Frokostmøte: Hva menes med «livssynsåpen»? 

Tirsdag 24. september inviterte STL til frokostmøte med tema «livssynsåpen»: Hva skal begrepet romme, hvem kan bruke det og hvilken virkning har det?  

Debatten om begrepet «livssynsåpen» har engasjert bredt i spaltene i Vårt Land siden i sommer, derfor var det på tide å samles ansikt til ansikt.  

Generalsekretær i STL, Birte Nordahl ønsker velkommen. Fra venstre: Niels Fredrik Skarre, Ass. generalsekretær i STL, Åste Dokka, kommentator i Vårt Land, Steinar Eraker, seniorrådgiver i Kirkens Bymisjon, Marianne Brekken avdelingssjef i KFUK-KFUM. 

Generalsekretær i STL, Birte Nordahl, ønsket velkommen til panel og tilhørere, og påpekte at samtidig som diskusjonen ble flyttet ut av avisspaltene, presiserte at dagens samtale skulle avgrenses til å handle om begrepsbruk og definisjon av «livssynsåpen», men ikke «diakoni», som også har vært sentral i debatten. 

Politisk rådgiver i STL, Anders Garbom Bjørklund, ledet debatten fra scenen. Det var mange deltakere, så panelet ble delt i to. 

Det historiske bakteppet 

I første panel satt professor Sturla Stålsett v/ Menighetsfakultetet, Marianne Brekken, avdelingssjef i KFUK-KFUM, Steinar Eraker, seniorrådgiver i Kirkens Bymisjon, Åste Dokka, kommentator i Vårt Land og Niels Fredrik Skarre, assisterende generalsekretær i STL. 

Sturla Stålsett formet begrepet «det livssynsåpne samfunn» da han ledet utvalget som skulle utmeisle en ny tros- og livssynspolitikk, et arbeid som resulterte i NOU 2013:1 «Det livssynsåpne samfunn». Stålsett fikk ta ordet først.  

Han forklarte at begrepet ble foreslått som en erstatning for «det livssynsnøytrale samfunn». Målet var å bevege seg bort fra sekularismens krav til nøytralitet hvor tro og livssyn ble privat og usynlig. Som motsats skulle det livssynsåpne samfunn legge til rette for at alle, med sin tro eller livssyn, fullt, helt og trygt skulle kunne være seg selv, like mye i offentlige som i private rom. Et slikt samfunn skal også være betinget av likebehandling og aktivt understøtte tros- og livssynssamfunn, uten å skille mellom majoritet og minoritet. 

Det livssynsåpne samfunn i praksis? 

Mikrofonen gikk videre til Marianne Brekken, som representerte KFUK-KFUM, den organisasjon med en kristen forankring som først tok i bruk begrepet «livssynsåpen». Begrunnelsen lå i fellesskapet de tilbyr: Det beskriver hva de inviterer inn i, og hvordan de møter barn og unges behov i et mangfoldig samfunn. Selv om KFUK-KFUM har en kristen forankring, og dermed ikke er nøytral, favner det brede arbeidet et fellesskap uavhengig av tro, hvor hver og en kan stille med sin identitet. De mener selv at dette er en del av det livssynsåpne samfunn i praksis, ikke bare som en abstrakt idé. 

Steinar Eraker, fra Kirkens Bymisjon delte disse betraktningene. Også Kirkens Bymisjon, som er tydelig kristelig forankret, pekte på at deres behov dukket opp da de skulle skape fellesritualer for et mangfold hvor alle skulle føle seg hjemme, uansett tro eller ikke-tro. 

Eraker henviste til definisjonen i NOU 1:2013 som peker på åpne rom for ulike livssyn som behandles likeverdig. I det de kaller livssynsåpne samlinger ønsker de nettopp å skape et rom hvor alle kan være seg selv med sitt personlige livssyn. 

Ikke for kristne organisasjoner?

Fra venstre: Steinar Eraker fra Kirkens Bymisjon, Marianne Brekken fra KFUK-KFUM, professor Sturla Stålsett, og Anders Garbom Bjørklund, politisk rådgiver i STL.

