English
STL i samarbeid med STL Tromsø, Alnor Moské og Regionalt kunnskapssenter for barn og unge ved UiT arrangerte et seminar om religion og barnevern 5. juni i Tromsø. Vi ser frem til videre arbeid med denne gruppen.
Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL, sa blant annet «Vi må unngå utenforskap og alenegang, vi trenger innsyn og utsyn i hverandres grupper. Vi trenger de vennlige korreksene et felleskap tilbyr. Vi trenger også at folk kommer i arbeid og bidrar til felleskapet. Dette får vi best til hvis vi lykkes i å integrere, snakkes samen, forhandle, legge til rette, men også kreve, være tydelig og rydde i kultur og ukultur, negativ sosial kontroll og berettiget valg av andre verdier enn de vi er vant til.»
Les Joys sitt innlegg her:
Av: Ingrid Rosendorf Joys, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Takk for anledningen til å delta på dette viktige møtet!
Mitt navn er Ingrid Rosendorf Joys og jeg er generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, STL, en paraplyorganisasjon som samler bredden av tros- og livssynssamfunn i Norge til dialog og arbeid for likebehandling. Blant våre medlemmer finnes Den norske kirke, Den katolsk kirke, frikirkene, muslimene, jødene, buddhistene, hinduene, sikhene, bahaiene, holistene, mormonene, kristensamfunnet og Human-Etisk Forbund. Det finnes lokale STL-grupper i et økende antall byer, inkludert her i Tromsø.
Jeg vil i min tilmålte tid si noe om hva som står på spill i det at vi nå skal bygge et mangfoldssamfunn i Norge. Jeg vil si noe om utfordringene og STLs rolle i det. Jeg vil dernest si noe om hva STL kan bidra med til ulike institusjoner og hvilken rolle vi spiller overfor tros- og livssynssamfunnene og hva vi kan bidra med i deres arbeid. Til slutt vil jeg peke på et par utfordringer som jeg håper dere kan være med å kaste lys på i løpet av tiden vi er sammen.
Først:
Pew Research Center – et anerkjent amerikansk forskingssenter – kartla i 2015 første gang globalt om folk trodde på noe; en gud, en kraft ol. Resultatet viste at 86% definerte seg som troende. Selv om vi i Norge er blitt sekularisert over årtier, og andelen som oppgir at de ikke tror på Gud er langt større enn de som oppgir å tro på Gud (46 versus 34 prosent), er det globalt sett vanligst å tro på noe, en gud eller en kraft. Våre nye landsmenn som kommer fra mer enn 200 land, har mest sannsynlig en tro og enda viktigere: de har en praksis, religiøs og kulturell. Og sett fra en institusjons synspunkt som for eksempel Barnevernet, er det nettopp praksis som er interessant. I Norge er 70% av befolkningen medlem av Den norske kirke, mens 15% er medlem i et annet tros- eller livssynssamfunn og 15% er ikke medlem noe sted. De to siste kategoriene vokser på bekostning av den første.
Professor Jonathan Fox, hovedtaler på STLs Gjestebud i oktober 2017, presenterte funn fra sin globale sammenlignende studie om status for religionsfriheten i perioden 1990-2008. Hele 597 trossamfunn var definert og sjekket mot 29 indikatorer, inkludert friheten til ikke å tro eller tilhøre.
Faktum er at siden 1990 har tros- og livssynsfriheten blitt innskrenket. Tros- og livssynsfriheten er under press over hele kloden. Det blir stadig flere land som har restriksjoner på religion, restriksjonene blir sterkere, og de blir oftere håndhevet. Det er minoritetene som lider mest når handlingsrommet blir trangt. Kvinners situasjon blir verre, og religionspolitikken blir sauset sammen med identitetspolitikk og symbolpolitikk. Det siste ser vi i økende grad også i Norge. De politiske partiene kan nærmest kappes om å snakke om «norske verdier», kisten kulturarv osv. Den skremmende utviklingen globalt er likevel at de gruppene som vokser hurtigst internt i de store verdensreligionene er de mest ultra-ortodokse, ytterliggående selverklærte rene, hvorav mange, ikke alle, aksepterer vold i forsvar for troen.
