English
Et fullpakket Kulturhus ble ønsket velkommen av assisterende generalsekretær i STL, Niels Fredrik Skarre, før barne- og kulturminister Kjersti Toppe stod for den offisielle åpningen av programmet.
Temaet for årets konferanse var «Bærekraft + likebehandling = X» og handlet om hva slags modell som skal brukes for finansiering av tros- og livssynssamfunn fremover. Dagens finansieringsordning har vært heftig debattert denne høsten, ikke minst etter at Høyre ved Nikolai Astrup satte ny fart i debatten med sine utspill.
Men, understreket Toppe:
– Vi skal ikke ha en ny stor ny debatt om trossamfunn skal finansieres eller ikke. Vi skal finne en likebehandlende finansieringsmodell som er bedre enn den vi har i dag.
Kjersti Toppe benyttet anledningen til å fortelle hvor glad hun er for at STL fins.
– De betyr mye for dialogen. Ikke minst i krevende tider som disse, med den pågående krigen i Midtøsten. Jeg ser at dialogen virker konfliktdempende her hjemme.
STL er en sentral og viktig dialogorganisasjon, men kjemper også for likebehandling av landets tros- og livssynssamfunn.
Toppe understreket regjeringens syn om at finansiering av disse er en offentlig oppgave, og at Grunnlovens prinsipp om å støtte alle «på lik linje» fortsatt gjelder.
For tiden er Toppe er i ferd med, med innspill fra Den norske kirke og STL, å sette ned et ekspertutvalg. Utvalget skal utrede forslag til en ny finansieringsmodell som både sikrer fremtiden til Den norske kirke som en landsdekkende folkekirke og samtidig likebehandler andre tros- og livssynsamfunn.
Toppe minnet også om at det i Norge er bred politisk enighet om å skape et livssynsåpent samfunn for alle, noe vi ikke vil oppnå hvis tros- og livssynssamfunn helt og holdent må finansiere seg selv.
«Hva er egentlig greia?»
Niels Fredrik Skarre tok igjen mikrofonen og tegnet et oversiktlig bilde av trosfinansieringens historiske linjer her hjemme, hva som står i Grunnloven, hvilke verdier tros- og livssynssamfunn skaper for samfunn og hvordan disse også utgjør en viktig del av vår totalberedskap. Han forklarte hva slags ordninger som finnes hos våre nordiske naboland, og pekte på at det eneste disse har felles er at de er strukturelt ulikebehandlende, og delte til slutt noen tanker om hvordan den pågående valgkampen og neste års stortingsvalg kan påvirke utformingen av en ny finansieringsmodell.
– Det snakkes mye om frykten for svenske tilstander. La oss heller fokusere på å styrke og bevare de norske, appellerte Skarre.
«Da likebehandling ble lov»
Ingunn Folkestad Breistein, dekan og professor i kirkehistorie, tok scenen og ga tilhørerne en grundig historisk gjennomgang av den særnorske likebehandlingen, fra Dissenterloven av 1845 og 1891, lov om trosfrihet og tilskudd i 1969, lov om tilskudd til trossamfunn til Grunnlovens § 19 samme år, om da statskirken ble folkekirke i 2012 og helt frem til dagens finansieringsordning som trådte i kraft 2021. Til slutt pekte Breistein på hvilke utfordringer hun anså en endring av dagens modell er nødt til å løse for å fortsatt være både bærekraftig og likebehandlende.
«Finansiering i Norden»
Bente Sandvig, tidligere leder i STL og nestleder i Stålsettutvalget, gjorde grundig rede for de ulike finansieringsmodellene som finnes ellers i Europa, med særlig vekt på våre nordiske naboland. Både Sverige, Danmark, Finland og Island har ulike ordninger med en form for kirkeskatt eller livssynsavgift, men ingen av disse leverer på Norges grunnlovfestede rett til likebehandling. Konsekvensen er at disse landene har en mer uoversiktlig, og i langt høyere grad en uoffisiell og utenlandsk finansiering, samt mindre åpenhet mot, og kontroll fra myndighetenes side.
