English
Av Ingrid Rosendorf Joys
Da koronapandemien kom til Norge reagerte tros- og livssynssamfunnene i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) raskt og kontant. De gikk lenger enn myndighetenes krav og avlyste alle samlinger i sine guds- og forsamlingshus.
Det er historisk. Og dramatisk. For mange var dette første gang man fikk et avbrudd i faste ritualer som søndagsmesse og fredagsbønn. Hvordan kan tros- og livssynssamfunn overleve uten å kunne utføre de ritualene og samlingene som utgjør selve kjernen av deres virksomhet?
Noen uker senere vet vi svaret. Svært mye av tros- og livssynsspraksisen er flyttet over på digitale flater. Dessuten har nye, heldigitale tilbud kommet til.
Imponerende kreativitet
Tros- og livssynssamfunnene har vist imponerende kreativitet og evne til nytenkning. Sosiale medier, nettsider, videomøtetjenester og andre tekniske løsninger er blitt tatt i bruk for å holde kontakten med menighetene. Medlemmer av Det mosaiske trossamfunn studerer toraen sammen på zoom, kirker strømmer gudstjenester, buddhistene skal gjennomføre en virtuell vesak-feiring og islamsk undervisning foregår på Facebook. Det har blitt opprettet virtuelle bønnevegger og lystenning med mye mer. På denne måten er det mulig å bevare fellesskap selv om man ikke kan møtes, og det er fremdeles mulig å både se og høre sine religiøse ledere. De åndelige behovene ivaretas, om enn på nye måter.
Vil tilbudene bestå?
De digitale tros- og livssynstilbudene er populære. NRK kunne melde at gudstjenestedeltagelsen i Den norske kirke har økt med utrolige 2500 prosent. Kanskje kan den bemerkelsesverdige økningen forklares med at flere søker seg til kirken i en vanskelig tid. Det er likevel også mulig at koronautbruddet har avdekket et behov etter digitale tros- og livssynstjenester som vi tidligere ikke har vært klar over.
Norge er et land med store avstander. Det er både dyrt og tidkrevende å reise til slektninger langt unna, men mange ønsker nok likevel gjerne å få med seg store øyeblikk som vielser, konfirmasjoner og annet. Kanskje vil man derfor merke en etterspørsel etter et digitalt alternativ til fysisk deltakelse ved overgangsritualer, også når det er igjen er trygt å samles? Folk blir også syke av andre ting enn covid-19, men kan være friske nok til å følge en gudstjeneste på nett, dersom tilbudet er der. De som sliter med sosial angst kan nå få dekket sine åndelige behov uten å være til stede i et guds- eller forsamlingshus.
Tilpasningsdyktige trossamfunn
Digitale tilbud vil aldri kunne erstatte fysiske ritualer og samlinger, men de kan komplettere dem. Norske tros- og livssynssamfunn har vist seg å være tilpasningsdyktige, og har funnet nye måter å bevare fellesskap og dekke åndelige behov på. Det blir spennende å se om denne oppfinnsomheten vil sette varige spor etter seg.
11. mai 2020
