English
I Norge er det tradisjon for å finansiere en rekke organisasjoner og ideelle virksomheter gjennom skattesystemet. Tilskuddene til tros- og livssynssamfunn er ett av mange eksempler på det. Om man på prinsipielt grunnlag tar til orde for å redusere det offentliges økonomiske forpliktelser, bør man vel også ta til orde for å fjerne støtten til kultur- og idrettstilbud, ideelle organisasjoner og politiske partier med mer?
Med mindre man da ser på tros- og livssynssamfunn som noe problematisk, som i motsetning til eksempelvis skolekorps eller håndballklubber ikke gir noe tilbake, men snarere skaper problemer for samfunnet. Det kan virke som om Øvrebekk har et slikt syn på tros- og livssyns-Norge. Når hun skal vise til hva støtten til tros- og livssynssamfunn utover Den norske kirke går til, er det Jehovas Vitner hun trekker frem. Det er mildt sagt urimelig. Dels fordi Jehovas Vitners medlemmer utgjør en særdeles liten andel av det totale antallet registrerte medlemmer i norske tros- og livssynssamfunn. I rimelighetens navn bør man dessuten nevne de positive bidragene tros- og livsynssamfunn yter til samfunnet. Mer enn åtte av ti nordmenn er medlem av tros- og livssynssamfunn som gir dem et sted hvor de kan markere flere av livets største øyeblikk, både gode og tunge. Et fellesskap hvor de kan føle seg trygge, og som for nye landsmenn fungerer som en bro inn i et nytt og fremmed samfunn. Og tros- og livssynssamfunnene yter en lang rekke tilbud utover selve trosutøvelsen, slik som kor, barne- og babysang, norskopplæring, jobbkurs med mye mer.
Vi kan sitere fra utkastet til ny trossamfunnslov: «Trossamfunn og religiøse organisasjoner var de første og helt sentrale drivkreftene bak utviklingen av skolesystemet, helsevesenet og omsorgstjenestene for sårbare barn, rusavhengige, utstøtte, psykisk syke og eldre. Fortsatt gjør ulike tros- og livssynssamfunn en uvurderlig innsats for å bøte på ensomhet, utenforskap, omsorgssvikt og sosial nød.» Tilskuddene til tros- og livssynssamfunn gjør dem også i stand til å yte tjenester etterspurt av det offentlige, knyttet til helse- og forsvarssektoren så vel som gravferdstjenesten.
Øvrebekk mener at en større grad av frivillighet kan være med å erstatte tilskuddsordningen. Tros- og livssynssamfunn drives allerede av frivillighet. Tilskuddene bidrar imidlertid til en profesjonalisering og ansvarliggjøring av samfunnene som man ellers ikke ville kunne forvente. Videre gjør tilskuddene det mulig for samfunnene å heve blikket og delta i konstruktiv dialog og samarbeid med andre tros- og livssynssamfunn, eksempelvis gjennom Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL).
I STL arbeides det målrettet med utfordringer knyttet til negativ sosial kontroll, kjønnsfordeling i styrer og demokratideltagelse. Vår norske finansieringsløsning er spesiell. Samarbeidsklimaet mellom norske tros- og livssynssamfunn likeså. I STL deler livssynshumanister bord med troende, sunnimuslimer med ahmadiyyaer og representanter fra Kristensamfunnet og Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige med mer tradisjonelle kristne trossamfunn. Det er unikt, og verdien av dette er ikke lett å måle i kroner og øre. At det er verdifullt og konfliktdempende, er det imidlertid liten tvil om, og i en tid med stadig økende mangfold er det rimelig å se på tilskuddene som en investering fremfor en ren utgift for fellesskapet.
8. januar 2020