Det er med andre ord et broket landskap globalt og nasjonalt å bevege seg i når vi i år skal forsøke å få en felles forståelse av roller, behov og grenser i utarbeidelse av ny tros- og livssynspolitikk i Norge. Denne konferansen må også ses i den sammenhengen.
Etter 500 år med statskirke, ble Den norske kirke selvstendig 1.1 2017. I den anledning – og som en konsekvens av at Norge har gått fra å være et homogent samfunn på tros- og livssynsfeltet – til å bli et mangfoldssamfunn med en rekke religioner og livssyn representert – får vi en ny lov om tros- og livssynssamfunn. Loven var som sikkert mange vet på høring før jul, og skal behandles av stortinget våren 2019 sammen med en stortingsmelding om en helhetlig tros- og livssynspolitikk. Loven og stortingsmeldingen kommer på et betimelig tidspunkt: Da vi fikk forrige lov på tros- og livssynsfeltet i 1969 var det 3% som ikke stod i statskirken – nå er det som jeg sa i sted 30%. Og hvis vi kikker inn i glasskulen – som sosiolog liker jeg å gjøre det – vil vi i 2040 være ca. 6,3 milloner, en økning på over 20% fra 2016. Innvandrere utgjør per 2016 ca. 4% av befolkningen og vil øke til ca. 27%.
Sosiologien og framskrivning av demografien tilsier at de som faktisk er medlem eller definerer seg til en bestemt tro vil bli tydeligere og flere. Religion står på den offentlige agenda innenfor mange samfunnsområder og både den enkelte og det offentlige må blir mer bevisst plikter og rettigheter. Det gjelder selvsagt også for politi, skole, barnevern, helsevesen, fengsel osv.
Nå står vi ved et veiskille. Vi bør velge det livssynsåpne samfunnet med god plass til ulikhet, ja til uenighet. Men vi – alle borgerne i landet – må følge spillereglene, rettstaten, demokratiet og menneskerettighetene.
Dernest:
Hva har STL å bidra med til institusjonene, til politiet, barnevernet, til skolene? Jeg vil si, ganske mye. STL er den eneste nasjonale plattformen som samler tros- og livssynssamfunnene til dialog og arbeid for likebehandling. Ikke i kraft av å være en religiøs organisasjon, det er vi nemlig ikke. Vi er derimot en sekulær plattform som jobber med og eies av de ulike tros- og livssynssamfunnene. Vi gjør dette fordi vi – og da mener jeg fellesskapet av tros- og livssynssamfunn i Norge – mener at det handler om å tilrettelegge for borgerne. Det handler om menneskene, deres iboende verdi og deres menneskerettigheter. Norge som nasjon har forpliktet seg på menneskerettighetene, sågar gitt dem forrang i forhold til egen lovgivning. Vi tror at mangfold er positivt, og at selv om man ikke ønsker mangfold, selv om man ikke liker hverandre, må man håndtere det. Mangfoldet er her. Du kan gjerne mislike meg fordi jeg er kvinne, bergenser eller katolikk, men du må tåle meg. Jeg har rettigheter og vårt felles samfunn har godt av at vi får til vårt mangfold på best mulig vis. Vi må unngå utenforskap og alenegang, vi trenger innsyn og utsyn i hverandres grupper. Vi trenger de vennlige korreksene et felleskap tilbyr. Vi trenger også at folk kommer i arbeid og bidrar til felleskapet. Dette får vi best til hvis vi lykkes i å integrere, snakkes samen, forhandle, legge til rette, men også kreve, være tydelig og rydde i kultur og ukultur, negativ sosial kontroll og berettiget valg av andre verdier enn de vi er vant til.
