English
STLs årskonferanse 2023 handler om det som må kunne omtales som Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunns kjernevirksomhet: dialog. De to siste årene har STLs årskonferanser sett på religioner og livssyns ulike måter å forholde seg til henholdsvis den autoritære vendingen verden gjennomgår (2021) og krig (2022).
I år ser vi nærmere på hva religions- og livssynsdialog kan bidra med for å gjøre verden bedre og fremme fred, demokrati og menneskerettigheter. Hva kan man realistisk sett forvente å oppnå med denne typen dialogarbeid?
– 2020-tallet har vært et vanskelig og skremmende tiår, slår styreleder i STL, Trond Enger, fast i sin innledning til konferansen.
Vi har vært igjennom en verdensomspennende pandemi, så vel som den største landkrigen i Europa siden andre verdenskrig, hvor – utrolig nok – bruken av kjernevåpen diskuteres som en reell mulighet. Forhåpentligvis vil resten av tiåret utvikle seg til det bedre, og det må være lov å håpe at religioner og livssynssamfunn vil være en viktig del av en slik, mer positiv utvikling.
Tittelen på hennes foredrag er «Interreligious Dialogue – A Tool for Good, or Something Good in Itself?».
Religions for Peace har mer enn hundre religioner og livssynsorganisasjoner som medlemmer, forteller hun. Alt fra Vatikanet til urfolksgrupper er representert.
– Mer enn 8 av 10 mennesker i verden føler tilhørighet til en religion, eller regner seg som religiøse, fastslår hun og legger til:
– Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå i Norge.
Alle tror imidlertid på noe, legger hun til. Selv om det ikke nødvendigvis er religion.
Da Religions for Peace ble grunnlagt i 1970 var det som følge av at et lite knippe, ytterst dedikerte ledere bestemte seg for at FN trengte litt støtte. Menneskelig verdighet avhenger ikke bare av tilgang til rent vann og lignende nødvendigheter. Man har også åndelige behov.
Grunnleggerne av Religions for Peace var i sin tid svært bekymret for atomtrusselen og utsiktene til en kjernekrig.
– Er det ikke ironisk at vi, 50 år senere, også er dypt bekymret for kjernekrig?
Karam siterte biskop emeritus, Gunnar Stålsett: «Å sikre menneskelig verdighet er en pågående kamp. Man kan ikke oppnå det ved å fornekte menneskers tro.»
Sekulære ledere så raskt en mulighet til å bruke religiøse ledere til å gi et godkjentstempel på beslutninger og valg de hadde tatt. Uheldigvis fantes det religiøse ledere som var tilfreds med å spille en slik rolle og la seg bruke som verktøy.
Instrumentalisering går imidlertid begge veier, og religiøse ledere kan bruke politiske ledere til egne formål. En slik ordning med gjensidig utnyttelse er ytterst uheldig, mener Karam.
– Dette er en ordning laget i helvete, unnskyld språket, sier Karam.
At politisk og religiøs makt sammenfaller er ikke nytt. I Karams hjemland, Egypt, var det slik i oldtiden, da faraoene ble tilbedt som guder. Det er det sekulære skillet mellom religion og stat som er det nye, forteller hun. I mange land er det fremdeles slik at den politiske- og religiøse maktens agenda i stor grad er den samme.
Det er imidlertid aldri et flerreligiøst samarbeid med makten. Det er bestandig én religion som samarbeider med og favoriseres av den politiske makten. I India er det hinduismen, i Sri Linka og Myanmar er det buddhismen, i det muslimske verden er det islam.
Denne ordenen blir utfordret dersom religioner samarbeider med hverandre om å nå felles mål. Og når religioner samarbeider, noe som forutsetter kompromisser og ydmykhet, er det umulig for dem å bli ekstreme.
– Når religioner samarbeider for å nå felles mål er det en mulig å oppnå menneskelig verdighet, sier Karam.
Hun nevner også en annen typer interreligiøst samarbeide om noen svært konservative saker, som hun er adskillig mindre begeistret for. Man ser det i FN, hvor det systematisk stemmes mot visse menneskerettigheter, forteller hun. .
– Når man hører ordet «kjønn» bli nevnt, vet man at det blir en lang kveld.
I møte med slike representanter lønner det seg å spørre hva de mener om eksempelvis kvinners rettigheter, eller LHBT-rettigheter. Da får man raskt rede på hva de egentlig står for.
Disse gruppene, som møtes ofte, er svært selektive med hensyn til hvilke menneskerettigheter de velger å støtte. Men man kan ikke velge én menneskerettighet, slik som religionsfrihet, og se bort i fra de andre menneskerettighetene, slår Karam fast.
– Menneskelig verdighet vil aldri bli oppnådd om man velger kun én menneskerettighet.
Religioner vil bli, og blir, brukt mot menneskerettigheter. Det er ingen god utvikling. Det utgjør en fare.
