English
Målet er å nå paradiset, som blir beskrevet som en tilstand av evig lykke og fred. Det motsatte, helvete, beskrives som et sted for vedvarende smerte. Under gravferden ber de etterlatte og hele fellesskapet om at den avdøde må få en god dom og minner hverandre på at Allah er «Den barmhjertige».
Oppfatninger om gravferd
Islamsk lovtradisjon har mange regler for gravferd, og det finnes også lokale variasjoner. Noen skillelinjer går mellom sunni- og sjiamuslimer, men mye er likevel felles, som idealet om en enkel gravferd. Enkelhet skal vise at alle er like for Gud og at penger heller brukes på veldedighet (gjerne i avdødes navn). Gravferden skal være lik uansett avdødes status, alder og kjønn. Det ligger på fellesskapet å sørge for at dens fire obligatoriske trinn gjennomføres: Rituell likvask; liksvøping; begravelsesbønn og jordbegravelse (se detaljer under). Felles er også idealet om at gravferden skal gjennomføres raskt. Dette skal både hjelpe den avdøde og de etterlatte i deres sorg. Slik uttrykte en av dem som ble intervjuet dette: «Når du hører nyheten om et dødsfall bør du, av respekt for avdøde, slutte å arbeide og besøke de etterlatte. Du skal støtte, trøste og være med under gravferden. Ikke alle kan gå fra arbeidet, men alle kan vise medfølelse.»
Begravelse
Er obligatorisk. Islam tillater ikke kremasjon. Kroppen ses på som en gave fra Gud, som må behandles med verdighet. Ild, som ved kremasjon, knyttes til ideer om Guds straff, og bør derfor ikke påføres de døde. Hvis avdøde ikke har noen som tar ansvar for gravferden, har det muslimske fellesskapet en religiøs plikt til å sørge for en islamsk gravferd. Det forutsetter at lokale gravferdsmyndigheter legger til rette for dette.
Kisteforsendelse
Enkelte velger kisteforsendelse umiddelbart etter begravelsesbønnen. Gravferdsbyrået hjelper med nødvendig papirarbeid. Trenden pr. 2026 er flere gravlegginger i Norge, men her er det store ulikheter knyttet til nasjonal bakgrunn og botid i Norge. Årsaker til kisteforsendelse kan være ulike, som familietilknytning, praktiske hensyn eller (for noen) ønsket om en fredet grav.
Symbol
En halvmåne er vanlig. Bruk av kors anses som upassende.
Tidspunkt for gravferd
Så raskt som mulig. Islams lære oppfordrer til å ikke utsette gravferden, men fastsetter ingen tidsfrist. Ventetid omtales ofte som en psykisk belastning for de etterlatte; kondolansevisitter stopper ikke og mange uttrykker at egen sorgprosess og videre liv ikke kan starte før etter gravferden. I praksis er svært rask gravferd ikke alltid mulig. Muslimske interesseorganisasjoner arbeider derfor for flere muligheter for raskere gravferd, eksempelvis også på ettermiddager og lørdager. «Så raskt som overhodet mulig» er hva mange muslimske pårørende etterspør. Enkelte ønsker gravferd på en fredag, gjerne etter «middagsbønnen» (ca. kl. 13/14), fordi det da er lett å samle mange for å be for avdøde. Det er verd å merke seg at der mange i det norske samfunnet ser ca. to ukers ventetid før gravferd som et gode, ser et flertall av muslimer ventetiden som en stor påkjenning.
Seremonilokale og seremonileder
Flere moskeer har egne kontaktpersoner for gravferd. Disse kan ofte foreslå et sted for begravelsesbønn og en bønneleder. Kontakt formidles via etterlatte eller en moske, eventuelt et muslimsk gravferdsbyrå, som det i dag finnes flere av i Norge. Disse byråene har nyttig informasjon på sine nettsider.