Apropos å komme i arbeid: blant somaliske kvinner i Oslo er arbeidsdeltakelsen så lav at den bare blir slått av enklaver på Oslo vest. Mens de på Oslo vest kaller det et verdivalg, kalles det at somaliske kvinner ikke jobber for…ja, et ganske annet ord.
STL består av et råd med representanter fra de 15 medlemssamfunnene. Det gjør at vi sitter på et helt unikt nettverk. Vi har legitimitet i spørsmål på tros- og livssynsfeltet blant annet fordi vi har holdt på med dette i snart 25 år, siden lenge før dette ble hot and heavy. Vi har også troverdighet internt og eksternt i det at vi er representative – vi samler hele bredden av tros- og livssynssamfunn i Norge. Det er rådet som bestemmer, og det består av representanter fra eierorganisasjonene. I tillegg til rådet har vi også et forum for religions- og livssynslederne, det vil si topplederne, de religiøse lederne i medlemssamfunnene. De møtes jevnlig og deler erfaringer og utfordringer. Det har vært en del medieinteresse for dette forumet fordi det er såpass unikt, men de har foreløpig ønsket å ha de interne og lavmælte samtalene. I tillegg finnes det lokale STL-grupper i en rekke norske byer og et ungdialognettverk vi samarbeider med.
STL er også det nasjonale ressurssenteret som jobber med tros- og livssynsfeltet. Vi merker en stadig økende interesse fra det offentlige, fra politikere, departement, institusjoner, organisasjoner og media. Ikke minst har vi jobbet mye de siste par årene med helsevesenet (sykehus, sykehjem), forsvaret og kriminalomsorgen. Når det gjelder sykehjem blir den aldrende befolkning også mer mangfoldig. Kanskje trenger de livsynsbetjening fra sitt livssyn, og ikke sykehus/ sykehjemspresten? En sykehusprest i Trondheim sa det slik: før trodde jeg at jeg kunne snakke med alle mennesker, nå skjønner jeg at ikke alle vil snakke med meg. Når det gjelder fengsel, kan det handle om bønnetider, mat osv.
I barnevernet er tro og livssyn ingredienser. De overlapper eller kanskje krasjer med foreldreretten, barnerettigheter osv. Dette har mange kjent på. I tillegg er det i en del miljøer i Norge og i naboland skepsis, historier og bent fram løgner om barnevernet. Religion strekker seg over nasjonale grenser. Historier fra Norge kan finne resonans i historier fra andre land. Barnevernet er avhengig av tillit for å kunne gjøre jobben sin. Forskningsrapporten «Frykten for barnevernet – En undersøkelse av etniske minoritetsforeldres oppfatninger» tegner et annet bilde enn tillit. Tre tema som ble trukket fram er: 1) Barnevernet tar barn; 2) Barnevernet går ikke i dialog med foreldrene; og 3): Barnevernet diskriminerer. Den tilliten tror jeg man kan opparbeide seg med å snakke med trossamfunnene. Involvere trossamfunnene, informere trossamfunnene. Dette bør være et pågående arbeid, et vedvarende arbeid, og det bør rette seg både nasjonalt og lokalt. I møte med minoritetsfamilier er tolketjenester et must. Ingen kan snakke om de aller vanskeligste tema, der de opplever at det aller kjæreste står på spill i en fremmed kontekst på et fremmed språk.
I alt dette er religionen til stede, og den forsvinner ikke selv om man unnlater å håndtere den. Berøringsangsten som vitterlig er tilstede i mange sektorer i samfunnet er med på å svekke integreringen. Vi i Norge må ønske likebehandling, ville inkludering, praktisere integrering, legge til rette for romslighet – for hverandre så ulike som vi er. Tradisjoner må sees, møtes, konfronteres, og brukes konstruktivt i skolen, i helsetjenestene i kriminalomsorgen, i justissektoren og i barnevernet.
