Hvorfor ønsker noen livssynsminoriteter å forlate Norge?

Mandag 24. februar fikk et fullt Litteraturhus, og alle som fulgte strømmingen av arrangementet på nett, ny innsikt og kunnskap om livssynsminoritetenes situasjon i det norske samfunnet, i dag og for 200 år siden.

Tittelen på årets konferanse var «Migrasjonsparadokset», og målet var å undersøke hvorfor noen religiøse minoriteter velger eller vurderer å forlate «verdens beste land å bo i» fordi de ikke føler seg trygge eller «norske nok».

Programmet startet med at Brynjulf Jung Tjønn, norsk odelsgutt adoptert fra Korea, leste fra sin kritikerroste diktsamling «Kvit, norsk mann». Han satte med dette en stemme og et ansikt til hva det vil si å være norsk, men ikke føle seg sånn.

Generalsekretær i STL, Birte Nordahl, overtok scenen og innledet om dagens tema som var knyttet til årets tema for Nasjonaljubileet 2030: «migrasjon og identitet».

Nordahl minnet oss om at samtidig som det pågår en forsoningsprosess, som erkjenner og tar et oppgjør med noe som gikk galt for mange år siden, ser vi flere tendenser til noe lignende i dagens Norge. For selv med utformingen tre viktige handlingsplaner mot rasisme, som omhandler henholdsvis muslimhat, antisemittisme og samehets, spurte hun om vi likevel kan ane konturene av en ny fornorskningsprosess i vår samtid.

Disse tegnene er kanskje ikke like synlige for alle, men desto mer merkbart for andre, ikke minst våre livssynsminoriteter, fortale Nordahl

Nordahl overlot roret til konferansier Nirmala Eidsvåg fra styret i STL, som loset oss trygt gjennom dagens program.

Programmet bestod av to hoveddeler, hvor den første undersøkte hvordan var det å være en livssynsminoritet i Norge for 200 år siden? Den andre, hvordan oppleves det i dag?

Den gang da – og nå.

Først ut i en serie med tre lynforedrag var Håkon Sigland fra Norges Kristne Råd under overskriften «Emigrasjon og tro», et tema som direkte gir ekko til migrasjonsjubileet. Etter Håkon fulgte Julia Orupabo og Winnie Nyheim-Jomisko, som ga hver sine viktige perspektiver på hvordan livssynsminoriteter, ofte knyttet til andre minoritetsidentiteter, opplever å bli ulikebehandlet i dagens Norge, og hvordan de håndterer dette.

Men først tok Håkon oss 200 år tilbake i tid, da flere livssynsminoriteter valgte å emigrere fra Norge, og han tegnet de historiske linjene som ledet frem til dette.

– Hvorfor dro de religiøse minoritetene, og hva var det de valgte å forlate, spurte Sigland.

Utvandringen til Nord-Amerika var i en tidlig fase for en stor del religiøst motivert. Kvekere og haugianere, men også siste dagers hellige (mormonere) og andre som ikke ville forholde seg til Den norske kirke, hadde dårlige kår og følte seg forfulgt av statskirken, myndigheter og i lokalsamfunnet.

Den første båten med religiøse emigranter la ut fra Stavanger i 1825. Om bord var til sammen 52 personer, som var blitt 53 innen de nådde New York tre måneder senere. De ble ledet av en kveker, men om bord var det flest haugianere.

For å forstå valget om å forlate Norge bedre valgte Sigland å gå enda lengre tilbake i tid, og trakk frem konventikkelplakaten fra 1742, fattigdommen og hungersnøden i kjølvannet av Napoleonskrigene 1802-1815, Norges grunnlov av 1814 (som unnlot å si noe om religionsfrihet) og dissenterloven av 1845

Konventikkelplakaten forbød lekpredikanter å holde gudelige forsamlinger uten godkjennelse av soknepresten, og satte et absolutt taleforbud for kvinner. Dette ble utfordret, ikke minst av Hans Nielsen Hauge som til slutt endte i fengsel.

