Negativ sosial kontroll – et religionsspørsmål?

Har tros- og livssynsledere et spesielt ansvar for å forhindre negativ sosial kontroll? Et enstemmig panel bestående av representanter for ulike tros- og livssynssamfunn var enige i et overordnet ja til dette spørsmålet. 

Seniorrådgiver Niels Fredrik Skarre i STL ønsket velkommen til årets «langsomsamtale» i regi av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn og Norges Kristne Råd.

Han åpnet med å peke på «den store elefanten i teltet».

– For når man knytter begrepene religion og negativ sosial kontroll sammen, må vi erkjenne at mange først og fremst vil høre ordet «islam». Alle som sitter her på scenen med meg, vet at vi ikke skal samtale om et problem som er knyttet til én religion alene. Men, vi er også klar over at vinklingen i den offentlige debatten, slik den så ut gjennom vinteren og våren, ofte er så ensidig at dette fort kan bli den rådende oppfatningen i samfunnet.

Religiøse ledere har et særskilt ansvar

Han henvendte seg mot panelet som sto klare til å ta den vanskelige, men helt nødvendige samtalen: «Negativ sosial kontroll – et religionsproblem?». Han åpnet med spørsmålet:

– Får negativ sosial kontroll en ekstra tvist når gud og troen er en del av pakka?

Panelet tok den vanskelige samtalen.

Sokneprest Sigurd Markussen i Den katolske kirke: – Det er nok annerledes om det er religiøs leder enn når det er familie, det kan lett bli en negativ opplevelse hvis Gud blir med i pakka. Vi har et overordnet ansvar. Det beste er å legge til rette for å snakke om det, for å identifisere utfordringene.

Sara Faugstadmo Berg, pastor i Oslo Sentrum Baptistkirke: – Det er like mye foreldre og venner som kan «snakke på vegne av Gud». Så når vi bruker et språk som «dette mener Gud» gir vi oss selv en makt til å kunne utøve negativ sosial kontroll, sier hun og påpeker at vi ved å ha gud med i miksen har en annen makt: – Vi møter mennesker i sårbare situasjoner, som kommer til oss for veiledning. Da har vi et ansvar for å møte dem med gode intensjoner, kjærlighet og velmenende råd – ikke med skam, fordømming og så videre. Ja, det gir oss et spesielt ansvar.

Nestleder Jamil i Muslimsk dialognettverk: – Jeg vil ikke betrakte det å prøve å påvirke barna mine som negativ sosial kontroll, sier han, men advarer mot å bruke gudsmot barn. – Vi har et ansvar, ofte noe vi legger på oss selv ut ifra teologisk frihet (ikke noe juridisk ansvar, med andre ord.) Mange religiøse og teologiske ledere har ikke nok kompetanse. Her trenger man bindeledd og kompetanseheving av imamer, sier han og forteller om erfaringene med familier som tar kontakt: – Når foreldre tar kontakt med moskeer handler det ofte om maktesløshet. Her har ledere et ansvar. Foreldrene søker råd hos lederne, da er det viktig at de har kompetanse – både om samfunn og teologi.

Leder Øystein Amundsen i Siste Dagers Hellige: – I alle miljøer, enten det er idrett eller religiøse, finnes grobunn for kontrollmulighet, ledere har derfor et særlig ansvar. Det kan også innebære positiv sosial kontroll i å være strenge ledere, å være den som setter ned foten og sier tydelig fra.

Leder Christian Lomsdalen i HEF: – Det er komplisert fordi det ikke alltid oppleves som et ønske om å gjøre noe negativt fra den som gjør det – men tvert imot ofte gjøres med et kjærlig ønske om å gjøre det som er riktig for sin familie eller menighet, sier han. Men understreker at man likevel risikerer å påføre skam ved å legge føringer på hvordan man kler seg, hvilken partner man skal ha: – Det er en form for negativ sosial kontroll. Om enn så mye kjærlighet man legger i det.

Ja! Ledere har et spesielt ansvar.

Når det gjelder spørsmålet om tros og livssynsledere har et spesielt ansvar oppsummerer generalsekretær i NKR, Erhard Hermansen:

– Ja, har dere sagt, og ja, mener jeg.

Han utdyper:

– Det er som Sara begrunner: Fordi vi har gud med inn i miksen og møter mennesker i sårbare situasjoner.

Han peker også på det som Sigurd Markussen sier om den faglige og kulturelle bakgrunnen:

– Som du sier Sigurd: Jeg ser at noen bærer med seg negativt nedarvet kultur som innebærer negativ sosial kontroll. Da, om ikke lederne aktivt adresserer og går mot det, så kan det bidra til å forsterke ukulturen ytterligere.

Erhard uttrykte et ønske om mer gjennomsiktighet, noe nettopp samtaler som dette åpner for.

– Jeg ser også at de som blir med i økumeniske fellesorganisasjoner har utviklet seg i mer åpen og positiv retning. Utfordret på sine tanker og handlingsmønstre. Som gjennom å erfare andres selvkritikk har gitt positive bidrag til egne.

Erhard har ikke vært alene om denne opplevelsen. Denne samtalen, hvor alle bidro med egne perspektiver og erfaringer, viste at tros- og livssynssamfunn gjerne deler åpent, også om vanskelige temaer.

Dialog som demokrativerktøy

I årets langsomsamtale fikk vi oppleve et panel som tydelig hadde ulike meninger og perspektiver på temaet, men som likevel ønsket å møtes for å finne en felles vei sammen.

For i vårt mangfoldige samfunn er det nettopp dialogen, særlig den vanskelige men helt nødvendige, som står frem som vår tids viktigste verktøy for demokrati. Den gode dialogen har en opplysende og samlende kraft der debatter raskt ender i steile og polariserte fronter.

Samtalen ble strømmet, se hele her!