– Har vi fått en verden som er mer demokratisk, mer velstyrt, med mer menneskerettigheter?, spør Karam. Hun fastslår at verden ikke har gått i den retning man har håpet, og kanskje forventet, og hun konkluderer med at religioner og livssyn må stå sammen for å få en bedre utvikling.
Sturla Stålsett, professor ved MF Vitenskapelig høyskole, var første respondent. To ting preger oss mennesker, slo professor Sturla Stålsett fast i sitt innlegg: Vi går og vi snakker.
– We walk and we talk.
Da Stålsetts far, Gunnar Stålsett, var ute og reiste tok han ofte med gaver til barna. En dag fikk de walkietalkier. De ble brukt til å snakke med, men uten at man nødvendigvis hadde noe å si. Det var likevel fint å være i stand til å kommunisere sammen på denne måten.
Walkietalkiens virkelige verdi kommer frem når det oppstår en krise. Det samme gjelder interreligiøs dialog.
– Man kan ikke kjøpe tillit. Det må skapes, sier Stålsett.
Interreligiøs dialog skaper tillit. Å «gå sammen», og snakke sammen, skaper tillit. Det gjør at man er forberedt når vanskelige hendelser inntreffer.
Lars Laird Iversen, førsteamanuensis ved MF Vitenskapelig høyskole, er mannen som har myntet begrepet: uenighetsfelleskap. STL har trykket dette begrepet til sitt bryst og bruker det ofte. Hva er et uenighetsfellesskap?
– Uenighet kan være destruktivt, det kan være uheldig, men det kan også være konstruktivt og kreativt. Uenighet kan gjøres godt.
Et uenighetsfellesskap betegner en gruppe som deler et problem, men har ulike syn på hvordan det bør løses. Hva slags fordeler kan en slik uenighet ha?
– Uenighet er dypt demokratisk, slå Iversen fast.
Klarer man å sette pris på uenighet kommer man vekk fra gruppetenkning. For å gjøre det må man komme bort fra det punktet hvor man er enige fordi det kjennes godt å være enige. Et uenighetsfellesskap forutsetter også at man kan slå seg til ro med at man ikke alltid får gjennomslag for sitt syn, og en annen forutsetning er at man er enige om hva som er fakta, noe som ikke alltid er like selvfølgelig i disse tider.
Er det forskjeller mellom dialog og uenighetsfellesskap? Det er en rekke likheter, men de er ikke helt det samme. Dialog er ofte mer formalisert. Man setter seg ned og fører dialog. Uenighetsfellesskap er ofte mer rotete. Dialog har ofte store og luftige mål. I dialogen er det et viktig mål å lære seg hverandre å kjenne bedre og man har gjerne et mål om å være åpne for å endre seg. I uenighetsfellesskap er det mer fokus på konkrete saker, uten at det nødvendigvis er noen mer ambisiøse mål involvert.
En annen forskjell er at i dialog, hvor målet er større kjennskap, er det ikke noe mål å «vinne». Men det å «vinne» er ikke nødvendigvis galt, mener Iversen. Ønsket om å få gjennomslag for sitt syn presser en til å gjøre sitt beste for å formidle sin posisjon og synspunkt.
De fleste miljøer, som vi alle hører hjemme i, er i grunnen uenighetsfellesskap. Vi er ikke alltid enige med oss selv, og langt mindre andre.
– Jeg blir alltid skeptisk når noen snakker om «våre» verdier og «vårt» syn.
Det er et stort mangfold i religiøse tradisjoner som nødvendigvis innebærer uenighet. Et spørsmål Iversen synes er interessant å få svar på i møte med religiøse er: Hva har vært de to-tre viktigste debattene innenfor din tradisjon?
Hva skjer når vi omformulerer «kulturelle og religiøse forskjeller» til «uenighet»? Er det respektløst, eller åpner det nye muligheter for forståelse?
Del to av årskonferansen blir innledet av Anne Hege Grung, forskningsdekan ved Det teologiske fakultet ved UiO. 
– Tros- og livssynsdialogen i Norge er en integrert del av samfunnet vårt. Og internasjonalt.
Spørsmål om bærekraft, krig, menneskerettigheter og så videre angår alle, inkludert religioner og livssyn. Tros- og livssynssamfunn må finne ut av hvor deres plass i disse diskusjonene er.
– Vi har internalisert dialogen slik at vi bærer med oss et helt kor av stemmer, sier Grung.
Hun påpeker at denne internaliseringen er verdifull. Vi har gått fra å lære om hverandre, til å lære av hverandre. Nå er vi kommet dit hvor vi lærer sammen.
– Vi trenger tykke, komplekse tros- og livssynsdialoger som inkluderer flere, slo Grung fast.
Siste del av årskonferansen består av en paneldiskusjon, ledet av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL.
