English
Vårt land tar på lederplass til orde for at vi i Norge skal rangere våre trossamfunn i en A- og en B-kategori. De advarer oss alle – og i særdeleshet frikirkene – om at likebehandling vil «utarme den norske kirkes arbeid (…)». Og videre at uten Den norske kirkes påvirkning vil det oppstå et vakuum i det norske samfunnet som «vil kunne endre vår kultur og vårt menneskesyn på en måte ingen kristne med gangsynet i behold vil være glad for».
Dette er sterke ord. Noen land tar til orde for at bare én religion, eller én variant av en religion er akseptert. Begrunnelsen går gjerne på at dette er nødvendig for å bevare samfunnet og hindre ytre påvirkning, ikke ulikt argumentasjonen i Vårt Lands leder. Vanligvis vil vi ikke sammenlikne oss med disse landene. Det finnes mange land som fungerer greit uten Den norske kirke (Dnk) som bærebjelke. Det norske samfunnet har hatt Dnk som deler av reisverket i 500 år. Det er likevel ikke slik at det er Dnk alene som er reisverket, eller som er enegarantisten for den norske kulturarv. Kulturarven eies og påvirkes av bl.a. kulturlivet og kunsten, av fagforeninger og frivilligheten – ikke minst kvinnebevegelsen – og av idretten og naturen. Likeverd og små forskjeller mellom høy og lav er et resultat av et samspill disse kreftene imellom.
Kulturen er i konstant endring. Den påvirkes av samfunnet: av migrasjon, teknologisk nyvinning, globale trender, sosioøkonomiske forhold og ytre påvirkning. Når samfunnet endres, vil kulturen endres. Endring er ikke ensbetydende med forfall.
Trond Bakkevig, som leder Oslo kommunes tros- og livssynsutvalg sier det slik: «Staten er for alle, mens kirken er for dem som ønsker å høre til». Det samme kan vi si om kulturarven. Vår kulturarv er for alle, og er skapt av alle. Ofte har det vært med en pris for minoritetene. Kulturen skal fortsatt skapes, nå i et tros- og livssynsmangfoldig samfunn.
Vårt land knytter kristne verdier tett opp til Dnk. Med tanke på fremskrivningene av medlemstall i Dnk lover det i så fall dårlig for kristne verdier her til lands. Heldigvis kan gode verdier finne sin begrunnelse og forankring i kristendommen mer generelt, så vel som i andre religioner eller livssyn. Statsminister Erna Solberg la i sin nylige samtale i Trefoldighetskirken med preses i Dnk, Helga Haugland Byfuglien, vekt på nettopp det. De verdiene som mange kristne vil betegne som «kristne» vil muslimer betegne som «muslimske», jøder som «jødiske» og endog ikke-troende som «humanistiske». Mange av dem vil man også finne i Menneskerettighetserklæringen og vil således bli betegnet som «universelle». Det framstår som underlig at Vårt Land knytter verdiene så tett opp til finansieringen av tros- og livssynssamfunn, og at en diskriminering av halvparten av befolkningen er noe man rett og slett må tåle for at en folkekirke med manglende oppslutning skal kunne holde stand.
Det går heldigvis bra i Norge. Mens religionsfriheten innskrenkes over hele kloden, har minoritetene gode kår i landet vårt. Dette er også takket være Dnks insistering på likebehandling sammen med resten av STL. Dette er ikke minst vesentlig når enkelte tar til orde for «oss» og «dem»-tenkning, når identitetspolitikken tar overhånd og ett konkret trossamfunn blir trukket frem som mørtelen som holder samfunnsstrukturen sammen, som i VLs lederartikkel. Deri ligger det også en trussel om at det kan få alvorlige konsekvenser for landet vårt dersom Dnk skulle bli behandlet som et hvilket som helst annet trossamfunn.
Mennesker har mange identiteter og skal ikke bli redusert til den ene. Når «deres identitet», «deres religion eller livssyn» blir satt opp mot «våre kristne verdier» eller «vår kristne kulturarv», er det grunn til å være på vakt – det bygger ikke pluralistiske samfunn, det splitter. Vi har for øvrig alle et ansvar for å imøtegå destruktive trekk i egen religion og tilhørende kultur.
Støtten til trossamfunn handler først og fremst om støtte til religiøse aktiviteter. Tros- og livssynssamfunnene legger til rette for etisk refleksjon og gir medlemmene en ramme for identitet og er en arena for utvikling av empati og solidaritet. Samfunnsoppgavene de løser kommer ofte i tillegg til gudstjenester og undervisning, og kommer hele lokalsamfunn til gode (barnekor, eldretreff, norskundervisning, ungdomsklubber og kvinnelag), og er ikke forbeholdt medlemmene. Dette gjelder mange tros- og livssynssamfunn og inngår i vår felles kultur. At Vårt Land mener at minoritetene må finansiere majoriteten, er et feilskjær. Det kan selvsagt ikke være slik at noen er likere enn andre – det vil i så fall være en endring i menneskesyn i landet vårt.
Ny finansiering må bygge på en annerkjennelse av at tros- og livssynssamfunnene er viktige samfunnsinstitusjoner. Den må forankres i prinsippet om likebehandling og ha framtiden som horisont: Norge er et tros- og livssynsmangfoldig samfunn.
Vi vil bli mer, ikke mindre, mangfoldige i tiårene som følger.
Dette innlegget ble publisert i Vårt Land13.5.2019.
15. mai 2019