Rett etter et dødsfall
Avdødes øyne og munn lukkes, armene legges langs siden og eventuelle smykker fjernes for å gis til pårørende. Hvis begravelse utsettes, utsetter mange også rituell likvask (se under). Avdøde kjøres da til et kjølerom etter et forberedende stell, gjerne utført av profesjonelle av samme kjønn som den døde. Noen utfører likvask rett etter dødsfallet. Ved kistebegravelse ser sunni-muslimer gjerne at avdødes hode blir vendt mot høyre før dødsstivheten setter inn. Sjia-muslimer snur ikke hodet mot høyre (se detaljer lenger ned).
Rituell vask og svøp
Dette er en religiøs plikt. Den skal utføres etter bestemte regler og derfor vanligvis kun av muslimer. Arbeidet tar en til to timer, krever mye vann og rom med sluk i gulvet. Noen få (nye) moskeer har egne vaskerom. Sykehuslokaler eller andre vaskerom kan også benyttes. Gravferdsbyrå kan hjelpe med å finne rom og bestille tid. Den teologiske begrunnelsen er å vise respekt for legemet som har vært sjelens bolig. Kroppen skal forberedes som før en tidebønn. Avdøde vaskes med ærbødighet av noen av samme kjønn; slektninger og/eller spesialister på likvask. Moskeer og muslimske gravferdsbyrå kan ha egne likvaskere. Ved vask like etter et dødsfall kan avdødes mageinnhold tømmes ved å løfte overkroppen litt opp og gi et lett trykk på magen før eventuelt innhold spyles vekk. Kommer avdøde fra et kjølelager er dette ikke nødvendig. Alle kroppsdeler vaskes i en bestemt rekkefølge med klut, lunkent vann og såpe. Et klede dekker kroppen og det vaskes under kledet. Ofte tilsettes velluktende oljer i siste skyllevann og kamfer smøres på de punktene på kroppen som har vært i berøring med jorden under bønn, som panne, hender, knær og føtter. Armene legges langs siden. Til slutt svøpes kroppen i ulike hvite, sømløse likkleder (kafan), som skal symbolisere renhet og enkelhet; tre for menn og fem for kvinner. Det siste svøpet knyttes rundt hele kroppen på en bestemt måte. Ansiktet kan avdekkes om familien ønsker å se den døde senere. Svøp/kafan skaffes av familien eller et muslimsk gravferdsbyrå.
Kiste og kiste-nedlegging
Tradisjonelt gravlegger muslimer den døde kun i svøp, men i Norge har alle fulgt (det tidligere) kistepåbudet. Flere argumenterer i dag for kistebruk også med henvisning til jordforholdene på gravplassene (kisten beskytter kroppen mot vann) og gravens utforming (se «Retningsbestemte graver»). Også muslimske gravferdsbyrå selger kister. Mange velger en enkel kiste som skal vise at alle er like for Gud. I noen tilfeller kan gravferdskonsulenter bli bedt om å hjelpe til med kistenedlegg. Sunni-muslimer legger den døde på ryggen med hodet vendt mot høyre. Sjia-muslimer legger den døde på høyre skulder, gjerne støttet opp av puter i ryggen, og kan derfor trenge en kiste med ekstra høyde. For alle er det viktig at avdødes ansikt skal rettes mot Mekka.
Syning/samling rundt kisten
Mange/noen kan møte opp og vente utenfor mens vaskingen pågår, for å se avdødes ansikt igjen eller for å be og lese Koranen ved kisten. Et ideal er ro rundt gravferden, men syningen kan også bli svært følelsesladet. Gravferdsbyrået kan avtale med familien hvor mye tid de ønsker til samlingen. Fra ti minutter til en time er vanlig. Også under senere deler av gravferden kan det komme spørsmål om å se den dødes ansikt, og da er det vanlig å ta av kistelokket.
