English
Når de politiske partiene denne våren vedtar sine partiprogram, er det heldigvis bred enighet om at vi trenger en mer mangfoldig livssynsbetjening i våre offentlige institusjoner.
Av Birte Nordahl, generalsekretær i STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn) og Anne Hege Grung, forskningsdekan og professor interreligiøse studier ved Det Teologiske Fakultet (UiO). Opprinnelig publisert i Vårt Land (09.05.2025)
Mange mennesker vil i løpet av livet ha et behov for noen å snakke med om eksistensielle spørsmål, eller å bli møtt med en eksistensiell omsorg som ivaretar eget livssyn. Temaer i slike samtaler kan være religiøse, eksistensielle og etiske. Behovet kan melde seg når vi ligger på dødsleiet, er i krise, sorg eller strever med å finne mening med tilværelsen. Offentlige institusjoner som huser mennesker i utsatte eller sårbare posisjoner er for eksempel sykehus og sykehjem, forsvaret, institusjoner i kriminalomsorgen eller institusjoner for høyere utdanning.
Det er en etablert praksis i Norge å tilby pasienter, sykehjemsbeboere, vernepliktige og annet personell i forsvaret, innsatte og studenter en form for livssynsbetjening i disse institusjonene. Det er i all hovedsak prester fra Den norske kirke som har hatt dette ansvaret, og mange har vært inkluderende i sin profesjonelle praksis.
Gledelig utvikling og kompetanseheving
For mennesker som har sin livssynsstilhørighet et annet sted har tilgangen til åndelig og eksistensiell omsorg fra profesjonelle fra eget livssynssamfunn ofte vært begrenset eller fraværende i offentlige institusjoner. Dette er i langsom endring til det bedre, og det er nå etablert en utdannelse på masternivå ved Det teologiske fakultet, UiO, (LES-masteren) der personer fra livssynssamfunn utenfor den norske kirke kan skaffe seg den nødvendige kompetansen til å gå inn i roller knyttet til profesjonell ekstistensiell omsorg ved offentlige institusjoner. Det mangler imidlertid en større satsning for å kunne bygge ut tilbudet slik at Norge kan ivareta sine menneskerettslige forpliktelser for å sikre likebehandling i befolkningen. Det er en demokratisk utfordring å sikre at livssynsbetjening i offentlige institusjoner gjenspeiler livssynsmangfoldet i befolkningen i langt større grad enn tilfellet er i dag.
Denne våren har det skjedd en svært gledelig utvikling i dette feltet: I løpet av landsmøtesesongen har nært sagt samtlige politiske partier vedtatt å gå på valg med programfestet ønske om en mangfoldig livssynsbetjening i offentlige institusjoner. Vi forventer derfor at regjeringens nye strategi for tros- og livssynsfeltet, som kommer i løpet av våren, setter dette høyt på agendaen.
Norge kan bli foregangsland
Mangfoldig livssynsbetjening, eller chaplaincy som det heter på engelsk, er ikke nytt. USA, England og Nederland kommet mye lenger enn Norge med systematisk utbygde mangfoldige chaplaincy-tjenester og tilhørende mulighet for utdanning. Til og med Danmark fikk sin første sykehusimam mer enn ti år før Norge. Likevel har Norge all mulighet til å bli et foregangsland, og ett av stikkordene her er pluralisering av velferdstjenester – som livssynsbetjeningen jo er et eksempel på.
Feltet er allerede i endring og spennende pionerarbeid finner sted. Eksempler på dette er Livssynsåpent samtalesenter på Universitetet i Oslo, Forsvaret tros- og livssynskorps og Samtaletjenesten på St. Olavs Hospital i Trondheim, som alle har transformert den gamle prestetjenesten til ulike modeller for mangfoldig livssynsbetjening som i større grad møter studentenes, forsvarspersonalet og pasientenes livssynsmessige behov.
I påvente av tydeligere politiske føringer for feltet og strukturelle avklaringer har dette pionerarbeidet vært muliggjort av godt samarbeid mellom tros- og livssynssamfunnene, modige enkeltpersoner som går foran for å forme nye roller. Endringen har i stor grad kommet fra feltet selv.
Et inkluderende samfunn kommer ikke av seg selv
Vi har invitert enkelte av disse pionerene sammen med toneangivende forskere på chaplaincy fra inn- og utland, religiøse ledere og praktikere fra offentlige institusjoner i Norge til en konferanse ved Universitetet i Oslo med tema «Chaplaincy og demokrati» denne uken.
I en urolig verden hvor demokratiske verdier og institusjoner er under press er det viktig å løfte frem og videreutvikle fagtradisjoner som ivaretar mangfold og likeverd. Chaplaincy, eller mangfoldig livssynsbetjening, er et godt eksempel på nettopp dette.
Demokratiet beror både på anerkjennelsen av hvert enkelt menneske og opplevelsen av likebehandling i møte med det offentlige. Det fordrer god mangfoldsforståelse å bygge et slik samfunn. For å sikre demokratiet må vi derfor jobbe frem mangfoldige tilbud. I Chaplaincy finner vi koblingen mellom den retten til tros- og livssynsutøvelse og eksistensiell omsorg for mennesker i utsatte posisjoner som i en lang eller kortere periode av livet befolker en offentlig institusjon.
Et trygt og inkluderende samfunn som favner både majoritet og minoriteter, kommer ikke av seg selv. Det må villes og kjempes frem, og er helt avhengig av faglig og politisk vilje og handling. Feltet er i allerede i endring, og vi ser frem til å følge utviklingen videre.
9. mai 2025