Åste Dokka startet med å takke Sturla for begrepet «livssynsåpen», som peker på at det er rom for alle. Men hun presiserte at dette gjelder for samfunnet og i organisasjoner som for eksempel en fotballklubb – men ikke for kristne organisasjoner. Hun anerkjente behovet til diakonale organisasjoner for å kommunisere at man ønsket å ansette også folk som ikke er kristne, men var klar på at en organisasjon ikke kunne påberope seg å være kristen og livssynsåpen på samme tid. Hvordan kan man bære kristenhet i en ny tid, spurte Dokka, og konkluderte med at man kan bli for inkluderende. Faren er at saften blir så tynn at den til slutt ikke smaker noen ting. Kristenheten må bevares, hvis ikke mister vi de kristne, mente hun.  

Niels Fredrik Skarre støttet Dokka , hennes syn samsvarer langt på vei med STLs oppfatning i dette spørsmålet. Begrepet «livssynåpen» dekker noe på samfunnsmessig og strukturelt nivå – ikke enkeltaktører med en spesifikk forankring. Det er et knesatt prinsipp at det norske samfunnet skal være livssynsåpent, sa Skarre. Med en befolkning som blir stadig mer livssynsmangfoldig skal samfunnet sikre at folk ikke trenger å skjule sin tilhørighet. Når «livssynsåpen» brukes til å beskrive deler av en virksomhet med religiøs forankring, står vi i fare for å vanne ut meningsinnholdet. Det kan igjen hindre oss på veien mot visjonen om det livssynsåpne samfunn.  

– Alle ser ut til å dele målet, men det finnes kanskje en majoritetsblindhet? Den norske kirke kan ikke alene være garantist for livssynsåpenhet, sa Skarre. 

Skarre trakk også frem at andre aktører med tilsvarende forankring bevisst ikke bruker begrepet, som for eksempel Caritas og Blåkors. 

Varhet for majoritetsblindhet 

Brekken fortalte at KFUK-KFUM er vare på egen majoritetsblindhet og de vurderer egen begrepsbruk. Samtidig, utfordret hun STL: Kan begrepet ha betydning som abstrakt idé alene, uten forankring i praksis?  

Dokka anerkjente behovet hos kristne diakonale organisasjoner for å ville åpne for virkeligheten, men mener begrepet livssynsåpen blir feil og virker tilslørende. Hun oppfordret til å stå rakrygget i hvem man er og hvor man står. 

Eraker var uenig Dokkas påstand om at deres bruk av begrepet er tilslørende. For Kirkens Bymisjon er dessuten begrepet nyttig for å signalisere at andre enn kristne kan jobbe sammen med dem, og mente seg på grensen til mistenkeliggjort.  

– En organisasjon er ikke en person, men består av personer. Hensikten er at alle kan søke stilling hos oss, dessuten fungerer begrepet på gata. Det er verdt noe, poengterte Eraker. 

Skarre avsluttet oppsummeringsrunden ved å vise til STLs praksis på strukturelt nivå, hvor livsynsåpen handler om at religion og livssyn ikke må bli usynlig og hvor retten til å være seg selv, er vesentlig. 

Neste panel, vær så god 

Det var tid for sceneskifte og andre halvdel av dagens panel tok plass på scenen. Her satt Thomas Erlandsen, prest i Aeropagos, Christian Lomsdalen, styreleder i Human-etisk forbund, Lars Laird Iversen, førsteamanuensis i sosiologi v/ menighetsfakultetet, og Niels Fredrik Skarre, STL. En skikkelig «gutteklubb», spøkte Anders Garbom Bjørklund. 

Fra venstre: Niels Fredrik Skarre, Ass. generalsekretær i STL, førsteamanuensis Lars Laird Iversen, Christian Lomsdalen, styreleder i Human-Etisk Forbund, Thomas Erlandsen, prest i Aeropagos og Anders Garbom Bjørklund, politisk rådgiver i STL. 