«Hva går pengene til? Og hvor kommer de fra?»
Marius Linge fra Kiifo (Institutt for kirke- religions og livssynsforskning) holdt et innledningsforedrag om sine funn som forsker på feltet. Han pekte på at det er store forskjeller mellom de store og små livssynssamfunnene. De største har sine egne bygg og en stor lønnet stab, andre baserer seg nærmest utelukkende på frivillig innsats fra egne medlemmer, ofte i leide lokaler.
Linges funn viste at mange av de verdiene som skapes, både gjennom interne aktiviteter for egne medlemmer og mer utadvendte aktiviteter i lokalsamfunnet som diakoni, sykebesøk, dialogarbeid og veldedighet, for det meste utøves basert på frivillighet.
I den påfølgende panelsamtalen satt representer fra ulike tros- og livssynssamfunn, samtalen ble ledet av Lars-Petter Helgestad fra Human-Etisk Forbund.
Kristine Høiland fra Kristensamfunnet forklarte at selv om de er små målt i antall medlemmer, er de likevel landsdekkende fra Vardø til Stavanger. Med 5,2 prestestillinger med sete i Oslo, Bergen og Trondheim innebærer det mye reisevirksomhet. Av et budsjett på 6,3 millioner kroner pr år utgjør den offentlige finansieringen omtrent halvparten. Resten av inntektene består primært av gaver og noen utleieinntekter. De største utgiftene er prestelønninger og reiser, praktisk talt alt annet arbeid er frivillig.
Høiland tegnet også et bilde av en stue kun innredet med de store møblene som sofa og spisebord. Men en stue trenger også lamper, hyller, bilder og planter for å bli et godt rom å være i.
– Vi trenger de små trossamfunnene for å skape et godt og inkluderende samfunn, noe som ikke er en selvfølge i mange andre land, minnet Høiland om.
Gunaketu Kjønstad fra Buddhistforbundet sa med et smil at de faktisk ikke bruker penger på noen ting – for ting fins jo ikke(!), før han likevel oppsummerte: Drift av templer (89 %), lønn (7 %) og gaver til veldedige formål (4 %). Av Buddhistforbundets samlede inntekter utgjør det offentlige tilskuddet 57 %, resten er gaver fra medlemmer. Han poengterte at alle gaver Buddhistforbundet velger å gi utelukkende består av midler samlet inn av medlemmene. Medlemmene yter også mye frivillig innsats, som for eksempel undervisning av konfirmanter.
Ashok Kumar Sangar fra Sanatan Mandir Sabha fortalte at han opplevde et økende press og større forventninger fra flere kanter. Det kommer stadig nye hinduer til Norge som gjør ting på litt ulike måte, alle med en forventning om å føle seg ivaretatt. Dette er vanskelig å leve opp til, siden trossamfunnets arbeid baserer seg på frivillighet. Samtidig kjente han på en mistenkeliggjøring i storsamfunnet, blant annet fordi de yter privat hjelp, for eksempel i India – selv om dette er innsamlede gaver, ikke penger fått av det offentlige Norge.
Erhard Hermansen fra Norges Kristne Råd (NKR) presiserte at han representerte 25 medlemskirker av veldig ulik størrelse med til sammen 2500 lokale kirker. Men han forklarte at overordnet bestod medlemskirkenes utgifter av lønn, driftskostnader, reiser, kurs og utdanning, samt arrangering av dåp, konfirmasjon og vigsel og aktiviteter som kor. Hos de største medlemssamfunnene utgjorde de offentlige tilskuddene opp mot 90 % av inntektene. Hos de minste var det gjerne motsatt, her utgjorde gaver og donasjoner 80-90 % av inntektene.
