Religiøst fredsarbeid – fungerer det?

Arendalsukens andre dag er i gang. På Kirkeskipet arrangerte Den norske kirke, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) og Norges Kristne Råd en diskusjon om religioners dobbelte rolle som konflikt- og fredsskaper. Er religioner først og fremst en kilde til konflikt, eller fremfor alt en kraft for fred?

– Hvis vi ser på dagens Russland er svaret på om religion bidrar til fred et rungende nei, svarte professor Vebjørn Horsfjord fra Høgskolen i Innlandet.

Horsfjord la til at man lett kunne bli desillusjonert av å se på hvordan Den russisk-ortodokse kirke har inntatt en støttende rolle til Putins regime og krigføringen i Ukraina.

Hva er det egentlig kirken har å bidra med i Russlands angrepskrig?

– Krig er avhengig av en god fortelling, forklarer Horsfjord. En fortelling som gir mening til krigshandlingene og rettferdiggjør ofrene.

Patriark Kirill og Den russisk-ortodokse kirke bistår regimet med å spre en fortelling om en sivilisasjonskonflikt, hvor den russiske sivilisasjonen, med røtter i Det hellige Rus, og som har en viktig oppgave å spille i verdenshistorien, stadig vekk utsettes for angrep utenfra, fra mongolene og like frem til det moralsk korrumperte og dekadente Vestens påståtte inntrengning i Ukrainia i vår tid.

Ordstyrer, Dagen-redaktør Kari Fure, påpekte så at det ikke bare er Den russisk-ortodokse kirke som støtter opp om invasjonen av Ukraina. Også Russlands ledende imam, lederen for de gammelortodokse og selv en fremstående pinsevennleder har gitt sin oppslutning til angrepskrigen. Er dette skuffende, spurte Fure?

Arne Sæverås, fra Kirkens Nødhjelp, bekreftet at dette er skuffende. Gjennom sitt arbeid med religiøse ledere i andre land har han imidlertid også helt andre erfaringer med at religiøse ledere bidrar til fred og adresserer urett. Religiøse aktørers rolle vil alltid være preget av kontekst, men det er flere eksempler på at de religiøse lederne står på prinsippene.

I Russland er de religiøse lederne, så vel som alle andre, utsatt for et enormt press fra myndighetene. Vi vet derfor lite om hva som rører seg under ledersjiktet, forklarte Vebjørn Horsfjord.

Like etter invasjonen var det et opprop blant ortodokse prester mot krigen, forklarte Horsfjord. Likevel synes som at de fleste støtter krigshandlingene, om enn ikke nødvendigvis entusiastisk.  Kirkens støtte til krigen er særlig skuffende ettersom patriark Kirill fremstod som den mest vestvendte og åpne kandidaten da han ble tildelt stillingen i 2008.

Trossamfunn må kunne holdes ansvarlig

Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL, påpekte at religion kan brukes til både godt og vondt. Det er ikke lett å være minoritet i Russland, og følgelig er det ikke rart at de ikke er i stand til å opponere. Majoritetskirken bør man derimot kunne stille høyere krav til. Joys pekte på at en opposisjonell fra Kirills kirke, teologiprofessor Cyril Hovorun, hadde pekt på behovet for en deputinisering av kirken da han var på besøk i Norge.

– Vi bør være skuffet og litt rasende over denne utviklingen. Den russisk-ortodokse kirke har et ansvar for det de gjør, slo Joys fast.

Hun mente også at det er farlig med fortellinger om «det russiske» som forutsetter at man er russisk-ortodoks om man skal regnes som en god russer. Også i Norge er det enkelte som mener at man må være luthersk kristen for å være en ekte nordmann, uten at hun vil klandre Den norske kirke for det.

Arne Sæverås pekte på at selv om forventningene til religiøse fredsarbeid ofte er høye, og at mange derfor blir skuffet over manglende resultater, finnes det suksesshistorier. Han viste blant annet til Etiopia hvor interreligiøse grupper var raskt ute med å reagere på de seneste krigshandlingene. Og Sør-Sudan, hvor en diakon medvirket til fremforhandlingen av en avtale som gjorde det mulig for femten tusen flyktninger å vende tilbake til sine hjem.

Hva med Norge?

Ifølge Joys, spiller Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunns møysommelige dialogarbeid og tette samarbeid en konfliktdempende rolle som kan sammenlignes litt med Natteravnene i den forstand at det har en preventiv effekt. Det at imamen kan ringe rabbineren eller presten, som de kjenner gjennom STL-samarbeidet, gjør også at man forhindrer hendelser fra å eskalere til bitre konflikter.

– Det er ganske viktig, slo Joys fast.

Er det på grunn av dette STL-samarbeidet at vi har såpass lite konflikter mellom religioner og livssyn i Norge?

– Jeg sier ikke at det er en sånn en til en-kausalitet her, men jeg tror at det at religiøse ledere, både på grasroten og på toppen, snakker sammen, er med på å gi minoritetene en opplevelse av at vi kan bygge et uenighetsfellesskap sammen, og at vi kan bygge et robust samfunn hvor det er mulig å være minoritet og majoritet sammen.

Sæverås mener STLs rolle er av svært stor betydning.

– Nå tror jeg Ingrid er litt beskjeden. Jeg tror det arbeidet hun og STL driver er viktig fredsbygging i Norge som forebygger massivt i forhold til situasjonen i en del naboland. Dett er et viktig interreligiøs arbeid som både forebygger og løser ting før det går riktig galt. Det er veldig viktig og burde kanskje vært forsket mer på for å finne ut hvorfor det fungerer.