Den 18. august inviterte STL Aust Agder til en samtale om mening i eget liv i Trefoldighetskirken i Arendal. Ingrid Rosendorf Joys holdt en innledning, som du kan lese nedenfor.
Av Ingrid Rosendorf Joys
Takk for anledningen til å være sammen med dere her i vakre Trefoldighetskirken. Siden jeg er generalsekretær i STL, vil jeg gi en mangfoldig – trefoldig – inngang til spørsmålet om meningen med livet: den kristne, den muslimske og den livssynshumanetiske. Det er altså ikke mine ord, men ord fra respektive representanter.
«Fyll jorden og legg den under dere!», var budskapet fra Gud til oss da jorden var ferdig skapt. Det har vi da vitterlig gjort. Har mennesket dermed oppfylt meningen med livet? Det er vanskelig å svare på, men vi fortsetter i hvert fall å lete etter mening både med og i livet.
«Se, alt er tomhet og jag etter vind.» uttrykker forfatteren av boken «Forkynneren» i Bibelen. Om man ser bort fra den poetiske formuleringen kunne man innholdsmessig kanskje tro dette var en tekst basert på innsikter fra vår egen tid? Vi skaffer oss ting og opplevelser i høyt tempo, men hopper raskt til “det neste nye”. Så kanskje Forkynnerens ord kan passe på vår situasjon og vår famling etter mening?
Men, når livet byr på uforklarlige, tragiske og smertefulle hendelser, trøster jeg meg med at Gud sikkert har en mening med det hele. Vi ser det jo i Bibelen – hvordan Gud bruker folk til viktige og nyttige ting etter at de har lidd stor nød. Tenk for eksempel på hvordan Josef, som ble solgt til slavehandlere av sine egne brødre og mange år senere kunne hjelpe dem med å unngå hungersnød. Meningen i livet må være å stole på at Gud holder i tømmene og vet hva som skal skje, og å tjene Gud i alt du gjør.
«Jeg har bare skapt mennesket for å tilbe meg», sier Allah i Koranen. Det står klart «Dere som tror, bøy dere og fall ned i bønn.” Og samme avsnitt fortsetter med “Tjen Herren, og gjør det som godt er, så det må gå dere godt.» (Koranen, 22.77).
For meg er livet både midlertidig og en test. Meningen er å gjenkjenne skaperen Gud, tilbe han og uttrykke takknemlighet til ham. Og å gjøre vårt beste for å bli gode mennesker. Gjør vi det gode går det bra med oss.
Jeg blir trist når folk rundt meg tror jeg vil bruke min tro til å tvinge andre til å innrette seg etter min religion – eller til støtte for terror, tvang og lignende. Det er ikke slik jeg forstår min tro. Jeg takker Allah for livet, for venner og familie, for trygghet og velferd. Jeg ber ikke om ulykke eller styrke til å gjøre onde handlinger. Men, islam kritiseres for mange ting, ofte helt ubegrunnet. Derfor forsøker jeg i mange sammenhenger å skjule min identitet som muslim. Og det gjør faktisk ganske mange av oss muslimer. En undersøkelse som ble lansert av IMDi i våres viste at 1 av 3 muslimer velger å skjule sin tro av frykt for ubehagelig respons. Og det er ikke ubegrunnet eller hypotetisk. Flere forteller om erfaringer med diskriminering og fordommer. For eksempel damen som ikke fikk større oppgaver og ansvar i jobben inntil hun en dag stilte uten hijab. Først da ble hun behandlet som en likeverdig fagperson, til tross for at hennes utdannelse og erfaringer var de samme hele tiden.
Jeg søker ikke mening i noe overnaturlig. Det er mening nok i massevis i de relasjonene, situasjonene og ikke minst oppgavene jeg engasjerer meg i her og nå. Å fri meg fra forestillingen om det hinsidige gjør meg i stand til å leve dette ene livet til det fulle.
Meningen må jeg søke i meg selv og i den sammenhengen jeg står i. Hva opplever jeg mening i? På samme måte er det jeg selv, basert på erfaringer, relasjoner og refleksjoner, som må vurdere rett og galt, godt og mindre godt. Slikt må vurderes i de aktuelle tilfellene, svaret er ikke gitt en gang for alle i en bok.
Som human-etiker og ateist er jeg opptatt av at tros- og livssynsfriheten må gjelde for alle, og at den ikke er et trumfkort til å gi uttrykk for hva som helst. Heller ikke en sikring for at mitt livssyn skal tas hensyn til i alle mulige forhold. Og sånn må det være.