Først ut i dette «begrepsverkstedet» var det Erlandsen som hadde «tjuvstartet» med å lansere begrepet «livssynsinkluderende» i et innlegg i Vårt Land. Et begrep han ikke nødvendigvis syntes var perfekt, da han var bevisst den asymmetriske maktstrukturen som kan ligge i «inkludering». Erlandsen mente likevel at koblingen mellom diakoni og livssynsåpen skaper forvirring gjennom å blande et statlig mandat med et kristent livssyn, forankringen kan tilsløres. Han poengterte at livssynsåpen slik det brukes i forbindelse med diakoni allerede ligger i begrepet diakoni, men ser at det er behov for et pedagogisk hjelpemiddel: Diakoni kan møte stengte dører, det er et behov for å åpne og forklare begrepet.  

Med et nytt begrep på listen ble Christian Lomsdalen spurt om vi trenger enda flere begreper knyttet til livssyn?   

– Begrepet livssynsåpen er problematisk for alle livssynsaktører med en forankring og et primærsyn, sa Lomsdalen.  

Han foreslo begrepet livssynsmangfoldig, og trakk en parallell til humanistisk konfirmasjon. Den er åpen for alle, man trenger ikke bli medlem av Human-Etisk forbund. Men den er ikke livssynsåpen, fordi humanisme er et livssyn 

Lars Laird Iversen mente det kunne være hensiktsmessig å skille mellom arenaer og aktører. Er Menighetsfakultetet livssynsåpen? Iversen medga at han nok tenkte slik før, men kanskje ikke nå lenger – selv om det er et uenighetsfellesskap. Han pekte på en utfordring når noen både er aktører og tilrettelegger av arenaer, hva gjør det med tilliten? Er livssynsåpenhet noe som bør vokse frem, eller noe som må legges til rette for?, spurte Iversen. 

Skarre avsluttet denne delen av panelsamtalen med å minne om mangfoldets opplevelse og at STLs fellesskap heier på begrepet. Samtidig delte han en urolighet for at religion og livssyn ofte ikke adresseres eksplisitt som en del av mangfoldet i samfunnet, noe som gir en viss fare for usynliggjøring, både av noe som er viktig for enkeltmennesker og noe som potensielt byr på problemer for enkeltmennesker 

Livssynssalat? 

Begrepsverkstedet ble avsluttet med en runde med kommentarer fra paneldeltakerne. 

Iversen ville i likhet med Lomsdalen foretrukket «livssynsmangfoldig».  

Brekken mente det kunne ligge noe, både i «livssynsåpen arena» og «livssynsmangfoldig», for å beskrive en organisasjon som er kristen, demokratisk og opptatt av likeverd. 

Dokka sa seg enig med Lomsdalen om at utfordringer knyttet til makt og hierarki ikke løses av ord, og lanserte dagens mest humrevennlige forslag: – Hva med livssynsalat? 

Eraker pekte på at «livssynsåpen» er et særnorsk begrep, det lar seg ikke oversette til engelsk, og var mer opptatt av innhold enn teori. Ord og mening utløser noe hos mottaker, fortalte han, hva betyr det i praksis? Det er ingen grunn til å holde på begreper av prinsipp, sa Eraker, og understreket Kirkens Bymisjons rett til å være med å definere begrepet, . 

Stålsett pekte på forholdet mellom begrunnelse og verdier, og mente at både kristne og muslimske organisasjoner kan være livsynsåpne. Han konkluderte med at det viktigste formålet med begrepet «livssynsåpen» er brodden mot «livssynsnøytral». 

Nye perspektiver, men ikke to streker under svaret 

Samtalen ble avsluttet med en enighet om at dialogen hadde vært god og nyttig, og nye perspektiver hadde blitt åpnet opp. Men diskusjonen om «livssynsåpen» kun skal brukes på et strukturelt og teoretisk samfunnsnivå, eller mer praktisk, pedagogisk og konkret av religiøse organisasjoner, vil fortsette.  

STL følger spent med og vil bidra til debatten videre.