English
Av Ingrid Rosendorf Joys og Anne Sender.
Menneskene har trodd på noe, eller noen, siden tidenes morgen. Åndelige refleksjoner, ritualer og institusjonaliserte religioner har vært med oss gjennom hele vår historie. Det er heller ingen mangel på historiske forsøk på å enten ensrette eller utrydde tro, fra både antireligiøse despoter og religiøse ekstremister. Det forrige århundrets ulike ideologier er eksempler på det – uten at disse målene ble nådd.
I følge Pew Research Institutes globale kartlegging fra 2015 tror 86 prosent av oss på noe. I Vesten vokser én av fem barn opp i interreligiøse familier – og andelen i vestlige land som ikke har tilhørighet til noen konkret trosretning vokser. I Norge utgjør den nå 15 prosent av befolkningen.
Uansett, å tro på noe er fremdeles det vanligste. Tros- og livssynsmangfoldet er kommet for å bli, og det må vi forholde oss til.
Norge har sin egen ensrettingshistorie, hvilket både frikirkene, jøder og katolikker kan bevitne, men mye har skjedd de siste 25 år. Både kirke og stat har valgt en skrittvis åpning for likebehandling, og nå er vi kommet til et punkt hvor det tilbys en master for religiøse ledere av alle valører og på helt ordinære vilkår.
STL er naturligvis klar over at for deler av det politiske landskapet er behovet for en slik utdanning basert på mistro, spesielt mot konservativ islam. Vi vet selvsagt også at trossamfunn av alle valører trenger både innsyn, utsyn og relevant kompetanse om lederskap og deltakelse i det norske samfunnet. Lederne må kunne norske lover, de formelle og uformelle spillereglene i samfunnet, lære om «de andre» og kunne bidra til å bygge det tros- og livssynsmangfoldige samfunnet.
STL har i interne kurs og åpne møter bl.a. satt kvinnesyn, radikalisering og negativ sosial kontroll på agendaen. Vi har også hentet etiske og moralske perspektiver fra egne troskilder på hvordan vi kan leve sammen i en komplisert verden, så ulike som vi er. Globalt går det feil vei. Tros- og livssynsfriheten er under press mange steder, og det er minoritetene og sårbare grupper som lider når handlingsrommet blir mindre. Konservative religiøse krefter allierer seg og hindrer spesielt kvinners tilgang til familieplanlegging, utdanning og deltakelse. Stater velger seg ut én religion og presser de andre ut, mens religionsfrihet og ytringsfrihet velges bort til fordel for lokale undertrykkende tradisjoner. Religionen blir politisert og politikken blir religionifisert, med utenforskap som konsekvens. I Norge har vi valgt en annen vei, og denne utdannelsen er et nytt skritt på veien til å få kompetanse og ansvar inn i både tros- og livssynssamfunn, offentlige tjenester og den offentlige debatten. Tros- og livssynsperspektiver har en plass i samfunnsveven. Det bygger tillit og bidrar til et trygt, godt og velfungerende samfunn.
Tusen takk til Teologisk fakultets (TF) arbeid over flere tiår med dette. Dette er ikke begynnelsen, og det er heller ikke slutten på dette arbeidet. Det er mange som har jobbet for å utvide tilbudet og tjenestene i institusjonene. Human-Etisk Forbund har vært en viktig pådriver, og ikke minst har sykehusprestene med over 100 års historie anerkjent de åndelige og eksistensielle perspektivenes betydning for mennesker i sårbare sitasjoner. Utdanningen som etableres i dag legger vekt på nettopp kompetansen i dette.
Og vi har lovverket på vår side. Å legge til rette for at tjenestemottakeren får mulighet til å praktisere, eller utøve, sin tro eller sitt livssyn, er en del av omsorgsbegrepet. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven sikrer likestilling med utgangspunkt i alder, etnisitet, religion og livssyn og har forbud mot direkte og indirekte forskjellsbehandling. Det helhetlige menneskesynet er blitt en naturlig og integrert del av verdi- og strategidokumentene som styrer helse- og omsorgstjenestene i kommunene og helseforetakene: «Et helhetlig syn på brukerne er avgjørende for et godt tilbud. Den enkelte forholder seg til hele mennesket med dets fysiske, psykiske, sosiale, kulturelle og åndelige sider».
Denne utdanningen av religiøse ledere som TF nå har etablert er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å komme dette viktige skrittet nærmere likebehandling av mennesker med ulik tro eller livssyn. Når universitetet leverer på sitt samfunnsansvar, er det nå opp til institusjonene å ta sitt ansvar. De må sørge for mangfoldskompetanse og mangfoldig tilfang av menneskelige ressurser.
Tros- og livssynssamfunnene på sin side må ta sitt samfunnsansvar. De må bruke denne muligheten til å skolere sine ledere. Det holder ikke lenger å si at vi ordner det selv, nettopp fordi også mitt tros- eller livssynssamfunn inngår i et mangfoldig samfunn. Det er opp til oss alle sammen, som mennesker med ulik tro eller livssyn, å ta del i denne utdanningen.
Dette innlegget ble først publisert i Vårt Land 11.3.2019.
Lenker:
11. mars 2019
