English
Av Trond Enger, styreleder i STL, og Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i STL
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) feirer sitt 25 årsjubileum i år. Vil det bli et 50 årsjubileum i 2046?
Det kan ikke tas for gitt. I en kronikk i Vårt Land (10.2.2021) presenterer religionssosiolog Pål Repstad tre mulige fremtidsscenarier for tros- og livssyns-Norge. I det mest dystre av dem øker konfliktnivået mellom ulike grupper og intoleransen vokser.
«Paraplyorganisasjonen Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn ble lagt ned i 2036 etter år med økte interne spenninger, og andre nasjonale fellesarenaer for religionsdialog har ikke kommet til», skriver Repstad.
Slik går det forhåpentligvis ikke. Riktignok er ikke dette scenariet så urealistisk om man ser på utviklingen i en rekke andre land, men i Norge er det grunn til optimisme. Riktignok har veien mot religionsfrihet, og etter hvert likebehandling, vært lang, men den har vært nokså stødig.
Dissenterloven av 1845, som tillot andre kristne trossamfunn å praktisere i Norge, var svært viktig. Fjerningen av jødeparagrafen i 1851 var også en milepæl på veien mot religionsfrihet, selv om den frem til 1956 ble skjemmet av at jesuitter ikke hadde tilgang til riket. At det i 1969 ble besluttet at staten skulle støtte alle som var medlem av et trossamfunn på lik linje med statskirken, var et vesentlig skritt mot likebehandling.
Viktig var også etableringen av STL i 1996. Da fikk tros- og livssyns-Norge et felles organ, hvor minoritet og majoritet møttes, og arbeidet for felles interesser, så vel som rimelige særinteresser. Visjonen som vokste frem gjennom dette samarbeidet var det livssynsåpne samfunnet, hvor alle borgere fritt skal få praktisere sin tro eller livssyn, fra vugge til grav. I den nye trossamfunnsloven, som tråde i kraft i år, er dette prinsippet knesatt. Det er nok en historisk milepæl på veien mot likebehandling.
Samfunnet blir stadig mer mangfoldig
En viktig grunn til at STL har fungert så godt er at alle har nytte av dette samarbeidet. De små tros- og livssynssamfunnene har åpenbart interesse av å arbeide sammen for likebehandling og felles interesser. Det har imidlertid også Den norske kirke, det suverent største trossamfunnet. Avviklingen av statskirken ville med stor sikkerhet ha funnet sted uansett, men det hadde ikke trengt å skje såpass smertefritt som det tross alt har gjort. Den norske kirke kunne ha rygget motvillig inn i fremtiden, men i stedet har kirken valgt å holde blikket rettet fremover og hendene på rattet, slik at de har kunnet være med å styre denne utviklingen. Det har alle vært tjent med.
Norge er nemlig i endring. Antallet minoritetstroende øker. Antallet ikke-troende øker også. Human-Etisk Forbund har nå mer enn hundre tusen medlemmer, og er verdens største organisasjon for livssynshumanister. I dette stadig mer mangfoldige tros- og livssynslandskapet er det liten grunn til å tro at behovet for STL vil forsvinne. Snarere tvert om.
STL har nemlig også vært nyttig for myndighetene. Det å kunne henvende seg til ett organ, som samler bredden av både tros- og livssynssamfunn, gjør ting utvilsomt langt enklere for stat og kommune. Ikke bare gjør det kommunikasjonen mellom myndigheter og sektoren mer effektiv, men det har også gjort det mulig å mobilisere de ressursene tros- og livssynssamfunnene besitter til nytte for samfunnet. Det har vi blant annet sett under koronapandemien, hvor menigheter har bidratt til å få ut viktig smitteinformasjon på forskjellige språk.
Det offentlige må også tilpasse seg det nye mangfoldet. Det innebærer kompetanseheving på en rekke felt hvor det offentlige yter tjenester. STL bidrar i denne prosessen ved å holde kurs og utarbeide kunnskapsressurser som øker forståelsen av tro- og livsynssyn spesielt, og kulturelt mangfold generelt. Det gir nok en grunn til å tro at STL også vil få oppleve en 50-årsfeiring.
Det er imidlertid mer enn nytteverdien av STL som tilsier at organisasjonen har fremtiden foran seg. Å arbeide for samhold i mangfold, gjennom dialog, felles markeringer og arbeid med politiske og sosialetiske spørsmål, har en egenverdi. De femten medlemsorganisasjonene i STL samarbeider ikke med hverandre kun fordi det nyttig, men fordi det er rett og godt.
Det er liten tvil om at det er gunstig for landet vårt at denne holdningen er så utbredt i tros- og livssynssektoren, og at myndighetene våre er med på notene. Uheldigvis er det ikke slik overalt. Mange steder er det konflikter innad blant tros- og livssynssamfunn. I en rekke land diskrimineres eller forfølges minoriteter av myndighetene, som gjerne favoriserer én tradisjon fremfor de øvrige.
Gitt at Norge nå inntar sin plass i FNs sikkerhetsråd er det grunn til å spørre om STL-modellen kan brukes som et eksempel til etterfølgelse, eller inspirasjon, også utenfor Norge?
Ingen kan uttale seg sikkert om fremtiden, men vi føler oss nokså trygge på at det vil bli et 50-årsjubileum for Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Solidaritet og konstruktivt samarbeid på tvers av tros- og livssynsskiller går nemlig ikke ut på dato.
Denne kronikken ble først publisert i Vårt Land den 30.5.2021 under tittelen: 25 år med samarbeid – fordi det er rett og godt.
31. mai 2021
