English
Arendalsuka er demokratiets hektiske og heseblesende lekeplass. Det går fort i svingene, derfor er det behov for et roligere pusterom. Langsomsamtalen er ment å være nettopp det: En rolig og respektfull prat mellom ulike religions- og livssynsledere om et gitt tema. I år dreier samtalen seg om forståelse av det hellige.
Hva menes med begrepet hellig? Bruker forskjellige religioner begrepet ulikt? Hva kan egentlig regnes som hellig i det mangfoldige, livssynsåpne samfunnet? Dette var noen av spørsmålene som årets langsomsamtale hadde som mål å besvare.
Human-etikeren, jøden, muslimen, katolikken og lutheraneren
Dagens panel bestod av Kari Mangrud Alvsvåg, biskop i Den norske kirke, Christian Lomsdalen, styreleder i Human-Etisk Forbund, Senaid Kobilica, styreleder ii Muslimsk Dialognettverk og sjefsimam, i Det islamske fellesskap Bosnia-Hercegovina i Norge, Sigurd Markussen, sogneprest i Den katolske kirke i Arendal og Joav Melchior, rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund.
Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), ledet langsomsamtalen. Hun stilte det første spørsmålet til biskop Kari Alvsvåg: Hva legger hun i begrepet hellighet?
– Jeg tenkte før denne samtalen at selve ordet hellig er blitt sekularisert, at folk bruker det om ting som er viktig for dem, sa hun.
Eksempelvis at «fredagen er hellig for meg», at det hellige, for mange, er noe man vil beskytte, mens i religionsvitenskapen er det hellige noe som er adskilt fra det verdslige.
Joys ba om en presisering: Hva er hellig for Den norske kirke?
– Vi har vigslingsritualer for å vigsle eksempelvis en kirke til å være et hellig hus, eksemplifiserte Alvsvåg.
Joav Melchior, rabbiner i Det Mosaiske Trossamfund, brukte sabbaten som eksempel. Den er noe som skiller seg fra hverdagen, og blir hellig for oss.
– Nå er vi ferdig med de seks hverdagene, og nå kommer vi til en dag som er annerledes og som skiller seg ut.
Ekteskapet er et annet eksempel, ifølge rabbiner Melchior:
– Jeg giftet meg med min kone, derfor er vi hellig for hverandre. Jeg er ikke for henne som alle andre mennesker, og hun er ikke for meg som alle andre mennesker. Vi har satt en ramme rundt vårt forhold og helliggjort det.
Det samme kan man si om det norske flagget, som er gjort til noe mer enn et stykke tøy, mente Melchior. Menneskerettigheter likeså. Det hellige er noe veldig generelt, men som blir skilt ut, og derfor helliggjort. Det kan skje innenfor en religiøs ramme, men også utenfor.
Joys sendte neste spørsmål til Senaid Kobilica, styreleder i Muslimsk Dialognettverk, og hovedimam i sin moské: Handler det hellige om respekt for Gud, eller om respekt for mennesker?
Når noe er hellig, dreier deg seg automatisk om Gud for mennesker, og det er ingen spøk, men Gud har en annen tilnærming, forklarte Kobilica. I sin siste preken fortalte profeten at Gud har gjort de troendes liv, deres eiendom og deres ære til noe hellig. Fra vårt perspektiv, og når man ser vanlige folks forståelse av hellighet, knyttes det ofte til Gud, og bare der, men Gud tar det ned, og forsøker å gjøre det til noe som angår mennesker og som har med oss å gjøre – som noe vi trenger, forklarte Kobilica.
Joys vendte seg så til Sigurd Markussen, katolsk sogneprest i Arendal: Er det det samme for katolikkene?
Markussen svarte at i katolsk kontekst er det hellige noe som er ukrenkelig.
– Om noen krenker noe som er hellig for meg, rører det ved noe som er utrolig dypt, sa Markussen som la til at han opplevde det som krenkende også når noen bevisst skjendet noe som ikke var hellig for ham, men som er hellig for andre grupper, slik som når Koranen blir brent.
Christian Lomsdalen, styreleder i Human-Etisk Forbund, mente begrepet hellig ikke ga noen mening om man ikke inkluderer et«gudeperspektiv».
– Jeg synes ikke at begrepet hellig gir så mye mening. Bruker man det for eksempel på fredagstaco, blir det hakket for sekulært, selv for meg.
Hellige hus?
Joys penslet så samtalen inn på hellige rom. Tradisjonelt har gudshus vært oppfattet som hellige. Lenge hadde vi en politiinstruks som sa at man skulle være varsom med å hente flyktninger ut av kirkerom. Det er fjernet.
– Er det en form for helligbrøde?
– Jeg synes i hvert fall det er et tap for samfunnet vårt, svarte Kari Alvsvåg fra Den norske kirke. Muligheten til å søke asyl i et hellig hus i en tid i livet hvor man trenger beskyttelse er noe rettsstaten Norge burde ha rom for, mente hun.
Katolikken, Sigurd Markussen, var enig:
– De menneskene det angår er en utsatt gruppe, og har det veldig vanskelig. Så det er jo et pusterom for dem. Det er et tap at det ikke kan være et fristed i hellige rom.
Også Christian Lomsdalen var til dels enig i at det var synd at politiinstruksen ble endret, men hadde noen prinsipielle spørsmål knyttet til det å anse gudshus som de eneste stedene mennesker i nød kan søke tilflukt i.
– Ville man akseptert at jeg stilte min generalsekretærs kontor til rådighet for en tilsvarende asylant?
Senaid Kobilica så Lomsdalens poeng, men mente at løsningen ikke var å fjerne muligheten til å søke tilflukt, men å prøve å utvide den.