Etter Napoleonskrigene, hvor Danmark-Norge havnet den tapende siden, hadde mange sjøfolk sittet i såkalte båtfengsler i England hvor de ble omvendt av diakonale kvekere, og kom tilbake til Norge i 1814 med ny variant av kristen tro. De organiserte seg utenfor statskirken noe som resulterte i stadige rettslige sammenstøt, og ble deportert til Stavanger.

Dissenterloven av 1845 tillot kristne minoriteter å betale sin andel «kirkeskatt» til sitt eget trossamfunn, men ga ingen reell religionsfrihet (noe Norge fikk først i 1964). Selv om det ble lovlig å være medlem av andre kristne samfunn enn statsreligionen, foregikk det en aktiv fornorskning: Å «være norsk nok» betød, om ikke uttalt så i alle fall underforstått, å være luthersk kristen.

De to neste foredragsholderne tok oss tilbake til nåtiden.

 «Nedtone forskjellighet for å få en sjans»

Julia Orupabo forsker på etnisk diskriminering av arbeidssøkere med utenlandsk navn på arbeidsmarkedet, et stabilt fenomen som rammer både innvandrere og etterkommere av innvandrere. Arbeidssøkere med et utenlandsk navn blir innkalt til langt færre jobbintervjuer enn

de med typisk norske navn, selv om kompetanse og erfaring ellers er helt lik.

Forskningen av har også avdekket at det eksisterer et hierarki basert på blant annet landbakgrunn og religiøs tilknytning. Overordnet stiller norske navn sterkest, og navn fra Asia og Midtøsten dårligst. Men også kjønn og religiøs tilknytning har mye å si, i tillegg til en del andre faktorer.

Det oppstår også en del pussige utslag. For en arbeidssøker med et utenlandsk navn som også signaliserer en kristen tro, for eksempel en CV som nevner arbeid i en kristen ungdomsorganisasjon, er dette et pluss. Men et signal om kristen tro hos en søker med norsk navn trekker noe ned, særlig hvis det er en mann.

Denne diskrimineringen i arbeidsmarkedet er et signal om at ulikhet ikke ønskes eller tolereres, og som håndteres på ulike måter, påpekte Orupabo. Noen velger synlige responser som protester, mobilisering og rapportering, men disse oppleves av mange å ha både en potensiell høy kostand og en høy grad av risiko for ytterligere stigmatisering.

I stedet velger mange en strategi med mer skjulte responser for å nedtone etnisk og religiøs bakgrunn, såkalt stigmahåndtering, for å signalisere likhet. Disse kan handle om å unngå negative stereotypier om første generasjons innvandrere, som å vise at man behersker både språk og kultur godt. For å overbevise om sin norskhet velger derfor mange å ringe til en potensiell arbeidsgiver for å kunne demonstrere at de snakker flytende norsk, og gjerne også forsterke sin lokale dialekt eller (riktige) sosiolekt.

Andre måter å signalisere norskhet på er å bytte eller forenkle navnet sitt for å gjøre det mer vestlig eller fjerne minoritetsspesifikk erfaring fra CV, og i stedet fremme «norske» verdier og livsstil som «liker å gå på ski» eller «blir gjerne med på en fredagspils».

Likhet og trygghet kan også signaliseres ved å bearbeide utseendet når det forventes at CV inneholder bilde. Det kan være å unngå plagg som hettegenser, bruke caps for å skjule hijab eller benytte bilde i helfigur for å vise at man bruker et vestlig plagg som jeans. Mange erfarer at det å bruke briller på bildet er et pluss.

Hva når arbeidsgivere iblant sender signaler om ønsket mangfold? Dette er jo i utgangspunktet positivt, men kan også skape ambivalens: Er det troverdig hvis firmaets oversikt over ansatte kun viser ansatte bare viser bilder av Kari og Ola? Mange søkere kan dessuten også lure på om de er «minoritet nok» eller ha en underliggende frykt for å uttrykke ulikhet når erfaring tilsier at det ikke lønner seg.