Felles begravelses-bønn (janaza)
Selve bønnen varer ca. fem minutter. Samlingen, særlig hvis den er innendørs og inkluderer et farvel rundt kisten, kan ta ca. 30 minutter. Janaza er en religiøs plikt som ligger på det muslimske fellesskapet, ikke på hvert enkelt individ. Det er sterkt anbefalt å delta, særlig for menn, og det er vanlig å delta også om en ikke kjente avdøde personlig. Et høyt antall deltagere kan derfor møte opp. De fleste foretrekker å holde janaza på et tidspunkt hvor flest mulig kan delta. Janaza bes ved kisten enten i eller ved en moske, i nøytrale lokaler på sykehus-/hjem, eller ved graven/ på en tilrettelagt plass på gravplassen. Både årstid, værforhold og forventet oppmøte spiller inn. Noen moskeer låner ut rom for janaza. Rommet/plassen pyntes ikke. Det viktigste er å kunne stå samlet på rekker i retning Mekka, bak bønnelederen som igjen står bak kisten. Plassen må være stor nok til at de fremmøtte kan stå på minimum tre rekker (dette gjelder sunni-muslimer). Kvinner og menn ber samme bønn, men i ulike rom/grupperinger. Sunni-muslimer forbereder seg som til tidebønn med tradisjonell renselse med vann, også utendørs på gravplassen. For sjia-muslimer tilhører janaza en bønnekategori hvor tradisjonell renselse med vann ikke er obligatorisk.
Ved janaza i en moske tas kisten noen steder først inn i kvinnenes avdeling, for at de skal få ta farvel. Så bæres kisten inn i mennenes avdeling. Kisten kan være lukket og pyntet med blomster eller åpen, eventuelt kun åpen i deler av seremonien. Det er også vanlig å dekke kisten med et vakkert klede, gjerne prydet med vers fra Koranen. Janaza-bønnen ledes av en bønneleder. Bønnen utføres stående uten å bøye seg. Bønnen inkluderer takbir (å uttale «Allah akbar»); å lovprise Gud; be om nåde for alle mennesker og spesielt for avdøde: «Allah! Tilgi våre levende og våre døde …». I noen tilfeller avsluttes samlingen med at alle går frem i rekker rundt kisten for å se den dødes ansikt en siste gang og ta avskjed. Det spilles ikke musikk og holdes sjelden minneord/taler, men bønneleder kan si noen ord hvor avdødes navn nevnes, før kisten bæres ut.
Ved graven
Samlingen kan ta 30-60 minutter. Kisten bæres ofte av mange sammen, noen ganger av så mange som mulig. Den bæres i hendene eller på skuldrene og ofte med korte skritt mot graven. Det å bære kisten og senere spa igjen graven ansees som en religiøs handling. Før kisten senkes kan noen be om at den åpnes en siste gang. Hos sjia-muslimer er det vanlig at kisten åpnes for å forsikre seg om at avdøde er korrekt plassert mot Mekka. Kisten senkes vanligvis av de nærmeste, ofte mens bønneleder resiterer fra Koranen. Det er vanlig å resitere blant annet sure 20:55 «Av jord har Vi skapt dere, til den lar Vi dere vende tilbake og fra den vil Vi hente dere frem igjen.». Verset skal minne alle om menneskets opprinnelse, dødelighet og oppstandelse. De tilstedeværende fyller så hele graven med jord. De setter pris på at det settes frem flere spader for dette arbeidet. Mange ser som nevnt det å spa igjen som en religiøs handling og også som en del av sorgprosessen. Tidvis hjelper gravplassansatte til, før gravfølget lager en siste haug på graven. Alle ber igjen om tilgivelse for avdøde og at han/hun tas imot i paradiset. Noen ganger holdes det også en minnetale. Avslutningsvis mottar de etterlatte kondolanser. Fremmøtte forlater gravplassen, mens den nære familie kan bli igjen for å be.
Kjønnsskiller på gravplassen
Ved første del av begravelsen dominerer gjerne menn. Det er ofte (men ikke alltid) bare menn som bærer kisten og spar igjen graven. Kvinner samles gjerne ved graven når mennene har trukket seg tilbake. På dette området er det store ulikheter mellom kulturelle grupper og det skjer endringer over tid.
Barns gravferd
Er i prinsippet lik voksnes gravferd. Fordi barn regnes som uskyldige utelates leddet i begravelsesbønnen om å tilgi dem og det legges til: «Allah! (…) La ham/henne å gå i forbønn for oss og godta hans/hennes forbønn» (oversettelse fra Al-Khidmat gravferdsbyrås «Døden i islam»).
