English
Av Ingrid Rosendorf Joys
I et innlegg med følgende dramatiske ingress: «Staten skal mer enn doble støtten til religiøse», kritiserer Magnus Blaker tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn, slik den foreligger i forslaget til ny trossamfunnslov.
Han mener det er problematisk at tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke (Dnk) får mer penger jo færre medlemmer Dnk har. Videre mener han det er problematisk at mer enn én million nordmenn, som ikke er registrert i noen trossamfunn, ikke nyter godt av disse tilskuddene.
Jeg skal imøtegå disse synspunktene, men først må ingressen, som Blaker kanskje ikke selv har valgt, kommenteres:
Den er fullstendig misvisende. Støtten til tros- og livssynssamfunn dobles ikke. Med den nye loven vil imidlertid all støtte til tros- og livssynssamfunn utenfor Dnk utbetales av staten, i stedet for fra stat og kommune. Statliggjøringen av tilskuddsordningen er et effektiviseringstiltak som vil innebære mindre byråkrati. Det skulle man tro ville anses som positivt av dem som bekymrer seg for offentlige utgifter.
Ellers har Blaker et poeng når han problematiserer måten tilskuddene beregnes på. Så lenge staten, i henhold til Grunnloven, er forpliktet til å understøtte Den norske kirke, vil tilskuddene til andre tros- og livssynssamfunn øke så lenge medlemstallene i Dnk synker, mens støtten forblir den samme.
Staten kan ikke forskjellsbehandle tros- og livssynssamfunn. På sikt vil dette bli en utfordring som må håndteres, eksempelvis gjennom å beregne støtten til Dnk ut i fra medlemstall, eller simpelthen redusere den. Den nye loven har ikke skapt denne utfordringen, som strekker seg helt tilbake til 1969, men har heller ikke løst den.
Blaker påpeker også, helt korrekt, at en drøy million mennesker i dette landet ikke er medlemmer i et registrert tros- eller livssynssamfunn som mottar tilskudd.
Det er svært få organisasjoner her til lands som har mer enn fem millioner medlemmer. Langt fra alle nordmenn er medlemmer av håndballklubber, skolekorps, kulturforeninger eller politiske partier. Det brukes sjelden som et argument for å frata dem tilskudd. Deres virksomhet er et særlig gode for medlemmene, men er også bra for samfunnet generelt, og frivillighetssektoren spesielt. Det gjelder også tros- og livssynssamfunnene.
Blakers tekst føyer seg inn i en etter hvert nokså lang serie innlegg hos Nettavisen som peker seg ut tros- og livssynssektoren som noe helt særegent, og skaper et bilde av religioner og livssyn som noe som kun er relevant for spesielt interesserte.
Samarbeidsrådet for tro- og livssynssamfunn (STL) har gang på gang utfordret denne forestillingen. Vi vil minne om at mer enn 80 prosentt av befolkningen er medlem av et registrert tros- eller livssynssamfunn.
Det er altså folk flest vi snakker om her.
Tros- og livssynssamfunn er en naturlig og integrert del av det øvrige sivilsamfunnet. I Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn arbeider vi for at vi skal behandles som nettopp det, og ha vår naturlig plass ved bordet.
Innlegget ble publisert i Nettavisen 13.12.2019.
18. desember 2019