Dette gjør det ikke bare enkelt for arbeidsgiver, som kan føle at det blir feil uansett. Det viktigste en arbeidsgiver kan gjøre er å overbevise om at de legger handling bak ordene. Hvis premisset for integrering er assimilering, blir mangfold bare et tomt begrep som ser bra ut på avstand.

«Minoritetstress

Winnie Nyheim-Jomisko er psykologspesialist ved Senter for interseksjonalitet.

Interseksjonalitet er et begrep som beskriver hvordan ulike sosiale kategorier som kjønn, rase, etnisitet, religion, sosial klasse, seksuell orientering og funksjonsnedsettelse kan samvirke og påvirke individers livsvilkår.

Minoritetsstress beskriver det å bli behandlet annerledes på grunn av identitetsmarkører knyttet til minoriteter, som hudfarge, religion, etnisitet og navn, men også for eksempel legning eller kjønnsidentitet.

Det handler om å være i permanent beredskap og velge strategier med unngåelser og sikkerhetsatferd, som å ikke reise kollektivt (eller alltid stå ved dørene), bevisste klesvalg, eller å unngå religiøse identitetsmarkører for å fremstå mer som majoriteten.

Et viktig perspektiv ved minoritetsstress er at man ikke trenger å oppleve rasismen selv for å kjenne på det. Det kan handle om kollektive erfaringer gjennom generasjoner, eller indirekte når det rammer noen andre.

Noen konsekvenser av minoritetsstress er psykososiale, det konstante stresset kan blant annet føre til høyt blodtrykk. Andre konsekvenser er mindre synlige og målbare. Mentale og emosjonelle skader forårsaket av fordommer, diskriminering og hatkriminalitet kan gi rasismerelaterte traumer. Rasismen kan også internaliseres, det vil si at minoriteten selv utvikler et negativt syn på eget språk, kultur eller religion.

Minoritetsstress kan forbygges, men det trengs kunnskap om at det fins og hva det er, og samfunnet må utvikle et språk for å snakke om, erkjenne og validere opplevelser av rasisme, ulikhet og utenforskap.

«Ung og utrygg»

I dagens første panelsamtale som ble ledet av Vivian Phan, rådgiver i STL, snakket unge representanter for ulike minoriteter om hvordan de opplever det norske samfunnet i dag. I panelet satt Rahma Abdullahi (muslimsk veiviser), Yuval Regev (tidligere jødisk veiviser) og Amanda Anvar (som tilhører Den norske kirke, er halvt iransk og en del av det skeive miljøet).

Vivian innledet med å fortelle om STLs ungsatsing, og at hun var stolt av å kunne presenterte det første ung-panelet i STLs historie.

Samtalen dreide seg om identitet, opplevd trygghet og tilhørighet. Hvorfor vil stadig flere fra de religiøse minoritetene forlate verdens beste land å bo i?

Panelet snakket om hvordan opplevelsen av å være en minoritet i Norge har endret seg etter eskaleringen i Midtøsten 7. oktober 2023 og terroren mot Pride 25. juni samme år. Hvordan tilpasser de seg og sin identitet til ulike omgivelser og i hvilken grad de føler seg «norske nok».

Yuval og Amanda fortalte om hvordan de til en viss grad kunne styre folks fordommer gjennom å velge hvilke identitetsmarkører som var synlige eller uttalte. De var gode til å «lese rommet» og tilpasse seg omgivelsene av redsel for å bli avvist eller utstøtt. Samtidig ga dette, å ikke kunne være og vise hele seg, en følelse av ensomhet og utenforskap.

– Jeg er brun og blid, har et unorsk navn og går med hijab, kan jeg egentlig bli norsk nok? spurte Rahma.

