bønner og nattverdutdeling. Alle som vil, kommer frem for å motta nattverden eller bli velsignet (det siste gjelder små barn og ikke-katolikker).
Avslutningsvis ber presten ved kisten. Presten går rundt kisten og stenker den med vievann, som skal minne om dåpens vann. Hvis mulig gjør han det samme med et røkelseskar. Røkelsen skal stige opp lik de troendes bønner. Skal avdøde kremeres utfører presten tre ganger jordpåkastelse på kisten med ordene: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå». Ved kistebegravelse utføres denne delen ved graven. Til slutt reiser alle seg i ærbødighet i det kisten bæres ut eller senkes, mens alle synger til en gregoriansk melodi: «In paradisium deducant te angeli …» (Måtte englene føre deg til paradis …»). Skal kisten kjøres bort samles alle ved bilen for å se kisten en siste gang, før de pårørende mottar kondolansehilsener.
Ved graven
Gravfølget samles med prest/diakon. Kirken har ikke lenger noen regel for at kisten skal legges øst-vest. Med medlemmer fra svært ulike land varier praksis ved graven. Eksempelvis kan katolske irakere ønske å åpne kisten en siste gang. Det er vanlig at prest/diakon velsigner graven med korsets tegn, vievann og røkelse før kisten senkes helt ned og prest/diakon ber jordpåkastelsesbønnen. Alle fremmøtte kan etterpå delta i jordpåkastelse. Er det mange til stede tar denne delen tid. Avslutningsvis ber alle for avdøde. Som siste ledd velsigner presten gravfølget.
Barns gravferd
I prinsippet lik voksnes gravferd, men bønnene om syndsforlatelse utelates, fordi barn regnes som rene i seg selv. Gravferd holdes uten nattverd, og det velges lesninger som passer til omstendighetene og barnets alder.
Gravfelt
Det er gamle katolske kirkegårder i Tromsø og Alta og egne områder på gravplasser i Stavanger og Oslo for prester og munker/nonner. Den katolske kirke arbeider ikke for egne felt forbeholdt katolikker, men enkeltpersoner kan ønske å bli gravlagt i nærheten av andre katolikker. Dette er særlig aktuelt for dem som holder jevnlige markeringer ved gravene og hvor en lokal prest hvert år (særlig 1.-2. november) går fra grav til grav for å velsigne dem.
Sorguttrykk
Norsk gravferdskultur er gjerne neddempet, med stillhet/stille gråt. Ulik kulturell bakgrunn i sørgefølget preger hvordan sorgen får uttrykk.
Minnesamvær
Det er vanlig med et minnesamvær med matservering etter gravferden.
Urnenedsettelse
Praksis varierer. Prest deltar ofte og leser fra kirkens samling av faste bønner, før prest og fremmøtte sammen kaster jord i urnegraven.
Askespredning
Frarådes. Lokale biskoper kan gi tillatelse i særskilte tilfeller, men dette er ikke praksis
i Norge.
Organdonasjon og obduksjon
Trossamfunnet har ingen prinsipielle innvendinger. Fordi katolikker i Norge har bakgrunn fra mange ulike land, kan pårørende likevel ha ulike oppfatninger.