Lena Larsen, leder av Oslo-koalisjonen, er også en fremtredende medlem av en norsk moské, og har derfor flere verdifulle perspektiver å komme med. Hun blir stilt følgende spørsmål:
– Hvilke refleksjoner har du gjort deg om hva dialog kan bidra til for å fremme tros- og livssynsfrihet?
– Jeg er veldig fascinert av kaleidoskoper, forteller Larsen. Ved å se i et kaleidoskop kan man observere et mangfold av mønstre. Da hun gikk inn i dette feltet opplevde hun å være en minoritet på flere måter. Både som muslim og som kvinne, hijabbærende sådan.
Hun slår fast at Oslo-koalisjonens erfaring er at intrareligiøs dialog, altså mellom ulike grupper innenfor én tradisjon, var mer effektivt enn interreligiøs dialog, på tvers av ulike tradisjoner.
Thomas Dorg er direktør i King-instituttet, og har lang erfaring fra konfliktmekling. Er det egentlig så stor forskjell på dialog og mekling?
– På mange måter er det to sider av en sak, forteller Dorg, som har mye erfaring fra begge deler. Når konflikten blir høy, derimot, trenger man noen utenfra til å hjelpe til med mekling.
Dorg fremhever betydningen av å lytte og å anse partene, enten i en mekling eller dialog, som mennesker som en selv.
Didrik Søderlind er rådgiver i Human-Etisk Forbund. Foruten å være engasjert i dialog, og det å prøve ut ulike tradisjoners praksis, har Søderlind i mange år fulgt med på ulike ekstreme miljøer
Spørsmålet fra Joys til Søderlind lyder: Er det noen miljøer man ikke bør føre dialog med?
– Svaret på det er ja, svarer Søderlind kontant. Det finnes miljøer og krefter som ikke er interessert i å føre noen åpen og meningsfull dialog, men som er interessert i å utnytte det gode dialog- og samarbeidsklimaet vi har i Norge. Et eksempel på det er forlaget Legatum, som i bunn og grunn er et fascistforlag.
– En av klisjeene i denne debatten er at «vi må møte dårlige ideer med gode ideer», «troll sprekker i sola» og så videre. Dette er en vrangforestilling, hevder Søderlind.
Han bruker et eksempel om lærere som forteller om elever som har vært innom nettsiden til Vigrid og tar informasjon derfra med seg inn i klasserommet. Man skulle tro det var enkelt for en oppegående lærer å slå ned på eksempelvis holocaustfornektelse, men slike miljøer, som Vigrid, har lært seg alle triksene. Plutselig befinner man seg i en teknisk diskusjon om kapasiteten på forbrenningsovnene i Auschwitz. Det lærer man ikke noe om på lærerhøyskolen, og med ett har en hel skoleklasse blitt eksponert for disse absurde ideene om at holocausts historisitet kan betviles.
– Veldig mange av oss er «normalitetsskadet», forteller Søderlind. Vi er normale folk som er omgitt av andre normale folk. Og folk som stort sett snakker sant. Vi klarer ikke helt å forestille oss at det finnes folk som systematisk og planmessig lyver.
– Om du er holocaustfornekter eller radikal islamist så vet du at dine synspunkter er svært lite populære. Derfor er det første du må gjøre å normalisere ideene dine. Du må fremstille ideen om at holocaust ikke fant sted som en normal ide, som andre ideer, forteller Søderlind.
– Jeg elsker livssyndialogen over alt, men man skal være klar over at den kan misbrukes.
Anne Sender er nestleder i Det Mosaiske Trossamfund, og har vært med i STL siden starten. Spørsmålet Joys stiller henne er: Når er dialogen bortkastet?
– Først vil jeg si at jeg er en av dem som vil at tros- og livssynsdialogen skal fungere. Men så har jeg vært i Sør-Sudan. Hun forteller om en representant fra FN som plumpt gjorde rede for metoden som var i gjengs bruk der: «Buy them, or shoot them».
Sender har også vært i Sri Lanka, og bodde i tamilenes hovedkvarter inne i jungelen. Konflikten hadde lite religiøst ved seg. Inntil krigen gikk dårlig for tamilene. Da ble religion et verktøy for å mobiliserede de fattige.
–Da mistet jeg litt tro, det må være lov å si.
Sender hevder at mye handler om eldre menn som ikke argumenterer for å fremme fellesskapet og det store «vi». De er grådige, de er maktsyke, de har privilegier som de ikke vil gi slipp på. Det må vi adressere tydeligere i dialogen, mener Sender. Vi må også snakke om hvor enormt rike mange av de religiøse organisasjonene er.
Trond Enger avslutter konferansen ved å peke på at STL i sin strategi har besluttet å rette blikket utover Norges grenser. Medlemskapet i Religions for Peace er et viktig skritt i denne retningen.
24. mai 2023
