English
Oppfatninger om gravferd
Et gravferdsritual oppfattes som en hjelp for en videre reise inn i den evige og åndelige verden som avdøde i utgangspunktet kom fra. Slik kan dette ordlegges: «Avdøde vender nå tilbake til en verden som kan være glemt og ukjent. Ordene [i gravferden] er som lys i et ukjent landskap». Ritualet er derfor rettet mot og for avdøde. Samtidig skal det være til trøst for de etterlatte og gjøre sorgen lettere å bære. Ritualteksten er ikke publisert, men finnes i håndskrevne bøker hos hver enkelt prest. Å kopiere slike tekstsamlinger er en viktig del av Kristensamfunnets presteutdannelse.
Kristensamfunnets gravferd har flere ledd
De første tre døgnene etter dødsfallet skal avdøde om mulig ligge i åpen kiste. Deretter følger et kort «utsigningsritual» (se: «Utsigning» lenger ned), før begravelse/bisettelse. I gravferden legges det vekt på at sjel og ånd reiser videre og det jordiske skallet har derfor mindre betydning. Ved graven brukes av den grunn ikke jordpåkastelse, men en kort bønn ved kisten.
Kristensamfunnets gravferdsseremoni kan på forespørsel også holdes for ikke-medlemmer.
Kistebegravelse eller kremasjon
Begge deler er vanlig i dag. I prinsippet kan alle typer grav benyttes, fra navnet kistegrav til anonym minnelund.
Symbol
Et kors, eventuelt et kors hvor den øverste delen er rammet inn av en sirkel.
Tidspunkt for gravferd
Tilpasses den individuelle situasjonen og pårørendes ønsker.
Seremonilokale
Fortrinnsvis Kristensamfunnets eget kirkebygg, alternativt lokale kapell/livssynsåpne seremonirom. Rommet bør gi plass til at presten kan gå langs kisten og bruke (en begrenset mengde) røkelse. Seremonileder kan også ha behov for et bakrom med plass til å henge fra seg seremoniklær og røkelseskar. Kristensamfunnet er positiv til å leie lokaler av Den norske kirke eller andre kirker, særlig ved større gravferder, men dette krever lokal tillatelse av prest/biskop.
Seremonileder
Prest fra Kristensamfunnet. Kontakt formidles via lokal menighet/kirkens nettsider. Presten har alltid sorgsamtaler med pårørende og avdødes venner for å planlegge gravferden og forberede en minnetale. Den skal tegne et levende bilde av avdøde.
Rett etter et dødsfall
Kristensamfunnet ønsker at pårørende får god tid i stillhet sammen med den nylig avdøde, og at den døde må få ligge mest mulig i ro.
Vask, stell og kistenedlegging
Utføres ofte av profesjonelle, men pårørende kan delta. Det er ingen særskilte regler for dette. Avdøde kles i pene (ofte egne) klær. Ved dødsfall hjemme kan kistenedlegg utsettes til etter syning/likvake (se neste avsnitt).
Syning/samling rundt kisten
Så sant det er mulig skal den døde få ligge i ro i åpen kiste / på eget leie, og være tilgjengelig for familie og venner. Alle skal få anledning til å ta farvel. Noen er til stede ved den døde i kort tid, andre lengre, og noen kommer tilbake flere ganger. En likvake skal ideelt sett vare i tre døgn, men kan gjøres kortere om omstendighetene tilsier det. Etter Kristensamfunnets tro ser den døde nå sitt liv som i bilder «brettet ut som et stort tilbakeblikk». Med en prests ord: «Vi tror at det sjelelig-åndelige elementet trenger disse tre døgnene for å frigjøre seg fra sitt jordiske og fysiske liv». Likvake skjer i et egnet, kjølig rom, gjerne vakkert pyntet med blomster og lys. I Oslo har Kristensamfunnets kirke et eget bårerom, ellers brukes kapell eller private hjem. De som våker sitter i stillhet eller leser høyt, gjerne fra Det nye testamentets evangelier. Slik får avdøde tid til å forlate sitt legeme på en god måte og de etterlatte tid til å forsone seg med hva som har skjedd.