– Slik at dere (Human-Etisk Forbund) kunne gjøre det, vi kunne gjøre det og andre gudshus kunne gjøre det.
Joav Melchior mente at man ikke uten videre kunne stille et kontorlokale til disposisjon for mennesker på flukt, ettersom man trengte en ramme rundt en slik ordning, gjerne basert på tradisjoner. Han mente det likevel var mulig å se for seg at også en ikke-religiøs livssynsorganisasjon kunne gjøre det.
– Om HEF valgte å dedikere et rom for flyktninger, eksempelvis til ateister på flukt, synes jeg man burde respektere det.
Ved å sette en slik ramme rundt rommet ville de ha helliggjort det, mente Melchior, hvorpå Kobilica repliserte spøkefullt:
– De helliggjør ikke, de humaniserer.
Hellig mat?
Joys vendte så oppmerksomheten mot matbordet, nærmere bestemt diettregler. Hun henvendte seg til Melchior, ettersom jødene har de mest omfattende reglene for hva slags mat man spise, og hvordan den skal tilberedes.
– Dere har mange diettregler som gjør at det er vanskelig for oss å spise middag sammen. Er disse reglene hellige?
– Ja, det er de. Å vanhellige disse reglene gjør at det oppleves som at verden går under, svarte Melchior.
Han viste til et nylig eksempel fra norske fengsler, hvor to jødiske fanger som ikke har fått servert kosher-mat, har gått ned mange kilo i vekt. Fengselsvesenet har ikke vist forståelse for hvor viktig religiøst betingede diettregler er for dem de gjelder.
Kobilica slo at det samme i stor grad gjelder muslimer.
Koran-brenning
Joys innledet neste, alvorstunge tema, skjending av hellige tekster, ved å spørre humanetikeren, Lomsdalen, om han ville blitt krenket dersom noen brant menneskerettighetserklæringen?
– Det ville jeg nok ikke, forklarte Lomsdalen som kunne fortelle at HEF faktisk har lagt ut video av noen som tenner på og brenner humanistmanifestet.
Joys vendte seg så til Kobilica:
– Er det annerledes med brenningen av Koranen?
– Det er viktig å forstå konteksten, forklarte Kobilica. Muslimer er opplært til å holde Koranen på en spesiell måte, fortalte han.
– Vi kan ikke legge Koranen på gulvet, men på kneet.
Kobilica har egne erfaringer fra Bosnia, hvor ødeleggelse av Koranen ble utført av de samme menneskene som forsøkte å utslette den muslimske befolkningen i landet.
– De som brenner bøker står ikke for ytringsfrihet, de står for hat. De er arvtagere av dem som brente jøder. Det er sagt flere ganger: De som brenner bøker, de kommer også til å brenne mennesker, sa Kobilica.
– Det gjør også vondt fordi denne boken har en spesiell plass i våre liv. Det er ikke verdens ende når de brenner den, men det viser at vi har sykdom i samfunnet. For vi må leve sammen. Vi må dele luften, vi må dele friheten.
Melchior vendte seg mot Lomsdalen, og mente at det å tråkke på humanistsymbolet også ville være en mangel på respekt, og han ville ikke selv være komfortabel med å gjøre det.
– Jeg er ikke voldsomt uenig med dere, svarte Lomsdalen.
–Lomsdalen mente det å brenne hellige bøker var en fæl handling, men det betyr ikke at det bør forbys i seg selv. Han påpekte imidlertid at dersom brenning av bøker kombineres med hatefull tale og handlinger, kan slike aksjoner krysse over i en forbudt sone.
– Å gjeninnføre blasfemiparagrafer, som tar liv i andre deler av verden, er ikke veien å gå. Men politiet må følge med og bruke eksisterende lovverk. Og så er det viktig at resten av samfunnet er tydelig på at dette er drittsekkoppførsel.
Sigurd Markussen oppfattet det som ekstra ille at Koran-brennerne i Sverige søkte om, og fikk, tillatelse fra politiet til å brenne muslimenes hellige bok.
– Det blir en ekstra krenkelse, fordi det da ikke bare er den gjengen som gjør det, men de vil ha med hele Sverige på at dette er helt greit.
– Det er et resultat av lovgivningen i Norge og Sverige at du må søke om tillatelse for å demonstrere på denne måten, forklarte Lomsdalen, som påpekte at politiet ikke gjør noen innholdsvurdering når de mottar slike søknader.
Kobilica slo fast at politiet ikke var å klandre for Koran-brenningene.
– Politiet er gode folk, de gjør bare jobben sin, sa han og påpekte at det var politikerne man måtte se til få til en endring.
– Politikerne må skjønne at han som brenner Koranen, gjør det ikke fordi han har lyst til å brenne Koranen. Han gjør det fordi han ønsker å deportere muslimer.
Han slo fast at situasjonen var alvorlig og brukte et bilde hvor vi alle sitter i en båt, hvor det befinner seg en mann som borer hull i båten, mens vi alle sitter stille uten å gjøre noe.
– Hva kommer til å skje? Det som kommer til å skje er at vi alle drukner. Det er uttrykk for hat. Det har vi bosniere opplevd, mellom -92 og -95. Først propaganda, brenning av bøker, så forsøk på å utrydde oss alle. Dette må stoppes!
Kari Alvsvåg mente at løsningen lå i å mobilisere sammen, for at ikke SIAN skal få oppmerksomhet. Vi må bygge opp en demokratisk beredskap, som ikke er naiv, men oppdager når noen har vondt i sinne, mente hun, og den må vi skape i fellesskap.
15. august 2023