Retningsbestemte graver
Mange ønsker en grav hvor avdødes ansikt er rettet mot Mekka og hvor en muslim er gravlagt i nærheten av andre muslimer. Fordi den døde ligger med ansiktet (eller hele kroppen) mot høyre i kisten, er det langsiden av kisten som skal vende mot Mekka. Slike graver omtales ofte som retningsbestemte. Gravferdskonsulenten bør sjekke om gravlegging på en slik gravplass er viktig for etterlatte. Dersom hjemkommunen ikke kan tilby en retningsbestemt grav, skal gravferdsforvaltningen betale for transport til en kommune som har et slikt gravfelt. For mange er det viktig å bli gravlagt på det de oppfatter som et muslimsk felt, fordi den religiøse læren tilsier at alle døde nyter godt av alle forbønner bedt ved gravene. På et felles felt øker sjansen for slike bønner. Der kan det også være større muligheter for at en grav raskt blir klar, fordi gravplassansatte er kjent med behovet for rask jordbegravelse. Noen pårørende kan imidlertid av praktiske hensyn (heller) ønske gravlegging i nærheten av der de selv bor og kan prioritere nærhet til graven fremfor et felles felt. Endelig beslutning er opp til dem.
Tradisjonelt har muslimske graver hatt andre utforminger enn den rektangulære formen som er normen i Norge. Liket har blitt lagt til rette i graven av noen i følget som selv står nede i graven og tar imot avdøde. De har søkt å unngå at jord faller direkte på den dødes ansikt ved hjelp av nisjer eller plater på skrå over den døde. Noen muslimer i Norge har søkt om å få slike L-formede eller brede graver, men har fått avslag med henvisning til HMS-krav (se Hovedorganisasjonen KA: Gravlegging uten kiste). I dag brukes standard graver på retningsbestemte felt og kisten senkes ved hjelp av tau. Det er også allmenn aksept for dette i muslimske miljøer i Norge i dag. I 2002 fikk Islamsk Råd Norge en aksept fra muslimske lærde i Det europeiske fatwa-rådet for graver i dobbel dybde (overgrav) i Norge, så sant det er et jordlag mellom de to gravene (se Døvings doktorgradsarbeid, 2005, s. 126-128). Imidlertid er ikke alle muslimer i Norge kjent med eller anerkjenner denne typen graver. For noen vil dette kun være akseptabelt som et unntak. Det er heller ikke allment kjent at det på visse vilkår er mulig å gravlegge uten kiste, og få gravferder av dette slaget har funnet sted. Muslimske gravferdsbyrå anbefaler dem heller ikke til sine kunder. Noen pårørende kan likevel ønske dette, og eksempelvis bruke kiste kun til transport, for deretter å gravlegge den døde i sitt svøp, eventuelt med hjelp av enkle planker. Muslimske organisasjoner ønsker at de som arbeider med gravferder skal være fleksible i møte med dem som ønsker tradisjonelle gravferder.
Sorguttrykk
Det er et ideal i islam at dødsfall aksepteres som Guds vilje. Uttrykt sorg er en naturlig menneskelig følelse og en måte å vise kjærlighet til avdøde, men islam fraråder høylytt klage og jammer etter et dødsfall. Likevel er det aksept for gråt og sterke sorguttrykk. Det blir derfor lagt vekt på at alle skal trøste hverandre og at de sørgende ikke skal være alene. Noen ganger kan en religiøs leder tilkalles for å støtte og veilede dem som tilsynelatende ikke lar seg trøste.
Minnesamvær
Ulik praksis for ulike grupper. Noen kan leie lokaler for minnesamvær rett etter en gravferd. Det er vanligere å arrangere en felles samling senere for å be for avdøde.
Organdonasjon og obduksjon
Muslimske lærde har ulike oppfatninger av organdonasjon. Noen religiøse ledere anbefaler organdonasjon som en god handling. Muslimer ønsker å unngå rutinemessige obduksjoner, for å respektere legemet og unngå utsettelser av begravelsen. Nødvendig obduksjoner aksepteres, men etterlatte kan oppleve dette som en stor påkjenning. Noen kan ha behov for å få diskutert obduksjonen med en religiøse leder.
Tilbake til forsiden