English
Av Ingrid Rosendorf Joys
Tillit er et smøremiddel som får samfunnsmaskineriet til å fungere mer effektivt. I Norge er vi velsignet med høy grad av tillit – mellom borgerne og myndighetene, og borgerne imellom. Tros- og livssynssektoren er ikke noe unntak, men tilliten må gå begge veier. Dersom myndighetene begynner å behandle tros- og livssynssamfunn som noe mer suspekt enn andre norske organisasjoner, vil det nødvendigvis gå ut over tilliten myndighetene nyter godt av i tros- og livssyns-Norge.
Den nye politiske situasjonen med en mindretallsregjering åpner for omkamp på en rekke felt, inkludert den nye trossamfunnsloven.
Det er bakgrunnen for en artikkel i Aftenposten (27.2.2020), hvor Kari Henriksen fra Arbeiderpartiet lanserer forslag om endringer i den nye trossamfunnsloven, som etter planen skal vedtas i løpet av våren.
Forslagene er som følger: 1. Å heve antallskravet til 500 medlemmer for å kvalifisere til registrering og tilskudd. 2. Å innføre strengere kontroll med tros- og livssynssamfunnene. 3. Å innføre et krav om at trossamfunnene må signere en samfunnskontrakt hvor de forplikter seg til å følge norsk lov.
Begrunnelsen bak disse forslagene er at: «Det i dag foregår diskriminering, negativ sosial kontroll, kvinneundertrykking, homoterapi og radikaliseringsaktiviteter innenfor ulike tros- og livssynssamfunn».
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), som representerer bredden av tros- og livssyns-Norge, ønsker et tettere samarbeid med myndighetene velkommen. Norske tros- og livssynssamfunn tåler innsyn, og har godt av utsyn. At det å tidoble antallskravet fra 50 til 500 i den nye loven er en god måte å gjøre det på, er STL imidlertid ikke enig i.
Det finnes utfordringer å ta tak i rundt omkring i norske menigheter. Det er imidlertid ikke slik at alle de problemene det henvises til er utbredt i tros- og livssynssamfunn flest. De trossamfunnene som påviselig har en problematisk praksis er dessuten i de fleste tilfeller for store til å rammes av en økning i antallskravet.
Når det gjelder forslaget om økt tilsyn er STL åpne for det, og kan gjerne bistå fylkesmennene med et eventuelt slikt arbeid. Tanken om større oversikt og tilsyn er god, men resultatet av å heve antallskravet kan bli det motsatte. Menigheter som er for små til å bli registrert og motta tilskudd vil ikke nødvendigvis bli borte, eller slå seg sammen. I stedet kan de komme til å forsvinne fra «radaren». Vil det gi myndighetene økt kontroll?
Til forslaget om å avkreve signering av en samfunnskontrakt er det bare å si at vi alt har en slik ordning. Alle borgere i dette landet, enten de tilhører et tros- eller livssynsamfunn eller ikke, er forpliktet til å følge norsk lov. Det samme gjelder norske virksomheter, uansett form eller formål.
Å kreve en særlig kontrakt, eller erklæring, fra tros- og livssynssamfunn, som andre organisasjoner ikke trenger å forholde seg til, er med på å skape, eller kanskje forsterke, et inntrykk av at religioner og livssyn er noe problematisk og farlig.
Det gjenspeiler ikke virkeligheten. Tros- og livssynssamfunn er en meget stor og viktig del av det norske sivilsamfunnet. Mer enn åtte av ti nordmenn er medlem av et registrert tros- eller livssynssamfunn. Her legges det ned store mengder frivillig arbeid, noe som kommer både medlemmene og storsamfunnet til gode.
Utover å dekke åndelige behov, og sørge for at livets store overganger markeres slik de fortjener, tilbyr tros- og livssynssamfunnene fellesskap det er vanskelig å finne paralleller til i andre organisasjoner. Tros- og livssynssamfunn tilbyr også praktiske tjenester av samfunnsnyttig art. Språkkurs, jobbsøkerkurs, kor, eldretreff, barne- og ungdomsaktiviteter og mye mer. For nyankomne innvandrere blir trossamfunn ofte den raskeste veien inn i det norske samfunnet. Et fellesskap og landingsplattform hvor de kan få hjelp til å orientere seg i alt det nye, samtidig som de får dempet savnet av det gamle.
I forslaget til ny trossamfunnslov står det: «Trossamfunn og religiøse organisasjoner var de første og helt sentrale drivkreftene bak utviklingen av skolesystemet, helsevesenet og omsorgstjenestene for sårbare barn, rusavhengige, utstøtte, psykisk syke og eldre. Fortsatt gjør ulike tros- og livssynssamfunn en uvurderlig innsats for å bøte på ensomhet, utenforskap, omsorgssvikt og sosial nød.».
Det finnes utfordringer med både uskikk og lovbrudd i tros- og livssynsamfunnene. Gitt at de fleste nordmenn er medlem av et registrert tros- eller livssynssamfunn ville det vært statistisk urealistisk å forvente noe annet. Brudd på norsk lov finner imidlertid sted i alle typer organisasjoner, inkludert politiske partier. Når slikt skjer er det de ansvarlige individene som skal straffes, ikke kollektivet.
Den nye loven er arbeidet frem gjennom flere år. STL opplever at prinsippet om det livssynsåpne samfunnet, som vi vet at også Henriksen er en varm tilhenger av, for alvor er knesatt i utkastet til ny lov, så vel som den medfølgende stortingsmeldingen.
Det ville vært svært beklagelig om lovforslaget i tolvte time blir endret slik at dette bildet forandrer seg. Særlig gjelder dette forslaget om en rent symbolsk samfunnskontrakt som skal undertegnes av tros- og livssynssamfunnene. Et slikt krav vil mistenkeliggjøre en hel samfunnssektor. Det er å ta et stort skritt bakover for et land som på mange måter viser vei for resten av verden når det gjelder å legge til rette for at alle borgere kan leve ut sin tro eller sitt livssyn i et samfunn som vektlegger likebehandling og like rettigheter for alle.
Samarbeidet mellom norske tros- og livssynssamfunn, blant annet gjennom STL, vekker oppsikt i andre land. Og det hele bygger på tillit. Forslaget om en kontrakt hvor tros- og livssynssamfunnene forplikter seg til å følge norsk lov mer enn antyder at akkurat denne delen av det norske sivilsamfunnet ikke gjør det per i dag. Det er ikke med på å bygge tillit og fremme det gode samarbeidet mellom norske tros- og livssynssamfunn og myndighetene.
Dette er en lengre versjon av en kronikk som ble publisert i Aftenposten 2.3.2020.
Foto: Evelyn Pecori
10. mars 2020