Man kan også oppleve diskriminering på grunnlag av at man ikke tror på en gud. Det opplever humanister mange steder i verden, men også i Norge. For noen år siden, i et 17. maitog i Kristiansand, opplevde den lille gruppen som gikk under human-etisk forbund sin fane at publikummere møtte dem med vannspruting og sangen “Jesus elsker alle barna” – og til og med ropte “Dere kommer ikke til himmelen”. Vi har et stykke vei å gå også i Norge før tros- og livssynsfriheten gjelder for alle – og vi må stadig, i fellesskap, vurdere rammer og konsekvenser av denne friheten.
En klassisk samfunnskritikk fra et religiøst perspektiv vil ofte peke på at vi i Vesten har blitt så opptatt av materielle goder at vi tror flere og nyere ting er det som gir livet mening. Ifølge teorien om Maslows behovspyramide skulle kapasitet og interesse for ikke-materielle sider ved livet, få bedre kår jo høyere man kommer i pyramiden, altså når man i stor grad får dekket mer grunnleggende behov. Når det ikke ser ut til å inntreffe, kan det skyldes at tingene binder oss på et vis? Kritikken blir nok noe enkel for det er også en søken etter noe meningsfylt bortenfor den materielle virkeligheten. Vi ser det i den økende interessen for aktiviteter som Dødskafé, Dialogkafé og liknende dialogarrangementer, som rommer både religiøse og ikke-religiøse livssyn, og vi ser det selvsagt også i selvhjelpsbøkenes store nedslagsfelt.
Synlig religiøsitet kan vekke reaksjoner. Integreringsbarometeret fra 2021 viser at nordmenn uttrykker en viss skepsis til synlig religiøsitet. “Folk må gjerne være religiøse, men la oss slippe å eksponeres for det”, ser ut til å være en holdning som lever godt i befolkningen. Men, å ha et livssyn, men ikke tørre å være åpen om det av frykt for negative reaksjoner, fordommer og trakassering, utfordrer et menneskes integritet.
I praksis betyr det at human-etikeren vi møtte for litt siden har rett: tros- og livssynsfriheten har ikke ubestridt gode kår i Norge. Denne friheten innebærer nemlig også retten til å praktisere sin tro, alene eller i fellesskap med andre. OG – det er ikke en frihet fra å måtte møte og forholde seg til andres tro eller livssyn.
Å praktisere sitt livssyn er mye mer enn å lese en bok, be en bønn, synge salmer eller møtes til gudstjeneste. Livssynet er også grunnlag for vurderinger og valg, for hva man spiser og drikker, for språket man snakker, for bekledning – og mye mer. Men, det betyr ikke at man setter livssynet sitt foran alt annet man er engasjert i. Er man fagperson på et felt er man først og fremst det, deretter muslim, kristen eller ateist. Eller som den danske filosofen og teologen Grundtvig uttrykte det: “Menneske først – kristen så”.
Et livssynsåpent samfunn må tåle at verdier, valg, meninger og atferd også begrunnes ut fra et livssyn. Et livssyn er ikke en hobby vi mennesker legger fra oss på hobbyrommet hjemme når vi går på arbeid og skole, møter venner eller deltar i politisk arbeid og det offentlige ordskiftet, for å nevne noe. Livssynet uttrykker nettopp det – den enkeltes grunnholdning til livet og eksistensen. Å skulle henvise enhver livssynsytring til det private rom vil derfor innebære urimelige begrensninger på enkeltmennesket. Slike begrensninger er ikke i overensstemmelse med å ivareta respekten for enkeltmenneskets verdighet og integritet.
Dette betyr likevel ikke at religion, eller for den saks skyld a-religiøse livssyn, skal ha forrang fremfor alt annet. Snarere betyr det at ethvert livssyn, og livssynsbaserte argumenter, skal møtes på samme måte som all annen meningsytring; med åpenhet, nysgjerrighet, undring og kritikk, med motytring og diskusjon.
Er det fremdeles mulig å søke mening i de gamle religiøse tradisjonene når utfordringene er nye og unike? Spørsmålet er feil stilt all den tid drøyt 85% av jordens befolkning oppgir at de tror på noe utenfor seg selv – en gud, en ånd, “noe”. For svært mange av disse vil svaret på spørsmålet selvsagt være “ja”.
Like fullt vil vi kjenne på meningsløshet, undring, store spørsmål om livet, døden, det gode og det onde. En viss usikkerhet vil vi ikke komme utenom. Når det blir for mye og vi trenger å koble litt av kan vi kanskje ta Forkynnerens ord til oss – enten vi hører til i den ene eller andre tradisjonen:
«Hør nå hva jeg har funnet: Det beste et menneske kan gjøre, er å spise og drikke og ha det godt midt i alt strev og slit under solen den korte tiden Gud lar det leve.»
Takk.