Barnevernet treffer familier i sårbare øyeblikk. I det møte må likeverd etterstrebes. Mens «ikke alt kan gjøres i religionenes navn», er det heller ikke slik at «ingenting kan gjøres i religionenes navn».
Og vi vet at det ikke er lett å komme til Norge, dette verdens beste land å bo i. Kåret en rekke ganger i den globale rangeringen foretatt av The Legatum Institutt i London. Når man i tillegg – som man kunne lese i avisene forrige uke – får vite at et flertall av nordmenn mener at norsk kultur er overlegen annen kultur, er det ikke nødvendigvis lett å bli integrert. For hva er vel integrering? I media hører vi ofte politikerne si at innvandrerne må innrette seg «det norske» og de må «følge norske verdier». Er det å bli integrert eller er det å bli assimilert. På hvilke områder er det helt greit å være helt forskjellig, og på hvilke området «må man enten internalisere gjeldende oppfatning eller i alle fall spille etter gjeldende spilleregler. Jeg antar at dette er problemstillinger dere som jobber enten i skole, politi eller barnevern opplever jevnlig.
Vår jobb er å legge til rette for at mangfoldet skal fungere så godt som mulig. Vi kaller det ofte nødvendighetsdialog, nettopp fordi det ikke er noe vi gjør fordi vi er så snille og greie, men fordi det er den eneste farbare vei.
Noen av punktene fra i sted, gjelder også her. Men noen tillegg kan nevnes. STL er en vaktbikkje. Vi følger med og spiller inn, når vi ser at det trengs. Og det trengs ofte. Vi opplever en stadig økende sammensausing av identitetspolitikk, populisme, enkeltsakspolitikk, integreringspolitikk og tros- og livssynspolitikk. Mens politikerne mer og mer bruker tros- og livssynspolitikken som middel til å oppnå noe på et annet felt, fastholder vi at tros- og livssynspolitikk er et eget sektorovergripende saksfelt som selvsagt tapper inn på de ovennevnte. Et eksempel er da familie- og kulturkomiteen tok opp kvinner i trossamfunn, var STL den eneste instansen som meldte seg til å komme å si vår mening. Vi var skeptisk til forslag som handlet om å holde tilbake penger om man ikke fikk 40% kvinnerepresentasjon i styrer ++. Vi – og et overveldende flertall av trossamfunnene – ønsker selvsagt kvinner i styrene og at kvinners stilling skal styrkes, men mener at et slikt krav ikke er veien å gå. For det første – dette er skattebetalernes penger (altså trossamfunnets egne medlemmers penger), ikke milde gaver fra staten. For det andre – hvis man kommer med et slikt krav risikerer man at man mister kontakt med de som ikke oppnår støtte. Vi trenger både innsyn og utsyn til tros- og livssynssamfunnene. Vi vil ikke ha tros- og livssynssamfunnene ned i kjellerne og vi vil minimere utenlandske tilskudd som gjerne kommer med bundet mandat. Og sist, men ikke minst – vi tror det finnes bedre måter for å legge til rette for kvinners deltakelse enn et påbud. Og som et PS: man kan ikke forby ting, bare fordi man ikke liker det. Det er ikke et åpent demokrati verdig. Forresten: forslaget i komiteen falt.
I sånne sammenhenger som beskrevet over, opererer vi som en klassisk interesseorganisasjon. STL jobber med fellesinteresser og rimelige særinteresser, og det betyr at vi også går inn i enkeltsaker som for eksempel sikhenes problem med å ta av turbanen i passkontrollen, jødene og muslimenes praksis med omskjæring av guttebarn og humanistenes ønske om å bli inkludert når man snakker om religion (og livssyn, da).