Christian Lomsdalen, leder i Human-Etisk Forbund (HEF), forklarte at deres mål er å være til stede i livene til medlemmene sine i hele landet slik at disse kan utøve sitt humanistiske livssyn. Dette gjør HEF ikke minst gjennom sin landsdekkende konfirmasjonsundervisning hvor 15 000 ungdommer, tilsvarende en av fire niendeklasser, konfirmeres humanistisk hvert år. I tillegg holder de årlig navnedagsseremonier for rundt 2000 barn, 700 ekteskapsinngåelser og sørger for at 900 får en humanistisk begravelsesseremoni. Human-Etisk Forbund har ikke krevd medlemsavgift siden 2022 fordi medlemmene allerede betaler skatt.
Lomsdalen trakk også frem viktigheten av STL og den demokratistyrkende kraften den norske likebehandlingen har når verden rundt oss blir stadig mer polarisert.
«Sær stilling, lik behandling»
Harald Hegstad, kirkerådsleder i Den norske kirke og Trond Enger, styreleder i STL og generalsekretær i Human-Etisk Forbund, møttes til en samtale ledet av Niels Fredrik Skarre fra STL.
Hovedspørsmålet som skulle besvares var «Hva menes med likebehandling og hva vil det si å være landsdekkende?». Teamet for samtalen dreide seg mye mot mangfold og kulturarv og tok inn perspektiver fra både fortid, nåtid og fremtid.
Trond Enger minnet om at vår felles kulturarv også er mangfoldig. Vi har en felles fortid med en kristen-humanistisk tradisjon, men Den norske kirkes hegemoni har gjentatte ganger blitt utfordret av dissentere og andre. Han anerkjente likevel Den norske kirkes sentrale rolle i forvaltningen av denne kulturarven gjennom historien.
Hegstad forklarte at Den norske kirke er bevisst sin posisjon som forvalter av kulturarv, men har et ønske om også å være en medspiller.
– Fellesskapet i STL og dialogen er viktig, vi er alle del av samme samfunn og et produkt av vår felles historie. Men som tidligere statskirke har dagens folkekirke mer i bagasjen enn andre, vi er en hovedaktør som forvalter mye av denne kulturarven, mente Hegstad.
Skarre ba om en status på hvor vi står på veien mot det livssynsåpne samfunn.
Hegstad understreket at Den norske kirke fullt ut anerkjenner trosfrihet og målet om et livssynsåpent samfunn. Men pekte også på det han mente var problematisk med hensyn til likebehandling, nemlig Den norske kirkes størrelse, historie og rolle i det norske samfunnet. Vi må likebehandle det som er likt, mente han, men må også anerkjenne at folkekirken fortsatt har en særstilling.
Enger sa at han også er glad for ambisjonen om et livssynsåpent samfunn i en sekulær stat med plass til alle. I dette samfunnet er lik rett og mulighet til trosutøvelse likebehandling, mente han, og sa at hans syn er at likebehandling ivaretas best slik dagens ordning gjør, med lik finansiering per medlem.
Hegstad ytret et ønske om å skille mellom likhet på individnivå og blant organisasjoner med ulik størrelse og behov: Den norske kirke har omtrent 3,5 millioner medlemmer, er landsdekkende og tar mye samfunnsansvar både lokalt og regionalt. Han mente også at det er vanskelig å skille kulturarv fra trosutøvelse.
– En tom kirke uten trosutøvelse er ikke lenger en kirke, men et museum, sa Hegstad.
– Hvor tydelig er egentlig linjen som skiller kulturuttrykk fra trosutøvelse, lurte Enger, og minnet igjen om felles kulturarv og mangfoldets bidrag.
– Det norske fellesskapet med STL er unikt, de norske tilstandene må bevares og forvaltes sammen – i motsetning til hvordan det gjøres i de andre nordiske landene, understreket Enger.
Hegstad svarte med et glimt i øyet om at selv om Den norske kirke og Human-Etisk Forbund tidligere nærmest var som erkefiender å regne fordi humanistene ønsket seg et livssynsnøytralt samfunn, møtes de i dag i STL med et felles ønske om et livssynsåpent samfunn, hvor staten er sekulær, men hvor samfunnet har plass til utøvelse av ulike tro og livssyn.