Utsigning
Avslutter likvaken, gjerne den tredje dagen. Dette er et kort ritual, ofte er bare de nærmeste til stede. Prestens ord skal ledsage avdøde på veien inn i det evige. Avslutningsvis leses «Fader vår» og avdøde stenkes med vievann før kistelokket legges på.
Gravferdsseremonien
Varer ca. 40 minutter. Det fotograferes/filmes ikke. Dersom noen ønsker bilder, må de tas før eller etter seremonien, og kisten må være lukket. Det er vanlig å bruke et seremonirom, men ved kistebegravelse kan hele ritualet også gjennomføres ved graven. Dette avgjøres ut fra praktiske og/eller værmessige forhold. I seremonirommet settes det frem blomster og tennes lys. Kisten plasseres med hodeenden mot alteret. Kisten er ofte pyntet med blomster. Hvis det ikke har vært utsigning tidligere, kan denne holdes nå, men da med lukket kiste. Kisten må plasseres slik at presten kan gå langs den under seremonien. Alle som deltar, også presten, står/sitter i samme retning, med blikket rettet mot kisten og alteret. Gravferden har en fast ritualtekst som alltid leses. Etter individuelle ønsker fra pårørende kan lokale prester gjøre noen tilpasninger, eksempelvis med musikk og sang som innleder og avslutter ritualet.
Ritualet har disse faste leddene: Prest og to medhjelpere kommer inn og finner sine plasser. Presten står ved kistens fotende. Presten korstegner kisten og leser en ritualtekst henvendt til den oppstandne Kristus og avdødes sjel og ånd. Under minnetalen, som nesten alltid holdes av presten, vender presten seg mot forsamlingen. Presten ber så «Fader vår» før hun/han går langs kisten og stenker den med vievann. Et røkelseskar bringes inn i rommet og presten går langs kisten med røkelse. Presten ber om at avdødes sjel og ånd må bli mottatt av den treenige Gud. Ritualet kan avsluttes med musikk, før presten går frem og ber de som skal bære kisten komme frem, eller gjør tegn til at kisten kan senkes. Siste ledd inkluderer at alle reiser seg i ærbødighet i det kisten bæres ut eller senkes. Skal kisten kjøres bort samles alle ved bilen, før de pårørende mottar kondolansehilsener. Påfølgende lørdag (hvis mulig) holdes en siste bønn for avdøde, kalt ‘minnehandling’. Denne er del av en ordinær gudstjeneste og regnes som en siste tjeneste for avdøde.
Ved graven
Ved kistebegravelse fullføres siste del av gravferdsritualet her. Som nevnt brukes det ikke seremoniell jordpåkastelse, men en kort bønn. Unntaksvis kan noen pårørende ønske å dekke graven med jord som del av egen sorgprosess, men dette er ikke del av Kristensamfunnet ritualer.
Barns gravferd
For barn under konfirmasjonsalder er gravferdens ytre ramme lik voksnes gravferd, men presten følger en annen ritualtekst med trøstende bønner. Ungdommer over konfirmasjonsalder får en lik gravferd som voksne.
Sorguttrykk
Norsk gravferdskultur er gjerne neddempet, med stillhet/stille gråt. Ulik kulturell bakgrunn i sørgefølget preger hvordan sorgen får uttrykk.
Minnesamvær
Etter gravferden er minnesamvær med matservering vanlig.
Urnenedsettelse
Prest er sjelden involvert i urnenedsettelse, men kan delta om familien ber om det, for eksempel for å lese Bibeltekster og be «Fader vår» i det urnen senkes. Kristensamfunnet har et eget urnefelt på Vår frelsers gravlund i Oslo. Trossamfunnet arbeider ikke for å få flere lignende felt.
Askespredning
Prest er sjelden involvert, men kan delta om familien ber om det.
Organdonasjon og obduksjon
Avgjørelser om organdonasjon er opp til pårørende. Tradisjonelt har Kristensamfunnet ønsket å unngå rutinemessig obduksjon, men anerkjenner behov for obduksjon hvis det
er nødvendig.