Jeg tror det er riktig å si at vi er en vesentlig partner i å rydde i debatten. Hva handler om hva. Hva trenger vi forbud mot, og hva kan det jobbes med på andre måter. Da media slo stort opp at «muslimer nekter å servere svinekjøtt», gikk vi i rette med dem. Det viste seg raskt at de aller fleste muslimer som har jobber der servering av svinekjøtt kan inngå, ikke har problemer med dette. Media hadde funnet en student som sa at hun ikke ville gjøre det. Vi snakket også med trossamfunnene og forklarte at man ikke kan nekte å servere svinekjøtt hvis det inngår i jobben, men det viser seg at de aller fleste finner gode løsninger på det. Mange synes det er uproblematisk og de som for eksempel jobber på store sykehus kan ved en god dialog bytte til seg andre oppgaver. Det er i praksis ikke et stort problem. Et annet eksempel som for så vidt ikke har vært diskutert i rådet, så det for stå for min egen regning, er siste ukes forslag fra AP om å forby barn i barnehage å bruke niqab. Jeg har ikke truffet noen som synes barn i barnehage skal bruke niqab (muslimer som ikke-muslimer), men jeg har heller aldri hørt om noen barn i barnehage som har brukt niqab. Skal vi forby noe som ikke finnes? Bønnerop! Jeg tror dette er politisk populisme på sitt verste. FrPs innvandringspolitiske talsmann sa at han ville forby bønnerop fra minareter og da han ble gjort oppmerksom på at det ville være brudd på menneskerettighetene, all den tid kirkeklokker fikk ringe, sa han at han blåste i menneskerettighetene. STL svarte ham kontant i media og fikk mye oppmerksomhet for det.
Som dere hører er det en viktig rolle for STL å følge med og holde politikerne ansvarlig for sine utspill. Noen tros- og livssynssamfunn greier det fint selv, de er store og har stor administrasjon, men de små har ikke ressurser. Dessuten er det en god ting å stå sammen – på tvers av tro og livssyn. Min religiøse frihet, og ikke bare religiøse, men rett og slett frihet, avhenger av din frihet.
Vi har etter nesten 25 års eksistens opparbeidet oss gode relasjoner til offentlige myndigheter og andre institusjoner. Dette kan hjelpe trossamfunn som har noe de sliter med. Vi jobber for å gjøre rommet for religion og uenighet større, og for å sikre forutsigbare rammer – også økonomisk. Til tros- og livssynssamfunnene er det viktig å huske på at vi eies av dere. Det er deres representanter som styrer STL, topplederen deres sitter i vårt religions- og livssynsforum og vi har nettverk over hele landet.
Når der er sagt, er det ikke slik at vi er blinde for religionens destruktive sider. Disse adresserer vi internt og eksternt. Vi har blant annet mange åpne møter og offentlige debatter om nettopp kvinnenes stilling i trossamfunn. Hva er teologi – hva er kultur eller ukultur? Hva er juss og hva er moral? Forskjellen er at når vi tar opp dette, er det tros- og livssynssamfunnene selv som gjør det, og ikke en offentlig instans fra utsiden. Det gir noen senkede skuldre. Dette heftet – Å leve med tro og livssyn – er et eksempel på det. Det bør brukes av både tros- og livssynssamfunn og offentlige instanser. Vi kommer gjerne også og legger til rette for samtaler knyttet til tema som tas opp i heftet, som allerede noen trossamfunn i Tromsø har benyttet seg av.
Da har jeg 3 utfordringer til dere alle sammen:
Hvor – helt konkret – butter det mellom religionsfrihet og barnerett, mellom barnerett og foreldrerett og mellom religionsfrihet og kvinnerettigheter?
Hvordan får vi styrket kvinnenes stilling slik at de kan bli best mulig mødre for sine barn i en ny norsk virkelighet?
Hvordan styrke mennene så de blir best mulig fedre og ektefeller?
Jeg ser fram til resten av dagen – takk for oppmerksomheten!
5. juni 2018