Begge var enige om at dialog og gjensidig anerkjennelse skaper et bedre samfunn og et mer robust demokrati.
Skarre spurte om hvordan de så for seg fremtiden. Hvordan skape et levedyktig og bærekraftig livssynsåpent samfunn som i fellesskap forvalter all sin ulikhet og et mangfold av verdier?
Hegstad mente at dagens diskusjon om fremtidig finansiering er viktig. – Vårt samfunns lave grad av konflikt skyldes strukturene vi har, sa han, særstilling og likebehandling må behandles på en klok og balansert måte.
Trond Enger understreket at det livssynsåpne samfunn ikke er noe som vil skje av seg selv, men må ønskes og kjempes frem. Han velger å sette sin lit til norske politikere og håper på en prosess preget av åpenhet og som favner bredt.
– Det finnes ingen enkle snarveier, men vil kreve både tid og godt politisk håndverk, avsluttet Enger.
Valg 2025
Neste høst er det stortingsvalg og finansieringsordningen har allerede blitt en av valgkampens fanesaker. Stortingsrepresentantene Mona Nilsen fra Arbeiderpartiet og Tage Pettersen fra Høyre møttes til en politisk samtale. Denne ble ledet av Magnus Takvam. tidligere politisk journalist i NRK, nå politisk kommentator i Altinget.
– I en urolig verden preget av konflikt og polarisering, ser vi at dette i mindre grad gjelder Norge takket være tros- og livssynsdialogen, sa Mona Nilsen og berømmet STLs rolle i denne.
Nilsen understrekt at nå som en ny modell for finansiering skal utredes er det avgjørende at den blir forutsigbar. Forutsigbarhet innebærer også at det ikke er forsvarlig å foreta kutt i finansieringen før en ny ordning trer i kraft.
– Det vil ta tid å lage en ny god og varig finansieringsordning med bred forankring. Det viktigste nå er å sikre realiseringen av det livssynsåpne samfunn, påpekte hun.
Mona Nilsen fortalte at hun hadde fått erfare at kunnskap og gjensidig tillit bygger ned barrierer, og at dialogsporet er mer fruktbart enn bare å stille ensidige krav.
– Jeg ser at likestillingen beveger seg i riktig retning, men jeg må likevel innrømme at jeg er utålmodig.
Tage Pettersen sa seg enig i at likebehandling er en åpenbar motvekt mot tendensene til konflikt og polarisering vi ser mer av i andre land. Han mente at den norske modellen skjermer mot svenske tilstander.
– Men, minnet han om, selv om noen i Høyre er mer konservative enn andre, mener alle i partiet at Den norske kirke er i en særstilling.
Pettersen mente at lik behandling for like samfunnsoppgaver kunne være en vei å gå for å finne en bedre løsning. Spørsmålet er med andre ord hva som skal likebehandles? Selv om det er uenigheter innad i Høyre, forsikret han at de vil lande på flertallets moderate linje. De ønsker langsiktighet og en modell som har legitimitet blant folk flest, altså de som betaler skatt. Da må samfunnsnytten vises og forklares.
En runde med spørsmål fra salen viste at mange var nysgjerrige på hvilke oppgaver som hvilte på, og bare kunne hvile på, Den norske kirke, og på hva som måtte til for å være landsdekkende og om ikke flere i praksis allerede er det.
STLs dialogpris
Etter den politiske samtalen ble det et sceneskifte før årets dialogpris be delt ut. Årets vinnere, som delte prisen, var Preste- og samtaletjenesten ved St. Olavs hospital, Forsvarets tros- og livssynskorps og Livssynsåpent samtalesenter ved Universitetet i Oslo. Du kan lese mer om prisen og juryens begrunnelse her: STLs Dialogpris gikk til pionerer innen mangfoldige samtaletjenester
4. desember 2024