Hun opplevde manglede støtte som en ekstra belastning. Selv om politiet bidrar med ekstra beskyttelse, er det vondt at majoriteten er taus og passiv, for eksempel når hun utsettes for hets og forfølging i det offentlige rom.

Amanda opplever en sterkere følelse av utrygghet og utenforskap etter skytingen mot Pride. Fordi dette angrepet var rettet mot en minoritet ble sorgen noe som bare angikk dem, i motsetning til terroren på Utøya som ble opplevd som et angrep på Norge og hele landet var i sorg. Hun opplevde heller ikke en klar vilje til beskyttelse fra majoriteten siden det ikke angikk dem direkte.

At ingen reagerer, var noe alle i panelet kjente på. Yuval merket et skille i tiden etter eskaleringen i Midtøsten, og følte seg sveket av majoritetens syn på jøder som en gruppe med et felles sett meninger.

Panelet var enige om at de ønsker mer dialog hvor man, i motsetning til en debatt, ikke vinner når man får sitt syn gjennom, men når man har lært noe om den andre.

Den store utfordringen er å ta de vanskelige samtalene om minoritetsproblemer med en majoritet de opplever som passiv og konfliktsky.

Panelet var også enige om at det er viktig å skille integrering fra assimilering og se flerkultur som en berikelse. Å være «norsk nok» ligger også i samfunnets åpenhet for de som er ulike, og vilje til å se disse som en ressurs.

«Norsk pass, men ikke norsk nok?»

Etter en pause med lunsj og mingling fikk vi et nytt kulturelt innslag. Artist Kamila Hemmat hadde med seg gitaren og fremførte en akustisk versjon av Karpes «BARAF/FAIRUZ» før konferansier Nirmala introduserte del to av programmet som bestod av en panelsamtale ledet av Birte Nordahl fra STL.

Panelet, som bestod av Caroline Hauglid-Formo (Samisk kirkeliv i sør, Den norske kirke), Arshad Jamil (Muslimsk Dialognettverk) og Zhira Beck (Det Mosaiske Trossamfund) delte sine perspektiver på temaet «Ser vi konturene av en ny fornorskningspolitikk?»

Opplevelse av utrygghet og å stå alene gjør at flere minoriteter vurderer å dra. Flere andregenerasjons muslimske innvandrere kjøper leilighet i utlandet, og noen lurer på om det fortsatt vil være en jødisk minoritet igjen i Norge om 20 år.

Temaer som gikk igjen blant paneldeltakerne var utrygghet og utenforskap. De opplevde et taust og konfliktsky majoritetssamfunn preget av fordommer, som hadde lett for å definere minoritetsgrupper og ikke se dem som enkeltindivider med egne meninger. Et samfunn som ikke ser nyansene, velger gjerne en fellesfaktor som gruppens religion som hovedforklaring på uønsket atferd fra enkeltindivider, og leder til en konstant men stille diskriminering.

Det ble også nevnt et savn etter anerkjennelse, for eksempel av hvordan det muslimske miljøet i Norge håndterte karikaturstrid og koran-brenning.

Konklusjonen var nedslående, men ventet: Norge oppleves ikke som verdens beste land å leve i – for alle. Vi ser at folk drar eller vurderer å dra. Noen spør seg om det om 20 år vil være noen jøder igjen i Norge. Flere muslimer kjøper seg leilighet i utlandet, for sikkerhets skyld. Både antisemittismen og muslimhatet er økende, og tiltar i styrke gjennom sosiale medier, og det er langt mellom motstemmene. En passiv og taus majoritet forsterker følelsen av ekskludering og utenforskap i samfunnet.

Det er et paradoks at vi har kommet så langt og så kort på samme tid. Det forskes og rapporteres mye, og det er både bra og viktig. Men så lenge denne kunnskapen ikke når bredere ut i samfunnet, har den liten kraft.

– Vi ser at noe står på spil. Vi har ikke råd til å behandle minoriteter og livssynsminoriteter som vi gjør, og som vi har gjort tidligere, oppsummerte Birte Nordahl.